Telyset ga Ida Marie tredjegradsforbrenning
Skulle bare tenne et telys
Da Ida Marie skulle tenne et telys, tok genseren hennes fyr. Brannskaden var et faktum.
Fjellhamar 3. september 2007:
Det er en av de første høstdagene da ni år gamle Ida Marie kommer hjem etter å ha vært på SFO. Ute er det grått og mørkt. Mamma er ikke kommet hjem fra jobb ennå, og hun har huset for seg selv. Ida Marie bestemmer seg for å tenne et lys for å gjøre det litt triveligere inne. Flammen fra et lite telys er alt som skal til for å skape litt koselig stemning, tenker hun og tenner et telys på stuebordet.
Det er da det fatale skjer: Hun skal bare lene seg over bordet for å hente noe. Poff! På et blunk står hele genseren i fyr. Ida Marie griper mobilen og ringer mamma. Men mammas telefon ligger langt nede i vesken. Hun har akkurat satt seg i bilen og prater med en venninne som pleier å sitte på hjem fra jobb.
Ringer 110
Ida Marie løper instinktivt inn på badet og skrur på dusjen. Så husker hun plutselig nødnummeret og løper ut i stuen: Hun slår 110. Adrenalinet i kroppen pumper i takt med en sviende smerte. De som svarer på nødetaten, skal huske dette anropet for alltid. I ettertid har de sagt at det er det verste de har hørt.
De ber henne løpe ut. På veien går en mann forbi med en hund. Han stopper ikke for å hjelpe den lille jenta som står på gårdsplassen og skriker av smerte. Men naboen, som er helsesekretær, ser fra vinduet at noe er forferdelig galt og kommer løpende for å hjelpe. I det samme kommer ambulansen, som til alt hell befinner seg i samme område.
Pusteproblemer
«Jeg heter Ida og er ni år. Vær forsiktig med meg», sier hun til ambulansefolkene. Det bærer til Akershus universitetssykehus som ligger noen kilometer unna. Idas hals er sterkt brannskadet, og hun har problemer med å puste. Det blir enda verre da ambulansepersonellet forsøker å sette en maske over ansiktet hennes. Hun føler at hun blir kvalt.
Mamma Else Marie sitter fortsatt i bilen på vei hjem da hun får en følelse av at hun må ta opp vesken sin som ligger på gulvet i passasjersetet. Da ser hun at telefonen ringer. Det er fra sykehuset.
«Det gjelder datteren din. Du må komme med en gang.»
«Hva er det med Ida», spør hun mens hjertet begynner å banke raskt. Men legen vil ikke fortelle henne noe over telefonen. Hun må komme med en gang!
Bevisstløs
Hele Ida Marie er pakket inn i bandasjer da mamma ankommer til sykehuset. Legene forklarer at datteren har store brannskader. Hun må til Haukeland universitetssykehus for behandling med det samme. Alt skjer raskt. Ida Marie blir lagt i respirator. Snart befinner de seg i et helikopter på vei til Bergen. Ida Marie er bevisstløs. Mamma Else Marie i sjokk. Heldigvis kjenner hun legen som er med i helikopteret. Han er pappa til en av Ida Maries klassevenninner. Det gjør turen litt tryggere.
Brannfarlige stoffer
- Alle tekstiler kan brenne, men egenskapene er svært forskjellige. Vet du for eksempel hvorfor du aldri bør bruke klær av akryl i nærheten av bål? Skal du kjøpe klær til barn bør du være spesielt oppmerksom på produktets brennbarhet. Spør betjeningen der du handler, eller sjekk merkingen selv.
- Stoffets struktur er avgjørende for hvordan stoffet brenner. Tynne og lette tekstiler som slipper til mye luft antennes og brenner raskt. Stoffer som har lodden, ru eller porøs overflate er mer brennbare enn stoffer med glatt og tett overflate.
- Store, flagrende klær kommer lettere i kontakt med flammer enn tettsittende klær. Spesielt utsatt er vide ermer, kjoler med stor vidde og tynne, flagrende skjerf. Slike klær brenner også fortere enn tettsittende plagg fordi det er mer luft tilgjengelig. Husk dette når du kjøper kostymer til barn.
- Klær kan også inneholde kjemikalier som verken er bra for helsa eller miljøet. Erdetfarlig.no forteller deg hvilke stoffer du bør styre unna.
