KOSESTUND: I sitt nye hjem på hemmelig adresse føler Berit seg endelig trygg. I sofakroken strikker hun gjerne sokker til barnebarna sine. (Foto: Bjørg Hexeberg)

Hjelp å få

Krisesentre over hele landet hjelper kvinner som er utsatt for ulike former for overgrep. En oversikt finner du her:

www.krisesenter.com/sekretariatet/kontaktliste.html

Våren 2006: Berit Ullerlien er 45 år og cruiser rundt i en rød kabriolet. Folk snur seg etter henne der hun suser forbi med vind i håret. Solen skinner, og hun er forelsket. Hun har møtt mannen i sitt liv. Han overøser henne med komplimenter og roser, noe som ikke er hverdagskost for henne. Han får henne til å føle seg spesiell.

«Så søtt», tenker hun og må smile litt for seg selv når han viser tegn til å være sjalu på mennene som sender henne lange blikk.

Kort tid etter skiller hun seg fra mannen hun har to barn med. Skilsmissen foregår i fordragelighet, men barna er alt annet enn begeistret for den nye mannen i mammas liv. «Det vil gå seg til», tenker hun. «De vil snart oppdage hvor fantastisk han er.»

Sjalu og voldelig

Av hensyn til barna hans kaller vi ham «Lars». Berit flytter sammen med ham etter å ha kjent ham kun en kort stund. Tegnene på at noe ikke er som det skal, kommer tidlig. Varsellampene blinker, men Berit lukker øynene. Forelskelsen blender henne.

Han begynner å vise nye, ikke fullt så sjarmerende sider ved seg selv. Når hun har venninner på besøk, slipper han dem aldri av syne. Hun får ikke ett minutt alene med andre. Snart oppdager hun det dårlige humøret hans.

En dag de er ute og kjører, sier han plutselig:

«Nå skal vi kjøpe ny bil til deg!»

Alt går så fort. Den nye bilen blir registrert i hennes navn. Det samme blir billånet. Berit får æren av å kjøre dem hjem. Midt i en rundkjøring drar Lars i håndbrekket. Det oppstår kaos rundt dem.

«Du kjører som en klums. Folk ser på deg!»

Han skriker til henne. Så smeller det. Han slår henne midt i ansiktet, flere ganger. I baksetet sitter datteren hennes og kjæresten, stumme av sjokk.

Berit klarer å manøvrere bilen hjem. Hun skjelver innvendig mens slaget fortsatt svir i ansiktet. Noe slikt har hun aldri opplevd før.

Men da de kommer hjem, er Lars på gråten.

«Unnskyld. Det skal aldri skje igjen,» sier han mens tårene triller.

Berit tror ham.

Les også: Slik avslører du psykopaten

Fanget i eget hjem

De har bodd sammen bare et par måneder da Lars har sett et hus som er til salgs i en bygd. Han overtaler henne til å flytte sammen med ham. Hun er fortsatt forelsket og vil reise hvor som helst med mannen i sitt liv, selv om det betyr at hun må flytte fra barna og nettverket sitt.

Det er Berit som kjøper huset, for Lars har ingen penger akkurat nå. Da vinteren kommer, laver snøen ned og legger seg rundt det lille huset som en fengselsmur. Det er langt til nærmeste nabo.

Gradvis forsvinner den sjarmerende mannen hun forelsket seg i. Komplimentene erstattes med ukvemsord. Rosene byttes ut med slag og nedsettende bemerkninger.

«Du er så dum som en bøtte møkk, du er så fæl i ansiktet,» kommenterer han.

«Du går så sakte over gulvet, du spiser for mye,» klager han. «Du har ikke livets rett.»

De vonde ordene kommer som små stikk. Hver morgen står Berit opp med bare ett mål for øye: Å gjøre dagen hans prikkfri. Hun vasker og lager mat, varter ham opp.

Han sletter de fleste telefonnumrene på mobilen hennes. Når den en sjelden gang ringer, er han snar med å svare at hun ikke kan snakke akkurat nå.

Les også: Anne trodde hun hadde møtt en kjekk, sjarmerende og oppegående mann - Så begynte han å slå

Hjernevasket

Hun kan ikke stadfeste dagen da hun begynte å tro ham. Hun klarer ingenting. Hun er dum. Bare Lars vet hvordan hun er. Hun må klore seg fast til ham. Den psykiske mishandlingen bryter henne ned like mye som den fysiske. Hun vet aldri når slagene kommer.

