Brukes i «alle» norske hjem – nå råder ekspertene deg til å slutte

– De fleste foreldre streber etter å gi barna en god oppvekst med de beste forutsetningene. Likevel gjør vi alle feil, og noen av dem kan være skadelige.

Dette sier Marisol Acosta. Hun er utdannet sykepleier og har videreutdannet seg som EQ-terapeut, med spesialisering i emosjonell intelligens, relasjoner og traumer. I 2026 lanserte hun også boken Endelig DEG.

I arbeidet hennes møter hun daglig voksne som, med sine egne ord, føler seg negativt påvirket av det de vokste opp i. 

– Noen bærer på erfaringer knyttet til det som faktisk ble gjort, men veldig mange bærer like mye på fraværet av det de aldri fikk. Manglende emosjonell tilgjengelighet, manglende speiling, manglende forståelse for egne følelser.

Hun påpeker imidlertid på at mye av dette skjer fordi vi som samfunn fortsatt har lav emosjonell kunnskap. 

– Vi har ikke lært hvordan vi skal møte følelser, verken våre egne eller barnas, og da handler vi ofte ut fra ubevisste mønstre vi selv har vokst opp med.

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: - De er egoistiske (Artikkelen fortsetter under videoen)

Når et barn vokser opp i et miljø preget av gjentatt kritikk, irritasjon eller emosjonell fraværenhet, påvirker det ikke bare hvordan barnet oppfører seg der og da, men hvordan barnet begynner å forstå seg selv. 

– Det er her noe grunnleggende skjer i barnets indre. Barn har ikke forutsetninger for å skille mellom det de gjør og hvem de er, og det betyr at gjentatte negative erfaringer ofte ikke blir lagret som «jeg gjorde noe feil», men som en dypere opplevelse av at «det er noe feil med meg»

De mest skadelige utsagnene er de som ikke bare korrigerer det barnet gjør, men som definerer hvem barnet er.

– Når et barn får høre setninger som «du er vanskelig», «du er slitsom,» «du er for mye» eller «hva feiler det deg?», så stopper det ikke i øyeblikket. Det setter seg. Ikke som en enkelt opplevelse, men som en del av barnets indre forståelse av seg selv. Det er her den indre kritikeren formes, sier Acosta. 

Lite reflektert rundt

Setninger som mange har vokst opp med, og som fortsatt brukes daglig i norske hjem er «skjerp deg», «du er irriterende» og «oppfør deg».

Ifølge Acosta oppleves disse setningene som «vanlige» og blir dermed lite reflektert rundt. 

– Problemet med slike utsagn er at de ofte kommer i øyeblikk hvor barnet allerede er emosjonelt aktivert. Barnet er kanskje sint, lei seg, frustrert eller overveldet, og mangler rett og slett ferdigheter til å regulere seg selv. 

Når det da møtes med slik respons av foreldrene, blir ikke barnet hjulpet til å forstå eller håndtere det som skjer på innsiden. 

– Det blir overlatt til seg selv, med en tydelig beskjed om at det de føler, ikke er greit.

– Å si «oppfør deg» til et barn kan være veldig forvirrende. I å oppføre seg ligger det kanskje noen forventninger fra oss voksne, som mange barn ikke kjenner enda. 

Dette sier Oda Bjerknes. Hun er utdannet barnehagelærer og har master i barnehagekunnskap. Hun har jobbet innenfor barnehagefeltet i 15 år. Nå jobber hun som foreldreveileder i Bedre Familieliv.

Når barn opplever en negativ kommentar vil de gjerne oppleve økt stress, som kan føre til at de kan miste litt tilgang på ordene sine og på selvkontrollen, mener Bjerknes.

– Da kan en vond situasjon bli enda vondere. Barnet kan respondere med enda mer gråt eller sinne, eller med å trekke seg inn i seg selv. Det påvirker barnets evne til å regulere seg. Da vil foreldre oppleve at barnet samarbeider mindre. Og det handler ikke om at barnet gjør seg vanskelig, det handler om at barnet ikke klarer, sier hun.

– Det mange ikke er klar over, er at dette ikke lærer barnet selvkontroll. Det lærer barnet selvundertrykking, sier Bjerknes og forklarer videre: 

– Når barn ikke får hjelp til å forstå og håndtere følelser, lærer de heller ikke hva de skal gjøre med dem. Så når de kommer i situasjoner hvor sterke følelser oppstår, kan de bli helt overveldet eller reagere med å undertrykke dem. Og det er jo ikke slik at vi brått blir voksne og magisk får evne til å regulere følelser. Dette er noe vi lærer. Aller helst gjennom samregulering med omsorgspersoner som barn. 

Hun trekker frem to mulige konsekvenser av dette. 

– Noen barn blir veldig tilpassede, rolige og «enkle», men mister kontakten med egne behov og grenser. Andre reagerer motsatt, med mer uro og utagering, fordi følelsene ikke blir forstått eller regulert.

