Trassalder: Ja- og nei-listen foreldre bør kjenne til
Trassalderen er krevende, men også viktig. Familieterapeuten deler grepene som kan dempe unødvendige konflikter.
– Det er ikke et mål å unngå all motstand. Denne fasen fyller en viktig funksjon. Barnet øver på å bli et selvstendig menneske, og det øver på å kjenne på skuffelse, sinne og frustrasjon – og erfare at det går over.
Dette sier familieterapeut Otto Stormyr til Klikk.no.
Likevel finnes det gode grep som kan gjøre trassalderen litt smidigere for begge parter.
– Det er mye vi kan gjøre for å unngå unødvendige konflikter. Samtidig er noen uenigheter helt naturlige og sunne. De er ikke et tegn på at noe er galt, men en viktig del av utviklingen, sier familieterapeuten.
Hvordan bør foreldre formulere beskjeder for å unngå et automatisk «NEI!» fra barnet?
– Gi beskjeder som beskjeder, ikke som spørsmål. «Kan du ta på deg skoene nå?» inviterer til et nei. «Nå skal vi ta på sko» er langt tydeligere. Det er ofte enklere for barnet også, fordi det slipper å ta stilling til noe det egentlig ikke får bestemme, sier Stormyr.
Noen andre tips:
Si hva barnet skal gjøre, ikke hva det ikke skal gjøre. «Nå går vi pent» fungerer bedre enn «ikke løp».
Gå ned på barnets høyde og få blikkontakt før du gir beskjeden. En beskjed ropt fra kjøkkenet er lett å overhøre.
Bruk korte setninger. Toåringer mister fort tråden i lange forklaringer.
Kombiner gjerne med et reelt valg: «Nå skal vi ta på sko. Vil du ha de blå eller de røde?»
– Husk også at et «nei» fra en toåring ofte er en ren refleks, ikke et endelig standpunkt. Det trenger ikke bety at det må bli en kamp, sier Stormyr og fortsetter:
– Unngå dessuten å spørre om ting som ikke er valgfrie. «Skal vi ta på bilbeltet?» er ikke et reelt spørsmål. Svarer barnet «nei», oppstår det en unødvendig fastlåst situasjon. Når det gjelder sikkerhet og ufravikelige regler, må de voksne ta avgjørelsen.
Overganger skaper ofte konflikt. Hvilke enkle rutiner eller varsler kan gjøre overgangene smidigere?
– Overganger er krevende fordi barnet må løsrive seg fra noe det er midt oppslukt i. Sorgen over å måtte forlate lekeplassen er reell for barnet, selv om vi voksne vet at det kommer nye dager. Det krever tålmodighet. Noen grep som hjelper:
Varsle i god tid: «Når du har sklidd tre ganger til, går vi hjem.» Tid er et abstrakt begrep for små barn, så knytt varselet til noe konkret.
Gi barnet noe å gå til, ikke bare noe å gå fra: «Nå skal vi hjem og ta et deilig bad» er mer motiverende enn bare «nå må vi gå».
Bruk faste overgangsritualer: Si «ha det» til sklia, eller la TV-en si «god natt». Det kan virke banalt, men det hjelper barnet å runde av leken.
Anerkjenn følelsene: «Du hadde det så gøy! Det er skikkelig kjedelig at vi må gå.» Og så går dere likevel.
Andre typiske situasjoner og hvordan du kan håndtere dem ifølge Stormyr:
Morgenstresset i gangen: Hva gjør man når barnet nekter å kle på seg og klokka tikker?
Mye kan løses allerede kvelden i forveien. Legg frem klær, sjekk at skoene står klare, og la gjerne barnet velge mellom to antrekk før det legger seg. Om morgenen er det lite rom for lange forhandlinger.
Start tidligere enn du tror du trenger. Stress smitter, og et barn som merker at du har det travelt, slår seg ofte vrang eller mister farten. Gjør det heller til en lek der det passer: «Skal vi se om du rekker å ta på jakka før jeg får på meg skoene?»
Noen dager må du rett og slett bare kle på barnet selv, rolig og vennlig: «Jeg forstår at du ikke har lyst, så i dag hjelper jeg deg.» Det er ikke et nederlag, men en voksen som tar ledelsen og ansvar når det trengs.
Ved matbordet: Hva gjør man når barnet plutselig nekter å spise det det likte i går, eller krever noe helt annet?
Senk skuldrene. Det er helt normalt at små barns matlyst og preferanser varierer fra dag til dag. Ansvarsfordelingen bør være enkel: Du bestemmer hva som serveres og når. Barnet bestemmer hvor mye det spiser.
Ikke lag spesialmåltider på bestilling, men sørg gjerne for at det alltid finnes noe på bordet som barnet vanligvis spiser, som brød eller potet. «I dag har vi fiskekaker. Du må ikke spise dem, men det er dette vi har til middag.»
Husk også at det barnet uttrykker, ofte oppleves helt reelt der og da: Maten kan faktisk smake annerledes i dag, eller barnet kan rett og slett være for sliten til å spise. Det er ikke nødvendigvis en bevisst protest. Unngå å gjøre måltidene til en maktkamp; det er en kamp ingen vinner, og det kan føre til at barnet begynner å grue seg til å spise.
I butikken: Hva er den beste strategien når barnet krever en vare og nekter å gi seg?
Forberedelser utgjør en stor forskjell: «Nå skal vi inn og handle melk og brød. Vi skal ikke kjøpe godteri eller leker i dag.» Gi gjerne barnet en oppgave underveis, som å holde handlelappen eller legge varene i kurven.
Når kravet likevel melder seg: Forhold deg rolig, anerkjenn ønsket, og hold fast ved grensen. «Du har så lyst på den! Det skjønner jeg godt, for den var kjempefin. Men vi skal ikke kjøpe den i dag.» Du kan også foreslå: «Skal vi ta et bilde av den, så husker vi den til ønskelisten?» Ofte handler det mest om å bli sett i ønsket sitt, ikke nødvendigvis om å få tingen. Lysten og skuffelsen er ekte for barnet, og den følelsen må barnet få lov til å ha.
Det viktigste er å ikke gi etter bare fordi situasjonen føles ubehagelig eller pinlig. Hvis du gir etter når barnet skriker, lærer det raskt hvilken atferd som fungerer. Trøst deg med at de færreste rundt deg bryr seg så mye som du tror – de aller fleste har vært i nøyaktig samme situasjon selv.