Oktober 2007: Berit og Lars er på biltur. Da hun tar feil av veien, sprekker det for ham. Nok en gang drar han i håndbrekket. Så slår han henne i ansiktet og hodet. Han river av henne blusen og buksen og klyper henne gjentatte ganger i lårene. Han skriker til henne: «Jeg skal ta deg med til byen og pumpe deg full av heroin, så kan du fly som hore på strøket for meg!»

Når hun senere ser seg i speilet, oppdager hun at hun har blod og hevelser i ansiktet.

Episodene blir mange. En gang han velter en TV, slår han henne med en ledningskveil. En gang han har kjørt ut med bil på vei til hytta, truer han med å sette en hagle mellom øynene hennes hvis hun ikke dukker opp innen et visst tidspunkt. Når hun kommer frem, slår han henne med en hammer. Av og til låser han henne inne som «straff».

Slutter å spise

Etter hvert slutter Berit nesten å spise. Klærne sitter løst om kroppen. Hun har så vidt krefter til å stå opp om morgenen. Hun mangler søvn og energi. Likevel klistrer hun på seg et smil, ivrig etter å føye ham. Livredd for å irritere.

En sjelden gang lar han henne være hjemme mens han drar ut på turene sine. Da må hun vokte telefonen. For svarer hun ikke innen den har ringt tre ganger, er hun i trøbbel.

En gang setter motorsagen seg fast i en busk de skal kappe i hagen. Lars holder sagen 10-15 centimeter unna ansiktet hennes.

«Én gang til, så kløyver jeg ansiktet ditt i to,» sier han.

Berit er overbevist om at ingen i verden vet hvordan hun har det. Ingen kan hjelpe henne. Hun vet ikke at datteren på dette tidspunktet er bekymret, og at hun har kontaktet politiet. Men politiet kan ikke gjøre noe før Berit selv ber om hjelp.

En dag da samboeren er ute, slår det åpenbare henne plutselig: «Jeg kan jo bare gå ned til lensmannen og anmelde ham». Men så følger tvilen. Tenk om ingen tror henne.

Et rop om hjelp

En dag har hun avtalt å hente Lars på en bensinstasjon i et område der Berit ikke er lokalkjent. Da hun kommer dit, kjenner hun seg ikke igjen. Klokken på dashbordet løper av sted, og nervene er i helspenn. Blikket søker etter møtestedet. Hun tør ikke ringe og varsle om at hun ikke finner frem. Hendene skjelver på rattet. Hun må finne den bensinstasjonen.

Berit stopper på en sidevei og konsentrerer seg om å puste rolig, men tårene overtar, og hjertet hamrer under genseren. Nå skulle hun ha vært der for fem minutter siden. Han kommer til å slå henne i hjel!

Så tar hun frem telefonen. Men i stedet for å slå sam-boerens nummer, kommer 113 frem på displayet.

«Hvis dere ikke kommer og henter meg, kjører jeg inn i tunnelveggen og tar livet mitt,» sier hun. «Han er så sint. Hjelp meg,» fortsetter hun.

Hun får øye på politibilen i speilet og ser en uniformert mann. Da kommer tvilen. Hva har hun stelt i stand nå?

Berit blir kjørt til et psykiatrisk sykehus. Da datteren hennes kommer dit, får hun sjokk: Hun har ikke sett mammaen sin på flere måneder, og siden sist har Berit gått ned hele 32 kilo.

TAKKNEMLIG: Berit er takknemlig for det støtteapparatet som sto klart da hun valgte å søke hjelp til å komme seg ut av det voldelige samboerskapet. Hun roser krisesenteret, politiet, sykehus og andre i hjelpeapparatet. Men også venner og familie har betydd mye for henne i tiden etter. (Foto: Bjørg Hexeberg)

Valget

Det tar ikke lang tid før Lars finner henne, og neste dag er han på telefonen. Med silkemyk stemme spør han henne hva som har hendt. En dag står han der ved vakten. Berit ber om at de ikke må la henne være alene med ham. Derfor sitter de i dagligstuen sammen med pleierne. Den sjarmerende mannen hun en gang kjente, er tilbake. Han spiller engstelig og omsorgsfull kjæreste, helt uforstående til hva som har hendt. Han har med en julegave og gir henne den med en klem.

