HARDT SKADET: Til sammen har Hallgeir gjennomgått over 20 narkoseoperasjoner. Bortsett fra dobbeltsyn, har han sluppet fra ulykken uten varige mén. (Foto: Privat)

Det er påsken for ni år siden. Anne Marie Bogetveit Berge (i dag 57) har tilbrakt store deler av dagen i bilen. Etter å ha kjørt moren sin til Bergen, for så å kjøre tilbake til vestlandsbygda Strandebarm i Hardanger, er hun endelig kommet inn døren hjemme.

Det er natt og stille i huset. Alle de tre guttene hennes er ute. Mannen hennes, Håkon, har lagt seg. Hun hadde håpet å rekke hjem for å si «ha det» til Hallgeir (nå 27), den mellomste sønnen, men han og kjæresten, Line Therese Guntveit (19), har allerede kjørt mot Valdres for å feire påske på hennes foreldres hytte på fjellet.

Klokken nærmer seg ett på natten, og Anne Marie tenker på å legge seg idet telefonen ringer. En mann spør henne om hun kjenner noen ved navn Guntveit. Hun skjønner ikke hva han skal frem til. Fomler litt. Det er jo etternavnet til Hallgeirs kjæreste. Så får hun beskjeden: Det har vært en alvorlig trafikkulykke i Gudvangatunellen, og Hallgeir er sendt med luftambulanse til Haukeland universitetssykehus. Hele ansiktet hans er totalt knust.

«Jeg vil ikke vite noe mer» er Anne Maries første tanke.

SNART I MÅL: Til høsten skal Hallgeir gjennomgå sin forhåpentlig siste operasjon. Det høyre øyet skal løftes opp slik at han kan lukke det ordentlig. Dessuten skal legene forme neseryggen bedre.

Små sjanser

På sykehuset i Bergen blir Anne Marie, mannen og yngstesønnen tatt imot av sykepleiere. En lege kommer for å snakke med familien. Hallgeir har brukket nakken. Mest sannsynlig har han indre skader som legene ennå ikke kan vite noe om. Fordi ansiktet hans ble knust, er det stor sannsynlighet for at han også har skadet hjernen.

Line, Hallgeirs kjæreste, ligger på samme sykehus. Også hun er alvorlig skadet. Legens stemme er krystallklar idet han forteller at Hallgeir ikke har de største sjansene for å overleve. Legen forteller videre at det som sannsynligvis har skjedd, er at bilen kjørte inn i fjellveggen i Gudvangatunnelen.

Anne Marie reagerer umiddelbart med sinne: Kjørte han for fort? Heldigvis ikke. Hallgeir duppet antagelig av og forårsaket dermed den skjebnesvangre kollisjonen. Det kom senere frem at bilen skjente over i motsatt kjørefelt, og Hallgeir ble truffet av en nødmeldingsboks som var boltet fast i fjellsiden.

Anne Marie får et enormt behov for å se den 18 år gamle sønnen sin. Hun ser leger og sykepleiere diskutere seg imellom. Til slutt får hun lov å gå inn - på én betingelse: Hverken hun eller noen andre i familien får se ansiktet hans. Legene dekker det til med en serviett. For Anne Marie er det helt uvesentlig. Det eneste som står i hodet hennes, er at hun skal få se ham.

På rommet ligger Hallgeir på en oppblåsbar dyne som gir varme. Til tross for at ansiktet er tildekket, ser hun med én gang at det er Hallgeir. Det er hans ører, hans føtter, og når hun tar hans venstre hånd i sin, kan hun lese pakkelisten Hallgeir tidligere på dagen hadde skrevet med kulepenn inni håndflaten.

Tro, håp og kjærlighet

Like etter familiens første besøk gjennomgår Hallgeir den lengste operasjonen han skal igjennom i løpet av de neste ni årene. Den varer i 22 timer og involverer flere spesialister, kirurger, leger og sykepleiere.