Mer på nett: sikkerhverdag.no
Da de ankommer til sykehuset, blir Ida Marie trillet inn på badet mens mamma må vente på et oppholdsrom. Legene vikler av alle bandasjene for å gjøre en ny vurdering av brannskadene. Ida Marie har alvorlige skader. Men fordi hun kom så raskt til behandling er de ikke livstruende.
Tredjegrads forbrenning
Mamma puster lettet ut. Ida Marie kommer til å overleve! Det betyr alt. Legene forklarer at datteren har andregrads forbrenning i ansiktet og på en del av armen. På resten av overkroppen har hun fått tredjegrads forbrenning. Det var den syntetiske genseren hun hadde på seg, som var årsaken til at det tok fyr så fort. Bomullsskjøret hun hadde på seg, reddet trolig underkroppen fra brannskader, får de vite.
Ida Marie må bli på sykehuset i flere uker. Den første uken ligger hun i respirator mens legene behandler brannsårene. Etter litt over en uke våkner Ida Marie opp med mamma og stefaren Knut ved sengen. Det eneste hun husker, er drømmen om å være fanget i en mørk labyrint – og ikke finne veien ut.
«Vi er her, Ida Marie. Ikke vær redd», sier mamma.
Ida Marie vet at hun er på sykehuset, men tror det er på Ahus hjemme på Lørenskog. Når mamma forteller at de sover over på sykehushotellet, forstår hun ikke hvorfor.
«Vi bor jo like ved sykehuset», sier hun forundret.
«Vi er på sykehuset i Bergen nå, jenta mi», sier mamma.
Syv operasjoner
Ida Marie husker ingen ting klart siden hun ringte nødtelefonen hjemmefra. Hun kan bare svakt erindre turen i ambulansen. Hun har så vondt i magen. Mamma stryker henne varsomt over bandasjen.
På rommet ved siden av ligger en liten jente som også er brannskadet. Ida hører skrikene hennes. Hun kan vagt huske sine egne skrik også. Ida Marie prøver å svelge, men halsen kjennes som sandpapir.
Hun må gjennom flere operasjoner på Haukeland der de er eksperter på brannskader. Legene flytter frisk hud til halsen og magen fra andre deler av kroppen. Alt håret på hodet blir barbert vekk. Det må de for å flytte hud fra hodebunnen til ansiktet slik at fargepigmentene skal bli likest mulig. Hele tiden er det tilkoblet slanger gjennom halsen for at hun skal få puste, mens hun får væske og medisiner intravenøst. Til sammen må den lille kroppen gjennom syv operasjoner.
Smertefullt
Ida Marie må lære alt på nytt. Hun må lære å gå, stå, sitte og tygge. Alt er så smertefullt. Når hun øver på å gå i trappene, er det som en orkan blåser mot henne. Når hun skal lære seg å sitte, er det så vondt at hun gråter av smerte. Å tygge og svelge er nesten umulig. Det er så stramt rundt halsen fordi huden er ekstremt brannskadet. Heldigvis er mamma der og trøster og oppmuntrer henne hele tiden.
Ida Marie får brev fra læreren sin og klassekameratene som ønsker henne god bedring. De oppmuntrende ordene og tegningene gjør henne glad. Før ulykken skulle hele familien reise til Syden i høstferien – for aller første gang. Nå blir det ikke noe av. «Vi får reise senere», lover mamma. Det eneste som betyr noe nå, er at hun blir bra igjen. Mamma sitter ved sengen hennes hver dag. Hun gråter aldri, men Ida Marie har på følelsen at hun gjør det likevel. Når hun er alene.
2. oktober fyller hun 10 år. Dagen feirer hun i sykesengen på Haukeland med hele familien rundt seg. Alle presangene fra venner og klassekamerater gjør det litt mindre vondt og litt mindre kjedelig å være pasient.
Traumer og panikkangst
Etter 37 dager får hun endelig komme hjem. Hun må fortsette med fysioterapi nesten hver dag. Fordi hun har ligget så lenge i sengen har kroppen mistet mye av muskelkraften. Smertene er der fremdeles. Særlig rundt halsen der huden er stram av skadene. Det å sitte på skolen og følge med i timene er vanskelig når tankene hele tiden kretser rundt den vonde dagen. Ida Marie er så redd for at noe forferdelig plutselig skal skje. Hun har erfart at ulykken kan skje på et blunk. Hver dag er hodet fylt av katastrofetanker.