«Vi skal få det så fint sammen når du kommer ut herfra, Berit,» sier han. «Vi kan kjøpe et småbruk.»

Han har sett et som er til salgs en liten bygd. Berit har alltid drømt om å få seg et småbruk med dyr. Men skrekken over å bo enda lenger unna folk sammen med Lars, gir henne bare kuldegysninger.

«Vil du bære ringen min?» spør Lars og fortsetter med gode miner til slett spill, lokker med en ny drømmetilværelse, akkurat slik han gjorde til å begynne med.

Hun svarer ikke.

«Jeg kommer tilbake i morgen,» sier han med et kyss. I Berits ører lyder det mer som en trussel. Hun bare nikker.

«Jeg vil ikke ha ham på besøk mer,» sier hun til vakten etter at han er gått.

Samme dag stiller psykologen et ultimatum:

«Hvis du vil tilbake til ham, må jeg be deg om å pakke sakene dine og dra. Da er det ikke mer vi kan gjøre for deg her. Vil du derimot tilbake til livet og familien din, kan vi hjelpe deg,» sier psykologen.

Oppholdet på sykehuset har gitt Berit tid til å innse hva Lars har gjort mot henne. Men klarer hun å leve uten ham? Han har styrt hele livet hennes det siste året.

«Jeg skal tenke litt,» sier Berit og går på rommet sitt.

I neste øyeblikk banker vakten på døren hennes, det er telefon til henne.

Lars har skiftet personlighet igjen og er den samboeren hun kjenner så inderlig vel. Han sutrer og kjefter inn i telefonrøret.

Stille og rolig legger hun på. Så banker hun på hos psykologen.

«Jeg har bestemt meg. Jeg velger å gå fra ham,» sier hun.

Psykologen svarer med tommelen opp. Men Berit går til sengs med angsten. Tanker på at Lars kan smyge seg inn og drepe henne, gir henne enda en søvnløs natt.

- Nå er det min tur

Kjelleren til en venninne blir mellomstasjon til hun får plass på krisesenteret. Der får hun advokat. De overtaler henne til å anmelde Lars. Snart ordner advokaten med besøksforbud og voldsalarm.

Berit lager mat, pusser vinduer og vasker lekerommet på krisesenteret. Hun ser forslåtte kvinner med brukne ribbein og barn som kommer i bare pysjen om nettene. Noen dager senere reiser de hjem igjen med håp om at «pappa er blitt snill».

Det tar ikke mange dagene før de er tilbake.

Snart blir de opprivende episodene hverdagskost for henne. Når hun ikke har noe å henge fingrene i, går hun lange turer i skogen. Til å begynne med har hun med seg følge. Snart våger hun seg ut alene. Men aldri uten voldsalarmen.

I små øyeblikk kan hun høre fuglene kvitre, la solen varme ansiktet og glede seg over friheten. Men i neste øyeblikk kjenner hun den mørke utryggheten snike seg innpå. Berit må alltid se seg over skulderen. Hun klemmer hånden om voldsalarmen.

Én dag er hun nødt til å vende tilbake til livet, det vet hun. Hun tar mot til seg og setter seg på bussen tilnærmeste by. Alene.

Men selv om angsten følger henne hvor enn hun går, er hver lille utflukt på egen hånd en liten seier. Og én dag skjønner hun det: Hun kan ta vare på seg selv.

Berit klarer å skaffe seg en leilighet. Men huset hennes er solgt på tvangsauksjon, og alle eiendelene hennes er borte. Hun eier ikke nålen i veggen. Nok en gang kommer krisesenteret til unnsetning. De har et lager med brukte møbler. Berit får være med og velge ut sofa, seng, kopper og kar. Alt hun trenger til sitt nye hjem.

Oktober 2010:

I rettssalen sitter hun like overfor mannen som gjorde livet hennes til et helvete. Blikket hans flakker. Berit holder sitt festet på ham.

«Nå er det min tur», tenker hun.

