Er barnet ditt kresent? Dette bør du gjøre

Har middagen blitt en konflikt på grunn av kresenhet? Spiseterapeut Marie Steenberger har hjulpet både barn og voksne med å finne matmot, matglede og, like viktig, selvtillit.

Kresne barn? Her er ekspertens råd
Publisert

Det kan være frustrerende å være forelder til et barn som bare vil spise bestemte matvarer, nekter å smake på ny mat eller rynker på nesen når konsistensen rett og slett er «feil».

Du står nesten på hodet for å få barnet ditt til å spise mer variert, men måltidene går helt i vasken. Og du vet ikke lenger hva du skal gjøre.

– Det er så mange følelser knyttet til det å ha et kresen barn, både for foreldrene og for det kresne barnet, forklarer ernæringsekspert og helse- og spiseterapeut Marie Steenberger.

Marie Steenberger

Er helse- og spiseterapeut, utdanningsleder og forfatter, med en fortid som kjøkkenansvarlig i en barnehage.

Ekspert i DR-programmet «Superkræsen», som vises for første gang 27. oktober.

Men det er ikke nødvendigvis fordi du gjør noe galt at barnet ditt er kresen. Faktisk blir de aller fleste barn svært selektive når det gjelder hva de vil og ikke vil spise, rundt toårsalderen.

Det skjer plutselig og er en helt naturlig utvikling som stammer fra evolusjonen, og som er en slags innebygd overlevelsesmekanisme.

– Den gang begynte menneskene selv å gå ut og finne sin egen mat når de var rundt to år. Derfor var det smart å holde seg unna noe man ikke kjente, eller som hadde merkelige farger, fordi det kunne være bittert og dermed giftig for oss.

Se video: Pinnsvin dukket opp hjemme hos Ragnhild og Per

I dag kaller man det litt populært for pasta-ketchup-fasen, fordi det er den typen mat barn i den alderen liker å spise: noe svært ufarlig som både er søtt og mildt på smak, forklarer Marie Steenberger. Hun legger til at dette snur igjen for de aller fleste barn rundt seks- til tolvårsalderen.

Likevel bør man som forelder fortsette å utfordre barnet når det gjelder kresenhet, slik at tilstanden ikke blir varig.

Et kjærlig press

Forskning viser at barn må smake på ny mat seks til åtte ganger før de begynner å akseptere og like den, mens voksne trenger å smake på ny mat opptil 15–18 ganger før de liker den.

Marie Steenberger mener derfor at det beste vi som foreldre kan gjøre, er å hjelpe barna våre med å smake på maten igjen og igjen – også når barnet viser motstand.

– Jeg vet at alle foreldre gjør det av kjærlighet når de lar være å presse barna sine til å spise eller smake på mat de ikke liker. Men man er nødt til å hjelpe barnet sitt, og man må fortsette selv om man møter motstand.

Det kan godt gjøres kjærlig og uten tvang, for eksempel ved å si: «Hjemme hos oss smaker vi på maten, og det er helt greit hvis du ikke liker den. Da kan du gjerne spytte den ut igjen, men vi smaker på den.»

Hvis det er helt umulig, må du akseptere det denne gangen og i stedet be barnet om å ha maten liggende på tallerkenen sammen med alt det andre, forklarer hun og fortsetter:

– Det høres kanskje merkelig ut, men at barnet blir eksponert for maten det ikke liker eller vil smake på, gjør en stor forskjell på sikt.

Hjernen begynner nemlig gradvis å oppfatte maten som stadig mer ufarlig, og med tiden kan man be barnet om å smake på den igjen, eller kanskje bare lukte på den.

– Det handler om å ta bitte små steg dersom barnet er veldig, veldig kresnent, og det er det bare noen barn som er, slår Marie Steenberger fast.

Likevel er vi som foreldre nødt til å insistere, fordi vi vet hvilke konsekvenser kresenhet senere i livet kan få, og de kan være store, forklarer hun.

Til deg som har et kresnent barn

  • Ta dem med på kjøkkenet. De skal røre, se, smake og lukte på maten.
  • Skap matglede ved å snakke positivt om maten, og hjelp barnet med å få et språk for hva det liker og ikke liker.
  • Unngå å tilby barnet et «godt» alternativ til maten det ikke liker. Står det fisk på menyen og barnet sier at det ikke liker fisk, bør du ikke servere loff med syltetøy eller havregryn med sukker i stedet. La alternativet være sunt og litt kjedelig, som for eksempel havregryn med bare melk eller grovbrød med leverpostei.
  • Ha bare vann på bordet. Både melk og saft metter mye i små mager, og det betyr at barnet ikke er særlig sultent og dermed heller ikke særlig motivert for å smake på noe nytt.
  • Prøv «smaksparing», som går ut på å kombinere det barnet ikke liker, med noe det liker godt. Det gir trygghet til å smake på det ukjente. Ikke vær redd for noen av de rare matkombinasjonene barn kan finne på heller. Det skjer ofte fordi de kombinerer noe trygt med noe annet.
  • Gjør maten fin og morsom! Det spiller en rolle for barnets nysgjerrighet og kan bidra til å flytte oppmerksomheten bort fra det nye, så bruk gjerne smilefjes, farger og figurer.

