Slik setter du grenser i trassalderen med varme og trygghet

Grensesetting i trassalderen handler om å anerkjenne barnets følelser uten å godta all atferd. Familieterapeut Otto Stormyr gir konkrete råd om hvordan du kan løse vanlige hverdagssituasjoner.

TRASSALDER: Familieterapeut Otto Stormyr mener grensesetting er kjærlighet.
Publisert

Hvordan håndterer du typiske trassaldersituasjoner?

Familieterapeut Otto Stormyr veileder oss gjennom noen av de vanligste konfliktene småbarnsfamilier møter i hverdagen.

Han påpeker at det er viktig å anerkjenne barnets følelser, men understreker at det ikke betyr å godta all slags oppførsel.

– Å validere handler om å anerkjenne følelsen, ikke om å gi etter eller godta enhver handling. Alle følelser er lov, men all atferd er ikke det.

– Skillet går omtrent her: Følelsen møter du, handlingen tar du ansvar for. «Du er så sint fordi skjermen må av. Det skjønner jeg godt. Og nå skal den av.» Eller: «Jeg skjønner at du blir sint og lei deg fordi du ikke får ta med leken i barnehagen, men den må likevel bli igjen hjemme.»

Se video: Tim Kristian: - Jeg hatet skole fordi folk dømte meg

Mann i grønn jakke og grå lue står ved vannet på en overskyet dag.
OTTO STORMYR: Familieterapeut Otto Stormyr gir foreldre god veiledning gjennom vanlige situasjoner i hverdagen.

Om familieterapeuten Otto Stormyr

Otto Stormyr er familie- og nettverksterapeut med over 15 års erfaring fra arbeid med barn, unge og familier. Han jobber i Speare Helse og driver den digitale klinikken ottostormyr.no. Han skriver om foreldreskap, relasjoner og psykisk helse.

Stormyr mener at grensesetting i bunn og grunn handler om kjærlighet og trygghet.

– Verden blir mindre overveldende og uforutsigbar. Når vi som hovedregel er konsekvente, kan barna senke skuldrene og bare være barn.

Dessuten blir grenser ofte enklere å sette når barnet først føler seg sett.

– Mange konflikter eskalerer fordi barnet kjemper for å bli forstått, ikke nødvendigvis for å få viljen sin. Når den kampen opphører, blir det langt mindre å krangle om.

Kort sagt trenger barn voksne som kombinerer varme med tydelighet.

– Bare snill uten grenser skaper utrygghet fordi ingen tar styringen. Bare streng uten varme gjør barna utrygge på en annen måte. Der det er mulig, følger vi barnet. Der det er nødvendig, tar vi ansvar.

Her går Stormyr gjennom noen klassiske hverdagsscenarier og viser hvordan de kan løses i praksis:

Barnet faller på lekeplassen og begynner å gråte

Gå bort og sett deg ned i barnets øyehøyde. «Au! Du falt skikkelig. Det gjorde vondt i kneet, ja.» Ta barnet inntil deg hvis det vil, og ikke ha dårlig tid.

Når gråten roer seg: «Skal vi se på det? Det ble litt rødt.» Og deretter: «Vil du leke mer, eller vil du sitte litt her først?» La barnet velge. Mange barn spretter opp igjen etter et halvt minutt når de først har fått trøst.

Ser du på avstand at det gikk greit, og barnet titter bort på deg, kan et rolig blikk og et spørrende «Oi, gikk det bra?» være nok. Barn sjekker ofte ansiktene våre for å vurdere hvor farlig situasjonen egentlig var. Er du rolig, blir barnet ofte rolig.

Fireåringen får raserianfall fordi brødskiven ble kuttet i firekanter i stedet for trekanter

Her er det lett å himle med øynene, men for en fireåring er dette en reell skuffelse. Barnet hadde et bilde i hodet av hvordan det skulle bli, og så ble det feil. Ofte handler det heller ikke bare om brødskiven, men om at barnet er sultent, trøtt eller overveldet.

«Du ville ha trekanter, og så ble det firkanter. Det ble skikkelig feil, ja.»

Du trenger ikke å lage en ny brødskive – å validere er ikke det samme som å fikse: «Jeg skjønner at du er lei deg. Jeg sitter her sammen med deg.» Hold deg rolig. Raseriet går som regel fortere over når den voksne ikke blir dratt inn i stormen.

Blir det slag eller kasting av ting: «Jeg lar deg ikke kaste tallerkenen. Du får være så sint du bare vil, men jeg må passe på.»

Barnet gruser seg og er redd for å gå i barnehagen eller på skolen

Unngå setninger som «Det er ikke noe å være redd for». For barnet er det jo nettopp det. Prøv heller: «Du kjenner deg redd i dag? Kjennes det skummelt i magen?» Vær nysgjerrig: «Hva er det som føles vanskeligst?»

Kombiner deretter forståelse med tro på barnet: «Jeg skjønner at det er vanskelig, men jeg vet at du klarer det. Jeg følger deg inn, og så henter jeg deg etter fruktmåltidet.»

En fast avskjedsrutine hjelper – og aldri snik deg unna. Kjenn også etter hvordan du selv fremstår: Er du urolig, merker barnet det fort.

Dersom det vedvarer over tid, bør du snakke med barnehagen eller skolen. Noen ganger er det konkrete ting i miljøet barnet faktisk trenger hjelp med.