Neste gang Anne Marie ser Hallgeir, har han fått operert nakken. Legene har brukt en del av hoftebenet hans og limt sammen fjerde, femte og sjette nakkevirvel. Ansiktet er også operert. Utrolig nok klarte legene å finne de fleste delene, og har nå satt dem på plass ved hjelp av store deler titan og ben fra hjerneskallen.

Hallgeir er hel igjen, men Anne Marie ser ikke lenger at det er hennes sønn. Derfor tar hun med seg et passbilde av gutten sin og fester det på sengegavlen. Hun må kikke på det innimellom for å huske hvordan han så ut. Hallgeir ligger stort sett i koma. Anne Marie flytter inn på pasienthotellet ved sykehuset. Mannen hennes og begge Hallgeirs brødre er der. Også andre familiemedlemmer har kommet for å vise sin støtte.

Til og med en onkel fra USA vil være der og følge den nervepirrende utviklingen.

Hver eneste lille krampetrekning, hvert eneste utslag på den svart-grønne skjermen, gir familien mer mot. De klamrer seg til ethvert lite håp. Å be til Gud er det eneste Anne Marie føler hun kan gjøre.

Ubehagelig speilbilde

Mens Anne Marie vandrer hvileløst rundt i sykehuskorridorene, tenker hun at mødre rundt i verden mister sine barn hver eneste dag. Hun vet at hun ikke kan kreve at hun skal få beholde sitt.

Da Hallgeir våkner fra koma, er familien og helsepersonellet helt i ekstase. Sjelden har man sett noen overleve en trafikkulykke med så omfattende ansiktsskader. Hallgeir er full av livsglede. Han er ikke blitt lam, har ikke fått noen indre skader, og heller ingen hjerneskade. Men selv om kroppen fungerer, og han er seg selv, er det ikke sikkert noen vil kjenne ham igjen. Skadene i ansiktet er omfattende.

Hallgeir får etter hvert hukommelsen tilbake og minnes sitt gamle liv. Da var det enkelt å leve: Han var flink i fotball, hadde gode karakterer og den søteste kjæresten.

Hans første tur på badet planlegges nøye av familien. Lillebroren og faren har omhyggelig dekket til alle speil - men de glemmer ett. I et glimt møter Hallgeir sitt eget blikk. Han kan ikke skjønne at det er ham. Store arr danner mønstre i ansiktet. Neseryggen er helt åpen. Øynene står i ulik høyde. I en alder da en kvise kan ødelegge en hel dag, er det overveldende for Hallgeir å se sitt eget speilbilde. Han slår til speilet.

Når han i tiden etterpå pusser tennene, fokuserer han bare på sitt venstre øye i speilet. Det er det eneste partiet i hele ansiktet som ikke ble forandret. Han orker ikke se den andre siden av seg selv ennå. Og selv om gleden over å leve er sterk, og han ser frem til å ta fatt på livet igjen, er Hallgeir nervøs for å møte verden utenfor sykehuset. Her, mellom de hvite veggene, er han trygg. Alle leger og sykepleiere kjenner ham, de er vant til å se ham.

Som sin mor, finner Hallgeir stor trygghet i Gud. Selv om han har vokst opp i et kristent hjem, er det først nå - etter ulykken - det går opp for ham hvor mye troen betyr for ham.

FØR: Hallgeir var en kjekk, ung gutt som hadde få bekymringer i livet. (Foto: Privat)

En påkjenning

Hallgeir har bodd i Bergen store deler av tiden etter ulykken. I dag serverer han kaffe til moren sin hjemme hos seg selv på Måseskjæret. Hallgeir har gjort mye i løpet av de siste ni årene. Foruten de over 20 operasjonene han har gjennomgått, har han gått ett år på folkehøyskole, bodd over tre år i utlandet og studert flere fag, både ved Universitetet i Bergen og i utlandet. Line og han er ikke kjærester lenger. Hun kom fra ulykken uten alvorlige skader.