Kilde: Marie Steenberger

Det er vanskelig å være kresen

For noen er kresenhet et reelt og alvorlig problem som påvirker både selvtilliten og sosiale relasjoner. Ekstrem kresenhet kan føre til skam og på sikt påvirke både den fysiske og mentale helsen.

Det viser «Superkræsen», et nytt program på DR, der Marie Steenberger skal hjelpe fem ekstremt kresne dansker i alderen 30–47 år. Gjennom programmet blir det tydelig hvor mye deres vanskelige forhold til mat påvirker hverdagen deres, både med familien og på jobb.

– Hvis du som voksen er så kresen at du for eksempel bare vil spise brød uten korn og med stekt løk på toppen, eller du ikke vil spise mat som er blandet sammen, fisk eller grønnsaker, får det konsekvenser både for helsen din og i høy grad også for det sosiale livet ditt.

Du kan ikke bare dra ut og spise med kjæresten din eller på middag hos venner, fordi kresenheten din står i veien. Det er enormt pinlig og stigmatiserende, og du ender med å stå utenfor fellesskapet.

Når vi som foreldre ikke vil oppmuntre barna våre til å smake på maten fordi vi synes synd på dem, gjør vi dem altså en bjørnetjeneste, forklarer Marie Steenberger.

For mange barn kan kresenhet også komme i perioder, typisk i forbindelse med større forandringer: når barnet for eksempel bytter barnehage, går fra småbarnsavdelingen til en annen avdeling eller fra barnehage til skole, eller når mor og far skiller seg. Slike forandringer kan føles kaotiske for barnet og gi det en følelse av å være uten kontroll.

– For noen barn kan dette bety at de i stedet forsøker å få kontroll over maten, og derfor har et større behov for selv å velge hva de vil spise, og hva de ikke vil spise.

Det vil typisk bety at barnet helst vil spise noe som føles trygt, fordi resten av verden rundt barnet stiller krav til det. Det er helt naturlig, forklarer Marie Steenberger, som mener at kresenhet på mange måter har blitt en samlebetegnelse som dekker de mange årsakene til kresenhet.

Mens de fleste barn opplever en naturlig form for kresenhet i alderen to til sju år, kan kresenhet hos mange også være genetisk betinget.

– Vi vet at noen mennesker er kresne av natur, det vil si at de er genetisk disponert for å smake grunnsmakene sterkere enn andre.

Det er målbart og betyr at de opplever smaken av maten langt sterkere enn befolkningen generelt. Når noe smaker så kraftig, vil det typisk ikke smake særlig godt.

Men det betyr ikke at man ikke kan gjøre noe for å avhjelpe motviljen mot å spise bestemte matvarer. Hvis man for eksempel ikke liker bitterstoffer, kan man tilsette fettstoffer, som kan bidra til å nøytralisere smaken, forteller Marie Steenberger.

Fobi for mat?

Hun fremhever at uttalt kresenhet i noen tilfeller også kan skyldes at barnet lider av direkte «matneofobi». Det betyr at barnet har utviklet motstand mot ny mat.

Det gjelder i mer ekstreme tilfeller, forklarer Marie Steenberger, men det er likevel viktig å være oppmerksom på. For det handler ikke om hysteri fra barnets side, forklarer hun videre:

– Det er en mer angstpreget form for kresenhet, og det kan faktisk utløse et direkte angst- eller panikkanfall dersom en person med matneofobi blir utsatt for en ny matvare.

Igjen er det beste man kan gjøre, å jobbe svært forsiktig og gradvis med eksponering fra tidlig alder, slik at barnet blir stadig bedre til å tåle ubehaget som oppstår i forbindelse med ny mat.

– Det er ikke noe verken barnet eller foreldrene kan klandres for eller ha utløst. Men det er noe man kan jobbe med. Og det er jo det gode budskapet, påpeker hun.

Kresenhet forbindes ofte med hvordan mat smaker, men det kan like gjerne handle om hvordan den føles i munnen, eller hvordan den lukter.

Alt dette sender signaler til det samme senteret i hjernen, forklarer Marie Steenberger. Det betyr at dersom vi ikke liker lukten av en bestemt matvare, liker vi som oftest heller ikke smaken.

Hvis vi derimot holder oss for nesen og smaker på maten vi ikke liker lukten av, kan vi faktisk klare å få den ned. Et godt grep når man jobber med å redusere barnets kresenhet, kan derfor være å snakke med barnet om hva det helt konkret er ved maten det ikke liker.

Og hvis det handler om konsistensen, foreslår Marie Steenberger at man prøver å tilberede maten på en annen måte.

– Det er viktig at man ikke bare aksepterer at barnet for eksempel ikke liker fisk. Det kan godt hende at det ikke liker en fiskefilet, men kanskje liker det fiskekaker i stedet.

