ALVORLIG ULYKKE: Det var her Marlene kunne endt sitt liv, ruset bak rattet i en bil. Men ulykken skulle vise seg å bli vekkeren som fikk ungjenta til å ta tak i rusproblemet sitt for alvor.

Hun hadde lenge skjønt at noe var galt, og denne fatale dagen for seks år siden la datteren alle kortene på bordet: «Mamma, jeg er narkoman».

Men når Sigrun Trøen fra Hønefoss skal fortelle historien som har satt så sterkt preg på livet hennes, starter hun mye tidligere. Sigrun mener det hele startet allerede da Marlene gikk i barnehagen:

Marlene er en skjønn, liten jente. Hun er snill, omgjengelig og sosial; mors lille øyensten fra første stund. Men hun er også sjenert og stille. Moren tenker ikke på det som et problem. Ikke ennå.

Da Marlene begynner i barnehagen, får hun gode venninner, tror Sigrun. Marlene er opptatt av venninnene sine. Hun er mye sammen med dem, og de leker gjerne tre og tre. Sigrun er fornøyd, fordi hun tror at Marlene er fornøyd. Riktignok er det noen intriger jentene imellom, men Sigrun ser ikke på det som noe problem. Heller ingen av de ansatte i barnehagen rapporterer om at det er noen alvorlige hendelser jentene imellom. De krangler litt, diskuterer, og så er de venner igjen.

Men Marlene har det ikke bra. Hun føler seg mobbet av de andre jentene, som av og til kaller henne tykk. Hun forteller det ikke til noen. Heller ikke til mamma, selv om hun gjerne ønsker å gjøre det.

Vendepunktet

Da Marlene er ti år, skiller Sigrun og Marlenes pappa seg. Også det ser det ut som om Marlene og broren takler bra. Det eneste som bekymrer Sigrun på denne tiden, er Marlenes pusteproblemer. De kontakter lege utallige ganger, uten å få hjelp. Én kveld får Marlene så store problemer med å puste at de drar på lege­vakten, og etter grundige undersøkelser får hun diagnosen stressastma.

Da Marlene begynner på ungdomsskolen, beholder hun mange av sine gamle venninner, men får også noen nye. Sigrun synes overgangen går bra. Marlene er hverken trassig eller steil. De snakker sammen om innetider og løser problemer underveis.

Men så får Marlene en kjæreste, og for Sigrun er det et vendepunkt. Hun ser at kjæresten har dårlig innflytelse på datteren, og Marlene er ikke lenger like lett å snakke med.

Sigrun er engstelig for Marlene. Hun når ikke inn til henne, og føler at Marlene hverken hører på henne eller respekterer det hun sier.

En kveld klatrer Marlene ut av soveromsvinduet og blir borte hele natten. Angrende snakker hun og moren sammen dagen etter.

Marlene har ennå ikke begynt å ruse seg. Hun prøver riktignok alkohol og vanlige sigaretter. Så en dag på skolen i 9. klasse inviterer noen av Marlenes nye venner henne med ned i skogen rett ovenfor skolen. Der får hun tilbud om hasj for første gang. Marlene tar villig imot. Hun er nysgjerrig og vil gjerne prøve. Effekten uteblir, men hun velger å prøve på nytt likevel. Flere og flere ganger. I tillegg drikker hun seg full. Hun får bedre selvtillit og føler seg bedre. Hun som alltid har vært sjenert, tør nå å snakke med vilt fremmede.

Det er da hun som 18-åring blir introdusert for amfetamin for første gang, det for alvor begynner å gå galt. Hun er nysgjerrig, har hørt at det hjelper mot overvekt. Og var det noe hun var villig til å gjøre alt for, så var det å gå ned i vekt.

Det tar bare noen måneder før hun er hektet og bruker amfetamin hver eneste dag. Marlene raser ned i vekt. Hun slutter å vaske seg. Pusser ikke lenger tennene. Vasker ikke håret. Klærne hun går i, er møkkete.

Sigrun føler at det er noe alvorlig galt med Marlene, som på denne tiden bor på en hybel i kjelleren hos faren, men klarer ikke å sette fingeren på hva det er. Hun kontakter politiet, men får ingen svar. De har taushetsplikt. Det eneste de sier, er at hun har grunn til å være engstelig, og det er med tanke på hvem Marlene henger sammen med.