Les også: Kåret til verdens vakreste navn: Trender i Norge

Flytter fokuset

Bjerknes mener at utsagn som avviser barns følelser, som «det er ikke noe å gråte for», «skjerp deg» og utsagn som trigger skam, som «nå er jeg skuffet over deg», «nå følger naboen med på deg», er problematiske.

– At det glipper ut av overveldede foreldre et par ganger i året kan fint repareres, men når dette skjer regelmessig kan det være skadelig. Når barn ikke får hjelp av voksne til å regulere følelsene sine får de ofte dårligere selvregulering. Og dette følger gjerne med over i voksenlivet. De får også et mindre utviklet språk for følelser.

Utsagn som trigger skam er skadelig fordi det påvirker hvordan barn ser på seg selv, altså selvbildet deres, påpeker Bjerknes. 

– «Se. Nå ser naboen hva du gjør» lærer barn at de bør bekymre seg over hva andre tenker om dem. Og det er en tankegang mange voksne i dag jobber med å bli kvitt. Vi ser også at barn som er pålagt mye skam, til likhet med barn som blir avvist i følelsesuttrykk, kan være mer utagerende eller tilbaketrukket, sier hun. 

Det som skjer når man sier det, er at man flytter fokus fra handling til person. 

– For eksempel er det ganske stor forskjell på å være irriterende og å gjøre noe irriterende. Hvis jeg er irriterende, må jeg jo forandre hele meg. Men hvis jeg gjør noe irriterende, kan jeg jo vurdere å slutte med akkurat det, sier Bjerknes. 

– Hold fokus på hva barnet har gjort, ikke flytt det over til å handle om selve barnet, legger hun til. 

Bjerknes legger frem ulike eksempler: 

• La oss si at barnet ikke vil ta på skoene og forelderen får lyst til å si «skjerp deg». Istedenfor å si «skjerp deg», kan man heller si «jeg ser at det er litt mye for deg nå, la meg hjelpe deg».

• La oss si at barnet er veldig opprørt og roper sint i hagen. Istedenfor å si «se. Når ser naboen hva du gjør», kan man heller si «jeg ser at du føler deg sint, jeg er her».

• La oss si at barnet snublet i sine egne føtter, men ikke ramlet, og likevel begynte å gråte. Istedenfor å si «det er ikke noe å gråte for», kan man heller si «oi, ble du skremt da du snublet?».

Dersom barnets følelser ikke blir validert, kan det påvirke selvfølelsen deres ved at de begynner å tvile på sine egne følelser og reaksjoner.

– Man kan også se at barn som stadig får høre negative kommentarer kan synes at det er vanskelig å stole på andre mennesker og er ekstra sensitive for avvisning. De kan enten trekke seg unna, eller bli overtilpassende, sier Bjerknes. 

Ikke klar over mulige skader

De fleste foreldre er ikke klare over hvilke mulige skader slike utsagn kan forårsake. Det skjer som oftest når den voksne selv er presset, mener Acosta og Bjerknes. 

– Stress, tidspress, lite søvn, høye krav og en hverdag som går i høyt tempo gjør at vi får mindre tilgang til vår egen regulering. Da reagerer vi raskere, og mer automatisk. I tillegg er det ofte følelser i den voksne som trigges, som frustrasjon, avmakt, irritasjon eller følelsen av å ikke strekke til. Når det bygger seg opp, kan barnet bli det nærmeste stedet det får utløp.

Acosta mener at barn kan speile sider ved oss selv som vi ikke er bevisste på, eller trigge gamle erfaringer fra vår egen oppvekst

– Da reagerer vi ikke bare på det barnet gjør der og da, men også på noe som ligger i oss fra før. Når vi mangler språk og forståelse for det som skjer på innsiden, kommer det ofte ut som korte, harde kommentarer, sier hun og fortsetter:

– Derfor handler dette like mye om den voksnes evne til å forstå og regulere seg selv. Nøkkelen ligger i å bli oppmerksom på egne reaksjoner, slik at vi kan møte barnet med vilje og forståelse i stedet for å reagere på autopilot.

Bjerknes tror mange foreldre mangler kunnskap om barns utvikling, og at de derfor undervurderer hvor skadelige slike utsagn faktisk kan være.

– Jeg tror de fleste foreldre vil barna sine alt vel. Men mange har vokst opp med å høre slike ting selv, og tar ubevisst med seg egne erfaringer inn i foreldrerollen.

Bjerknes råd til foreldre er derfor å prøve å regulere seg selv. 

– Pust rolig, senk skuldrene og snakk med rolig stemme. Da forteller du ditt eget nervesystem at det ikke er noen reell fare, råder Bjerknes.

Hun understreker at det er helt i orden å ta en pause hvis situasjonen tillater det.

– Da kan du si til barnet at du kjenner du begynner å bli sint eller frustrert, og at du må gå en liten runde for å klarne tankene – men at du kommer straks tilbake. Har du en annen omsorgsperson til stede, kan det være utrolig verdifullt å be om hjelp: «Kan du ta over litt nå? Jeg trenger et lite avbrekk.»