Du er både et speil og et forbilde

Som foreldre fungerer vi på mange måter som et speil for barna våre, også når det gjelder matvanene våre. Hvis vi er kresne, blir barna våre som oftest det også.

Er det ting vi ikke liker, gjør barna våre det typisk heller ikke. Men spiser vi variert, vil barna våre også gjøre det. Smaker vi selv på mat vi ikke umiddelbart liker, vil barna våre også gjøre det. Vi kan påvirke dem positivt hvis vi setter ord på vår egen begeistring for mat med setninger som «Oi, så godt det smaker», eller med lyder som uttrykker nytelse.

– Generelt er det viktig at vi snakker om maten når vi for eksempel sitter samlet rundt bordet og nyter middagen. Jeg har ofte forsøkt å gjøre det til en lek, der mine to barn, da de var yngre, skulle gjette en hemmelig ingrediens i retten vi fikk.

«Kan dere smake hva det er?» Og så satt vi der og gjettet i vei. De kunne godt se at det var kjøtt eller tomater i den, men det var kanskje også gulrøtter og selleri, hvitløk eller noe annet som var vanskeligere å gjette.

Det gjorde det interessant for barna mine å smake på maten og sette ord på den, i stedet for å oppleve ubehag. Selvfølgelig var det også mat de ikke likte, men de klarte bedre å sette ord på hvorfor, fordi vi snakket om maten vi spiste, forklarer Marie Steenberger.

Det handler altså om å snakke maten opp, men i stor grad også om å rose barna for at de prøver og er modige med mat, fordi det er noe de aller fleste barn gjerne vil være: modige.

– Jeg har alltid fortalt mine egne barn at jeg blir så glad når de prøver å smake på maten, fordi det betyr noe for meg og faren deres at vi kan sitte og nyte maten sammen. Og jeg synes det er modig når de smaker på noe de ikke vet om de liker.

Å ha slike positive forventninger til barna sine og gi uttrykk for dem har faktisk stor betydning, fordi de fleste barn veldig gjerne vil leve opp til dem, forteller Marie Steenberger. Hun understreker at det ikke betyr at vi skal forvente at et barn skal smake på eller like alt fra den ene dagen til den andre. Suksesskriteriet er heller motet til å tørre å smake bare litt på det man er redd for.

Mer hygge = mer matglede

Selv om den gode samtalen om mat er viktig, fremmer det også matgleden at måltidene er noe vi samles om, og at stemningen rundt bordet er hyggelig, forklarer Marie Steenberger.

Det gjelder i familien, men også når barn spiser sammen med andre barn, slik de gjør i barnehager. Selv om barn også lærer uvaner av hverandre, har det for det meste en positiv innvirkning.

– Hvis min gode venn, som jeg er veldig glad i i barnehagen, sitter og spiser noe jeg egentlig ikke er vant til, eller tror at jeg ikke liker, får jeg også lyst til å prøve det.

Så man kan jobbe mye i grupper når man har med barn å gjøre, og mitt inntrykk er at man generelt er svært bevisst på dette i barnehagene, forteller Marie Steenberger, som selv har jobbet med matlaging i en barnehage i to år.

– Det kom ofte foreldre bort til meg som ikke kunne forstå at datteren deres plutselig kom hjem og sa at hun hadde spist noe hun ellers aldri ville ha spist.

Det hadde ikke nødvendigvis noe å gjøre med den spesifikke oppskriften, men det var sannsynligvis den sosiale konteksten barnet hadde spist maten i, som var den største motivasjonen.

At barn får mer mot til å smake på ny mat når de sitter sammen med vennene sine og ser dem spise, har virkelig en oppdragende og sosialiserende effekt.

Det er aldri for sent

Marie Steenbergers viktigste budskap er at det aldri er for sent å avhjelpe kresenhet. I tillegg til å eksponere barnet ditt for matvarer det ikke liker, både nye og gamle, igjen og igjen, kan det gjøre en stor forskjell å ta barna med på kjøkkenet innimellom.

– Det kan virke forebyggende, men også bidra til at barna liker maten, at de får være med på kjøkkenet, der de ser, kjenner og selv har hendene i det.

Forskning viser nemlig at dersom barn ikke liker å ta på en bestemt matvare, liker de som regel heller ikke smaken av den.

– Jeg vet at foreldre kan ha det kjempetravelt med å få maten på bordet til klokken 18, og da er det ikke tid til at barna får være med. Det er tungvint, de søler, og det tar lengre tid.

Men på slike dager kan de røre i en gryte ved siden av eller skrelle gulrøtter. De kan også bare sitte sammen med dere og se hva som skjer på kjøkkenet.

Det er virkelig verdt å bruke energi på, fordi det på sikt kan gjøre en stor forskjell for barnets forhold til mat.

Artikkelen ble første gang publisert på alt.dk, men er gjengitt med tillatelse. Dette er en redigert versjon.