Psykologen forklarer at hun lider av posttraumatisk stress-syndrom. Kroppen har vært utsatt for en enorm påkjenning, derfor sliter hun med angst. Ida Marie er aller mest redd for å være alene. For da kan forferdelige ting skje, tror hun. Hun tør ikke ta bussen eller være alene hjemme etter skolen. Derfor få hun fortsette på SFO også i femte klasse, selv om hun er for stor. Hun får være med de voksne og hjelpe til.Helt til hun er ferdig med 7. klasse går hun på SFO etter skolen.
Redd ilden
Det Ida Marie frykter mest er ilden fra levende lys. Selv en TV-reklame med ild kan utløse et angstanfall i sofaen. Og fargen rød er også skummel.
Ida Marie henger stadig etter på skolen på grunn av traumene etter brannen. Hun får tilrettelagt undervisning, det hjelper litt. Da hun begynner på ungdomsskolen, mistrives hun sterkt. På grunn av alt fraværet sliter hun både faglig og sosialt. Mamma ordner det slik at datteren får begynne på Steinerskolen som er en privatskole i kommunen. Der får hun nye venner, og selv om hun fortsatt sliter faglig, får hun det mye bedre.
Slukk brann med ullteppe
- Hvis klær tar fyr, rull personen straks inn i et ullteppe, tykt klesplagg eller det du har for hånden. Det er en effektiv måte å slukke brannen på, sier Dagfinn Kalheim, administrerende direktør i Norsk brannvernforening. Han tipser om at vann også kan brukes for å slukke flammene.
- Men da må vannet må da være kroppsvarmt, tilføyer Kalheim.
Synlige merker
Året er blitt 2015. Det er gått mer enn syv år siden ulykken da Norsk Ukeblad møter Ida Marie og mamma Else Marie på hjemstedet i Lørenskog. Ida Marie får fremdeles behandling for skadene hun pådro seg da hun tente et telys hjemme i stuen i 2007.
– Det går mye bedre med angsten nå, sier Ida Marie og smiler.
Høstferien har de tatt igjen. De har reist til Syden flere ganger i løpet av disse årene, men da må hun være ekstra forsiktig med solen på grunn av brannskadene.
Brannen har merket henne for bestandig. I ansiktet og på halsen har hun store merker. Hun har nylig hatt en operasjon på halsen hvor brannskadene sitter dypt. Men Ida Marie er ikke redd for å vise verden skadene.
– Jeg er den jeg er og skammer meg ikke over hvordan jeg ser ut, sier hun.
Folk stirrer
Hun tror ikke at vennene hennes tenker over at hun er merket av brannskader. De er blitt vant til det. Verre er det når tilfeldige voksne mennesker stirrer på henne på gaten. Da er det lettere med barna.
– De spør rett ut hva det er, og så er de ferdige med det, sier Ida Marie.
Til høsten fyller hun 18 år. Hun er snart voksen, men har mistet mye av ungdomstiden. Likevel ser hun lyst på fremtiden og livet som voksen.
Ida Marie setter nøkkelen i tenningen og har en L i bakruten på mammas bil. Snart kan hun komme seg rundt på egen hånd uten å engste seg for å ta bussen eller be mamma kjøre henne.
Viktig terapi
Det har tatt mange år, men i dag er ikke Ida Marie lenger redd for å være hjemme alene. Men levende lys kan fortsatt fremkalle angsten og katastrofefølelsene. Derfor går hun fremdeles i terapi én gang i uken.
– Det hjelper å snakke om det noen ganger, andre ganger ikke, sier Ida Marie ærlig.
Hun må fortsatt ta tiden til hjelp. Hvis hun blir redd, kan hun kjenne stikking og smerter i kroppen. Og brannskadene har ødelagt nervecellene i huden slik at hun har problemer med å kjenne kulde og varme på vanlig måte.
– Ida Marie kan gå ute i T-skjorte uten å fryse. Det er ikke bra, sier mamma og stryker datteren over kinnet.
Ida Marie har fått seg jobb som assistent på SFO, der hun selv var elev da ulykken rammet henne. Hun trives i jobben og elsker barna. Men den store drømmen er å bli sykepleier.
– Jeg vil aller helst jobbe med gamle mennesker. De er så søte, sier hun.
Selv om veien dit er lang, er hun positiv. Først må hun fullføre videregående og deretter komme inn på sykepleiestudiet. Hun ville fortelle historien sin for å advare andre mot lettvint omgang med levende lys.
– Vær forsiktig og pass på. Og barn bør aldri tenne lys alene. Det håper jeg at andre lærer av min historie, sier hun.
Denne saken ble første gang publisert 06/03 2015, og sist oppdatert 03/07 2018.