Gjør du dette? Det kan skape mer sinne hos barnet
Familieterapeuten om «trassalderen» – og feilen mange foreldre gjør.
I senere tid har begrepet «trassalder» blitt stadig mer utdatert, og det blir oftere erstattet med ordet «selvstendighetsalder».
– «Trass» beskriver det vi voksne ser og kjenner på: et barn som sier nei, kaster seg ned og nekter å høre etter. Det legger lett skylden på barnet, som om det oppfører seg vanskelig med vilje. «Selvstendighetsalder» sier mye mer om hva som faktisk skjer: Barnet oppdager at det er et eget individ med en egen vilje.
Dette forklarer familieterapeut og netterapeut Otto Stormyr til Klikk.no.
Denne fasen i barnets liv er en stor utviklingsmessig bragd. Barnet vil gjøre ting selv, bestemme selv og finne ut hvor dets egne grenser går i møte med omverdenen. Problemet er bare at viljen ofte vokser mye raskere enn evnen.
– Barnet vil helle melk selv, men klarer det ikke. Det vil bestemme, men mangler språket til å forhandle. Samtidig er den delen av hjernen som hjelper oss å bremse, vente og tåle skuffelser, langt fra ferdig utviklet. Den modnes gjennom hele barndommen og langt inn i 20-årene, påpeker Stormyr og forklarer videre:
– Så når en toåring får et raserianfall, er det ikke fordi barnet nekter å roe seg. Det klarer det rett og slett ikke ennå. Følelsene barnet kjenner på, er hundre prosent ekte. Det er verken skuespill eller manipulasjon. Og det er her vi voksne må på banen.
Typisk «trassalder»
De fleste merker endringen fra rundt halvannet- til toårsalderen, og fasen er gjerne på topp mellom to og tre år.
– For mange roer det seg gradvis mot fire–femårsalderen, etter hvert som språket og tålmodigheten blir bedre, og barnet har fått øve på å regulere de store følelsene sammen med oss. Men det er store individuelle forskjeller. Noen barn står i dette lenge og intenst, mens andre knapt merker det. Det sier ingenting om hvor flinke foreldrene er, beroliger Stormyr.
Ting som virker som bagateller for oss voksne, er sjelden bagateller for barnet. At koppen har feil farge, eller at bananen knekker, oppleves som et reelt tap.
– Det er lett for oss å avfeie det som tull, men barnets følelse er helt reell. En toåring har et tydelig bilde i hodet av hvordan ting skal være. Når bananen knekker, faller hele bildet i grus, og barnet mangler verktøyene til å håndtere at noe ble annerledes enn planlagt. Skuffelsen er like intens som når vi voksne opplever at noe vi virkelig har gledet oss til, går i vasken.
I tillegg handler det sjelden bare om bananen. Ofte er barnet sultent, slitent, har hatt en overveldende dag i barnehagen eller har holdt seg sammen lenge. Bananen blir bare den berømte dråpen.
– Det er nyttig å huske på når man lurer på hvorfor reaksjonen ble så voldsom. Raseriet vi ser, er som regel bare det ytterste laget. Under sinnet ligger det ofte fortvilelse, skuffelse eller en følelse av å være liten og maktesløs. Når vi klarer å se dette, blir det langt enklere å møte barnet med varme fremfor irritasjon, sier familieterapeuten.
Viktig funksjon
– Fasen har en livsviktig funksjon. Barnet øver på å være et selvstendig menneske, og det øver på å håndtere skuffelse, sinne og frustrasjon, og erfare at det faktisk går over, sier Stormyr.
Barn i denne alderen veksler dessuten konstant mellom å ville klare seg selv og å trenge trygghet.
– I det ene øyeblikket ropes det «selv!», i det neste vil de bli båret. Begge deler er like viktige og reelle behov, og barnet trenger voksne som tåler begge ytterpunktene.
Dersom vi rydder vekk alt som skaper frustrasjon, frarøver vi barnet muligheten til å trene på vanskelige følelser i trygge rammer.
– Det kan gjøre barna mindre robuste på sikt. Målet er ikke et barn som aldri sier nei, men et barn som lærer at det er trygt å bli både sint og lei seg – og at de voksne fremdeles er der når stormen har lagt seg. Vi kan selvsagt forebygge mange unødvendige kamper, men enkelte konflikter er ikke et tegn på at noe er feil. De er en naturlig del av oppdragelsen.
Feilen mange gjør
Likevel finnes det klare fallgruver ved den såkalte valgmetoden.
Stormyr understreker at den største feilen mange gjør, er å gi valg der det egentlig ikke foreligger noe alternativ.
– Spørsmål som «vil du ta på deg bilbeltet nå?» er et falskt valg, og dersom barnet svarer nei, har man satt seg selv i en klemme. Alt som handler om sikkerhet, helse og grunnleggende rammer, er det utelukkende den voksne som må bestemme.
En annen fallgruve er å fylle hverdagen med valg, slik at alt blir en evig avstemning.
– Da pålegges barnet et lederansvar det verken er modent for eller har godt av. Barn finner trygghet i å merke at det er en voksen som styrer skuta.
Skulle barnet likevel nekte å svare, råder Stormyr foreldre til å ta over avgjørelsen uten dramatikk: «Greit, da velger jeg for deg i dag. Det blir den røde.»
– Gjør det rolig og vennlig, og unngå å gjøre situasjonen til en maktkamp.
Alternativer fremfor åpne spørsmål
Et grep mange tyr til i denne fasen, er å gi to konkrete alternativer fremfor å stille åpne spørsmål.
Ifølge Stormyr fungerer dette godt fordi det ivaretar barnets ønske om medbestemmelse innenfor trygge rammer som den voksne har satt.
– Barnet får kjenne at stemmen dets betyr noe, noe som er selve kjernen i denne alderen. Samtidig beholder forelderen kontrollen over rammen – for eksempel at barnet må ha på seg en genser.
Det handler også om å ta barnets vilje på alvor på en overkommelig måte.
– Åpne spørsmål som «hva vil du ha på deg?» blir for overveldende for en toåring. Valgmulighetene blir rett og slett for mange, og faren er stor for at man ender i en fastlåst situasjon med prinsessekjole i snøstorm. To enkle valg er derimot oversiktlig nok til at barnet klarer å ta stilling til dem.
I tillegg til å begrense valgene peker familieterapeuten på flere grep som kan forebygge unødige konflikter i hverdagen:
Skap forutsigbarhet: Faste rutiner gjør at barnet vet hva som venter, og da reduseres behovet for å kjempe imot. Tydelige rammer gir trygghet.
La barnet gjøre ting selv der det er mulig: Beregn ti minutter ekstra, slik at barnet får tid til å ta på lua selv eller trykke på heisknappen. Mestring fjerner mye frustrasjon. Mye av det vi kaller trass, oppstår fordi vi voksne har dårlig tid. Når vi senker tempoet, senker vi også konfliktnivået.
Bruk lek og humor: Toåringer samarbeider nesten alltid bedre når en kjedelig oppgave gjøres om til en lek, for eksempel ved å spørre om skoene klarer å finne føttene før du har telt til fem.
Vær i forkant: Sult og trøtthet er de vanligste triggerne for sammenbrudd. Et lite mellommåltid eller en rolig pustepause til rett tid kan avverge de største stormene.
Fyll på med nærhet og kontakt: Barn som har fått udelt oppmerksomhet, samarbeider langt bedre. Ti minutter sammen på gulvet rett etter barnehagen kan spare deg for en times kamp ved middagsbordet.