Avsløringen

Så kommer den fatale dagen da Marlene blir satt på glattcelle.

Politiet er på jakt etter henne fordi hun er observert i forbindelse med innbrudd i en bilforretning. De ringer Sigrun, spør om hun vet hvor datteren er.

Sigrun sliter; men følger det hun betegner som respekt for autoriteter. Etter omsider å ha fått tak i Marlene på telefonen og fått sjekket hvor hun befinner seg, ringer hun tilbake til politiet. Det er ingen lett avgjørelse for en mor å ta. Heldigvis rekker hun ikke å tenke så mye før hun handler. Det skal hun heller ikke komme til å angre.

Politiet setter Marlene på glattcelle og tar henne til avhør. Sigrun er i sjokk. Det går flere timer hvor hun ikke hører noe som helst; hverken fra politiet eller datteren.

Så får hun beskjed om å komme og hente henne.

Det er kveld, men i ettertid husker Sigrun ikke om det er kaldt eller varmt. Ingenting annet husker hun enn det senkede blikket til Marlene da hun kommer ut dørene fra politihuset. Sigrun er ikke sint. Ikke i det hele tatt. Hun er redd og bekymret. Bekymret for hvordan datteren har det. Bekymret for hva i all verden det er hun driver med.

Samtidig føler hun en viss lettelse. Hun tenker at de er nærmere en løsning. Og hun kjemper nok en gang mot gråten. Hun kan ikke gråte. Hun kan ikke være svak. Nå er hun nødt til å stå stødig, slik at datteren har noen å lene seg på.

Eksmannen og Sigrun kjører datteren hjem til kjellerleiligheten hos faren. Dagen er på hell. Det hele er over - for noen timer.

Dagen etter ringer Marlene til moren sin og fortviler. Sigrun finner datteren på vaskerommet hos eksmannen, og sammen sitter de på gulvet og gråter. Sigrun gråter også nå, selv om hun ikke vil. Hun kjemper mot følelsene og tenker at hun må få dem under kontroll. For nå, mer enn noen gang, trenger Marlene en sterk mor.

Marlene legger kortene på bordet. Forteller at hun er narkoman. At hun bruker amfetamin hver dag. Heller ikke nå blir Sigrun sint. Hun føler en lettelse og tenker at nå, nå skal veien tilbake til livet begynne.

Marlene flytter hjem til Sigrun. Hun sover og spiser, og legger på seg 30 kilo. Så reiser hun til Afrika for å være bistandsarbeider, og begynner deretter på frisørskole i Trondheim. Praksisperioden har Marlene i en frisørsalong hjemme i Hønefoss, og når hun er ferdig på skolen, blir hun tilbudt jobb i salongen. Marlene flytter tilbake til Hønefoss, og alt ser ut til å være i skjønneste orden.

Men de har ikke gjort noe med årsaken til at Marlene startet med dop. Marlene har fortsatt dårlig selvtillit og føler fremdeles at hun er tykk. Og uten at mamma eller innehaveren av frisørsalongen aner noen ting, begynner Marlene å ruse seg igjen.

Sigrun ser at datteren går raskt ned i vekt. Hun er glad på datterens vegne, og tror på henne når hun forteller at hun har startet på et treningssenter og går på diett. Hun ser medlemskortet på senteret, og Marlene viser henne måltidene hun kjøper gjennom diettprogrammet.

Men Marlene går hverken på senteret eller spiser maten hun kjøper. Derimot doper hun seg hver dag. Det ender til slutt med et brak, bokstavelig talt.

Bråstopp

Marlene braser inn i et autovern i beruset tilstand. Hun husker lite. Kan ikke erindre at hun ruset seg før hun kjørte. Bilen er totalvrak, men Sigrun priser seg lykkelig over at datteren er i live, og at hun kommer fra det uten en skramme.

Mens Marlene ligger på syke­hus, leser Sigrun om ulykken i lokalavisen. Der står det at politiet mistenker at føreren av bilen var ruset. Sigrun har vanskelig for å tro det, og Marlene benekter. Hun forteller at noen må ha lurt noe i henne på et tidspunkt. Sigrun er usikker. Vet ikke helt hva hun skal tro.