Lars erkjenner det han har gjort mot Berit, men nekter straffskyld. Han hevder at han var utilregnelig i gjerningsøyeblikket, men blir ikke trodd av retten. Dommen settes til seks måneders fengsel og 40 000 kroner i oppreisning.

Både tiltalte og fornærmede blir spurt om de har noe å tillegge. Lars har ingenting, men det har Berit.

«Uansett hvilken straff du har fått, så har jeg fått livsvarig,» sier hun rolig.

Vond bagasje

I dag har det gått fire år siden Berits drømmemann ble dømt til fengsel for mishandling. Hun står frem med sin historie for å fortelle andre at det er mulig.

Vi sitter hjemme i stuen hennes. Hun har hemmelig telefonnummer og adresse. Syv år etter at hun kom seg bort fra sin voldelige partner, lider Berit fortsatt av posttraumatisk stress. Hun sover dårlig og skvetter lett. Men hun har gått til psykolog i flere år og har fått verktøy til å temme angsten. I det siste har hun også begynt å jobbe deltid. Fritiden fyller hun med strikking og lesing i fred og ro.

- Jeg har mange ganger spurt meg selv hvordan jeg kunne la ham behandle meg så dårlig, sier hun stille.

Sammen med psykologen har hun funnet noen svar. Lars ga henne små stikk hver eneste dag. Det brøt ned selvtilliten hennes bit for bit til det ikke fantes noe igjen. Hun var overbevist om at hun var et null uten Lars.

Nå vet hun bedre.

- Hadde jeg ikke valgt ham bort den gangen, ville jeg ikke hatt kontakt med barn og barnebarn lenger. Å tenke på at jeg ikke skulle ha dem i livet mitt, er skremmende, sier hun.

Hun har barnebarna hos seg så ofte hun kan. De tre kan sitte sammen på gulvet og leke i timevis. Bake en kake sammen eller gå en søndagstur i parken. Berit nyter hvert øyeblikk sammen med dem.

Hun må innrømme at det er vondt å rippe opp i den vonde historien. Det er bagasje hun gjerne skulle vært foruten. Likevel har det kommet noe godt ut av det: Siden Berit stilte opp i lokalavisen, har hun fått kontakt med kvinner som lever i voldelige forhold.

- Vi chatter på Facebook. Jeg tror det er en trøst for kvinnene å snakke med noen som har vært igjennom det samme. De fleste forstår ikke hvorfor kvinner som lever med voldelige partnere, ikke går sin vei. Jeg vet hvor vanskelig det er å bryte ut og hvor stor angsten for ikke å bli trodd er.

Berit mener det er en slags terapi for henne å hjelpe andre også. Og hun vil formidle at det er hjelp å få.

- Jeg visste ikke hvilket fantastisk støtteapparat som er der ute. Hjelpen var bare en telefon unna, sier hun.

Berits drøm er å få leve et helt vanlig liv og håper at angsten og de vonde minnene én dag vil gi slipp for godt.

- Jeg har det mye bedre nå og lever livet mitt slik jeg ønsker det. I fred og ro. Det er takket være venner, familie og ikke minst støtteapparatet. Jeg vet det er mange rundt meg som passer på. Det er jeg takknemlig for!

Denne saken er skrevet av og publisert i Norsk Ukeblad.

Berits ekssamboer har i politiavhør erkjent forholdene hun forteller om her, og han ble dømt for dem i Tingretten i 2009. Lagmannsretten opprettholdt dommen året etter, og Høyesterett avviste anken hans.

Ekssamboeren sier til Norsk Ukeblad at han har sonet dommen og vil legge saken bak seg. Han er redd for å bli gjenkjent, og av hensyn til sine barn og barnebarn ønsker han ikke at vi skal trykke saken.

- Hun bare lyver, sier han.

Når vi likevel velger å la Berit fortelle historien sin med fullt navn og bilde, er det fordi vi håper det kan gi andre kvinner mot til å bryte ut av voldelige forhold.

Redaksjonen.

(Faktaopplysningene i artikkelen bygger på dokumentene fra Tingretten og Lagmannsretten, samt Berit Ullerliens opplevelse av hendelsene).

Les også:

Du skal ikke godta en voldelig kjæreste

Slik mister psykopaten grepet

Dette avslører psykopaten

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!