Bjerknes understreker at å be om avlastning ikke er et tegn på svakhet, men på bevissthet og ansvar.

– Poenget er ikke å unngå følelser, men å unngå at følelsene styrer handlingene dine i øyeblikket.

Hun oppfordrer også foreldre til å prøve å endre holdning til barnets oppførsel:

– Det er fort gjort å tenke at «nå må han skjerpe seg». Men hvis du heller tenker at «nå har han det vanskelig, og forteller meg at han trenger hjelp», kan det endre hele måten du reagerer på, sier Bjerknes

Hun mener det kan være til stor hjelp å ha noen innøvde fraser klare i bakhodet, som for eksempel: «Jeg ser at dette er vanskelig for deg, så nå skal jeg hjelpe deg», eller: «Jeg skjønner at du er sint, men du får ikke lov til å slå meg»

Les også (+): Svigermoren min er en forferdelig besserwisser

Reparasjon

Samtidig må vi snakke mer om det som kanskje er det aller viktigste – nemlig å reparere, mener Acosta og Bjerknes.

– Vi kommer til å feile. Alle foreldre gjør det. Men det som virkelig bygger trygghet, er evnen til å gå tilbake og ta ansvar etterpå, sier Acosta og utdyper:

– Det handler om å kunne si: «Det jeg sa i stad var ikke greit. Det handlet om min frustrasjon, ikke om deg.» Det er i disse øyeblikkene barnet lærer noe helt avgjørende: At relasjoner tåler feil, at vanskelige følelser kan ryddes opp i, og at det fortsatt er trygt å være seg selv.

Det er ikke et formål å bli perfekt, men om å bli mer bevisst, mener Bjerknes.

– Å reparere handler om å anerkjenne det man har gjort, ta ansvar, og finne tilbake til hverandre igjen, sier Bjerknes.

Hun mener feiltrinn kan snus til noe positivt.

– Ingen er perfekte. Alle foreldre sier ting de angrer på. Men når vi først tabber oss ut, får vi også en mulighet til å vise barna hvordan vi rydder opp. Den lærdommen tar de med seg videre inn i egne relasjoner resten av livet. 

Rådet fra Bjerknes er å reparere situasjonen gjennom tre enkle steg:

1. Anerkjenn følelsen du skapte hos barnet:
Si for eksempel: «Jeg så at du ble lei deg da jeg sa at du var irriterende. Det forstår jeg veldig godt at du ble.»

2. Forklar hva som skjedde med deg selv:
Si for eksempel: «Jeg følte meg overveldet og sliten, og så ble jeg irritert. Men det var uansett ikke greit av meg å si noe sånt til deg.»

3. Fortell hva du vil gjøre annerledes neste gang:
– Dette trinnet er kanskje det viktigste for at man ikke skal havne i en ond sirkel der man gjør noe dumt, sier unnskyld, og så gjør det samme igjen, sier Bjerknes.

Her kan du for eksempel si: «Neste gang skal jeg spørre deg på en hyggeligere måte om du kan slutte med det du gjør, eller så går jeg bare inn i et annet rom litt.»

Skill mellom følelser og atferd

Det viktigste er å skille mellom barnets følelser og barnets oppførsel. Det går fint å sette tydelige grenser, samtidig som man anerkjenner hvordan barnet har det.

– Følelser skal møtes og anerkjennes, mens adferd kan og skal reguleres. Når vi klarer å holde disse to tingene adskilt, endrer vi fullstendig måten vi snakker til barn på, sier Acosta. 

Her er Acostas forslag til hva man kan si som forelder: 

• I stedet for å gå på hvem barnet er: «Du er umulig» kan vi si: «Dette som skjer nå er vanskelig for meg»

• I stedet for: «Skjerp deg» kan vi si: «Jeg ser at du er sint, men vi må finne en roligere måte å håndtere det på»

• I stedet for: «Slutt å være så vanskelig» kan vi si: «Jeg ser at dette er vanskelig for deg, og jeg er her sammen med deg»

• Og når vi må sette en grense: «Det er ikke greit å slå, men jeg skjønner at du er sint»

•  Når barn gråter: I stedet for: «Slutt å gråte» kan vi si: «Jeg ser at du er lei deg nå, det er helt greit. Bare la tårene komme.» «Hva trenger du nå? Vil du ha en klem, eller vil du bare at jeg sitter her med deg?»

– Forskjellene kan virke små, men de er fundamentale. Vi går fra å kritisere barnets identitet til å veilede oppførselen deres, samtidig som vi rommer det som skjer på innsiden, forklarer Acosta og legger til:

– Det betyr ikke at vi alltid må ordlegge oss helt perfekt. Men det handler om å være oppmerksom på hvordan ordene våre enten kan bygge opp eller bryte ned barnets selvfølelse.

Hvis du kjenner deg igjen i de vanskelige situasjonene, understreker hun at du ikke skal dømme deg selv.