Men så forteller Marlene alt. Politiet har blodprøvene som forteller sannheten, og Marlene kan ikke nekte lenger. Kollisjonen som kunne tatt livet av henne, skulle heller vise seg å redde henne.

Sigrun snakker med eieren av frisørsalongen, og sammen bestemmer de seg for at Marlene skal få hjelp. Eieren av frisørsalongen krever at Marlene skal ta urinprøver to ganger i uken, og Sigrun begynner søket etter en behandlingsplass.

De får time hos en ruskonsulent. I tillegg snakker moren mye med Marlene. Hun føler seg nesten som hennes coach. Hun viser henne respekt og bygger henne opp. Jobber med å finne et behandlingssted. Det er en vanskelig tid.

NÆRE: Den tøffe tiden har gjort mor og datter sammensveiset. - Uten mamma hadde jeg aldri klart å bli rusfri, sier Marlene.

Marlene får plass på Aura og der, sammen med behandlerne, snakker hun for aller første gang om barndommen sin. Om jentene som Marlene føler mobbet henne. Om manglende selvtillit og om overvektsproblemene.

Sigrun og eksmannen er med på noen av samtalene. Nok en gang får de sjokk. De har aldri vært i nærheten av å tenke at Marlene har hatt en vanskelig barndom. At hun hadde problemer med venninnene.

Etter tre måneder på behandling på Aura i Bærum er Marlene rusfri. De gamle venninnene, som hun trodde hadde mobbet henne, kommer tilbake og støtter henne. Marlene får time hos ernæringsfysiolog og lærer å spise sunt. Nå har Marlene kuttet ut alle vennene som ruset seg. Hun har gått ned

25 kilo i vekt på en sunn måte, og hun stortrives med jobben som frisør.

Sigrun er lettet. Hun og datteren har fått et tett og nært forhold, kanskje for tett til tider. De snakker sammen nesten daglig, og de snakker om alt. I hvert fall snakker Marlene om mye. Sigrun prøver å holde litt igjen, være mer mor enn venninne.

Marlene får seg også en kjæreste; en mann Sigrun stoler fullt og helt på. En mann hun føler er moden og trygg. Det kjennes godt. Sigrun kan slippe litt taket. Senke skuldrene.

Prisen å betale

For første gang på lenge har ikke Sigrun lenger så mye negativt stress i livet sitt. Men nå kommer ettervirkningene; drønnene av flere år i usikkerhet og angst. Flere år med innestengte tårer og tanker om at hun må være en bauta.

Sigrun møter veggen og blir delvis sykmeldt. Det har hatt sin pris å ha en datter i rushelvetet. Men å se datteren på rett kjøl, en datter som stråler om kapp med solen og som trives i hverdagen, er verdt alt strevet. Aldri en eneste gang har Sigrun tenkt at hun skulle gi henne opp. Snu henne ryggen, eller gi slipp. Det er derfor ekstra godt at helvetet nå er over, og at livet smiler.

Det er lite som tyder på at Marlene for få år siden var en tungt belastet narkoman, avhengig av amfetamin og på vei ned i et hull hun ikke så noen vei ut av. Hadde det ikke vært for blant andre moren.

Marlene selv er ikke i tvil.

- Uten støtten fra mamma og pappa hadde det aldri gått. Jeg ville slutte, men klarte det ikke. Jeg ville ha hjelp, men forsto ikke hvordan jeg skulle få det til.

Hun forklarer at hun ikke ville at noen skulle vite at hun ruset seg.

- Jeg var flau, følte meg svak, men klarte ikke å komme ut av det på egen hånd. Kollisjonen med autovernet ble vekkeren. Mamma var støtten og klippen som fikk meg ut av rushelvetet, sier Marlene.

I dag kjenner mor og datter seg sterke - sterkere enn de var.

Marlene er i tillegg blitt sprek; og i fjor syklet hun fra Trondheim til Hønefoss helt alene. Hun brukte fire dager, og nøt hver time.

Mamma Sigrun er trygg på Marlene nå. Hun er hundre prosent sikker på at hun ikke kommer til å ruse seg igjen. Det går bra for Marlene. Takket være at mamma aldri ga opp.

(Foto: Bjørg Hexeberg)

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!