For Hallgeirs mor har årene etter ulykken til tider vært litt for spennende. Å komme ut fra sykehuset var utfordrende - også for henne.

- Når det står om liv og død, er det eneste som betyr noe at han skal leve. Deretter skal du ut og leve det gamle livet ditt. For meg ble det vanskelig å vite hvordan jeg skulle håndtere ting, innrømmer Anne Marie, som raskt fant ut at hun ikke kunne gå tilbake til sin gamle jobb som lærer. Både av hensyn til pendlingen (hun ville være til stede under Hallgeirs operasjoner), og fordi hun ikke hadde mer å gi. Hver operasjon var en stor påkjenning for henne. Følelsen hun satt med da han var i koma, og redselen for at han ikke skulle våkne, kom tilbake hver gang. Dessuten var hun redd for ham når han var ute alene.

- Hallgeir var bare 18 år da ulykken skjedde, og han var fortsatt bare 18 år i hodet to år etterpå. Det tok tid for ham å trene seg opp igjen og få tilbake hukommelsen. Ting stoppet opp når han var i koma og inn og ut av operasjoner. Jeg var for eksempel urolig for at han ville havne i bråk når han var ute på byen. Han ville ikke tåle et slag i ansikt. Jeg var redd for at han ikke hadde nok dømmekraft til å vurdere risikoen, sier hun.

Det som virkelig teller

Anne Marie ble ikke mindre redd da Hallgeir dro ut for å oppdage verden. Lange, urolige perioder har preget henne. Samtidig har hun alltid vært klar på at Hallgeir har måttet få velge det livet han selv ville. Og i ettertid ser hun at han valgte riktig:

- Gjennom å oppleve andres problemer og ulykke rundt omkring i verden, har Hallgeir hatt lite fokus på seg selv. Han har aldri syntes synd på seg selv, og føler seg heller heldig som lever og har fått slikt et liv i gave, sier Anne Marie.

Før ulykken tok Hallgeir livet for gitt. Karakterene var alltid gode. Fotballtalentet gjorde at han spilte på seniorlaget allerede som ungdomsskoleelev, og han fløt på bølgen av popularitet dette ga i et lite lokalsamfunn. Han vurderte å bli marinejeger før han skulle studere noe som ga god inntekt og høy status. Kanskje han skulle bli advokat - eller lege? Livet lå foran føttene hans.

I dag er Hallgeir helt sikker på at livet ikke hadde blitt halvparten så interessant, hadde ikke ulykken skjedd.

- Jeg trodde ikke livet kunne bli et slikt meningsfylt eventyr som jeg lever nå. Jeg betrakter hver dag som en gave, sier Hallgeir.

Og selv om Anne Marie godt kunne tenke seg at ulykken aldri hadde skjedd, har hun også begynt å puste ut. Hun føler at sønnen hennes er blitt roligere. Selv har hun også stablet livet sitt på bena igjen. Hun er akkurat ferdig utdannet ernæringsfysiolog og klar for å jobbe igjen. Puslespillet er blitt helt.

Hallgeir selv mener oppriktig at han er et lykkeligere menneske på grunn av ulykken. Gjennom sine erfaringer finner han inspirasjon til å dele sine tanker og erfaringer. Han holder foredrag, avlegger vitnesbyrd og skriver bok om sine opplevelser. Et TV-team har fulgt ham i tre år, og til høsten kan du se dokumentaren «Lykkens ansikt» på TV 2.

Hallgeir har gått ut på terrassen med den fine havutsikten. Anne Marie går ut til ham og tar et godt tak rundt sønnen sin.

- Det har tatt ni år, men nå er alt bra, sier hun.

- Jeg lengter ikke lenger etter å forandre utseendet. Jeg føler jeg har det helt fantastisk og ønsker det beste ut av dette herlige livet! sier han og smiler.

marta.holstein-beck@egmonthm.no

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!