HJELPETRENGENDE: Ved hjelp av spesiallagde skinner kan Lukas (12) gå litt med støtte fra mamma Evie. Håpet er at han skal kunne gå fra bilen til huset på egen hånd. © Foto: Bjørg Hexeberg

LIVLIG PJOKK: Før ulykken var Lukas en aktiv kar, som alle andre toåringer. © Foto: Privat

Det er pinsen for ni år siden, og familien Fjøsne bygger hytte et steinkast unna hjemmet sitt i Stokke i Vestfold. Hytta er nesten ferdig, men inne gjenstår det en del. Taket på hemsen skal males, så Are tilbringer pinsen i hytta, mens Evie er hjemme med barna. Snart skal familien bli komplett. Evie er gravid med en liten søster eller bror til Lukas på 2½ år og ettåringen Tabita. Litt før de opprinnelig hadde planlagt, men tre tette barn skal de klare, tenker de.

Første pinsedag tar Evie med seg de to barna for å se hvordan det går med pappa og hytta. Lukas løper rundt i begeistring og er veldig nysgjerrig på hva pappa driver med i annen etasje.

Foreldrene bestemmer seg for å vise barna rundt på hemsen. Selv om de må bruke en gardintrapp for å komme seg opp, anser de det for trygt nok. Are med Lukas på armen, Evie med Tabita.

Are har lagt ut papp på gulvet, slik at det ikke skal få malingsøl på seg. Så skjer det som ikke skal skje. Ulykken som skal forandre livet deres og gutten deres for alltid.

Are skal til å klatre ned fra hemsen, med Lukas på armen. Evie står med ryggen til. I ett lite, uoppmerksomt sekund tråkker han på noe papp som ligger utenfor kanten.

- Evie! roper Are med sønnen i armene i fritt fall.

To og en halv meter, rett ned i betonggulvet. Begge med hodet først. Lukas får en kjempesmell.

Are forstår med det samme at dette er veldig alvorlig.

Evie kommer seg ned stigen i full fart, med minstejenta på armen. Hun får ikke kontakt med vesle Lukas. Øynene hans går i alle retninger. Han er bevisstløs, hodet hovner opp. Are bærer ham ut og legger ham i stabilt sideleie.

Ambulansen kommer raskt til stedet. Luftambulanse rekvireres. Mens eldstesønnen blir fløyet til Oslo universitetssykehus avdeling Ullevål, blir Are fraktet i ambulanse til sykehuset i Tønsberg for sjekk.

Igjen på tunet står Evie med en hylende ettåring på armen.

Sorg og sjokk

Timene etter ulykken, er lange. I kantinen på Ullevål sykehus sitter Evie og svigerfar og venter på status. Are sjekkes ut på legevakten i Tønsberg, og er på Ullevål allerede noen timer etter at Lukas har ankommet traumeavdelingen i Oslo.

«Lukas har en massiv hodeskade,» forteller legene. «Store blødninger i hodet og kraniebrudd.»

Han opereres og ligger i kunstig koma. Den lille, blide toåringen svever mellom liv og død. Det kan bli aktuelt å koble ham fra maskinene som holder ham i live, blir foreldrene forklart.

Evie og Are må brått forberede seg på at de kan miste lille Lukas. Og en annen, ulmende frykt plager Evie: Hva om hun mister barnet i magen også?

«Det er ikke sikkert at kroppen klarer å bære frem barnet,» tenker hun.

Hun er i sjokk. Det er en ekstrem situasjon. Evie tenker på hendelsesforløpet tidligere på dagen. Hennes lille sønn som kjemper for livet. Tankene går også til mannen hennes. Det er viktig for henne at han ikke får skyldfølelse. Det var en ulykke, og det kunne like gjerne vært meg som tråkket feil, tenker Evie.

KJEMPET FOR LIVET: Lenge svevde lille Lukas mellom liv og død, mens mor og far visste lite om hva som ventet dem. © Foto: Privat

Håper på et mirakel

Hun og mannen møter flinke mennesker på Ullevål. De får presentert mulige utfall. De mest optimistiske legene mener at Lukas kan komme fra ulykken med et funksjonsnivå som er forholdsvis normalt. De minst optimistiske mener han i beste fall vil overleve, men bli sengeliggende.

«Hadde det vært en av dere to som lå her, ville vi ikke gjort noe for å redde dere,» sier legene. «Men siden Lukas er så liten, har han et bedre utgangspunkt for å klare seg,» forklarer de.

Lukas ligger på sykehus i flere måneder. Ullevål, Sykehuset i Vestfold og Sunnaas sykehus. Are våker over sengen hans konstant. Han vil beskytte og trøste og være til stede for Lukas.

Evie er motsatt. Hun distanserer seg, må ut og puste. Tar eksamener hun skulle tatt etter ulykken, men som hun måtte avlyse.

Foreldrene opplever en enorm glede ved at Lukas overlever. Men de har vansker med å innse at sønnen har en varig hjerneskade. Are og Evie håper på et mirakel.

Venter på fremskritt

Den glade og forventningsfulle gutten som var og så på den nye familiehytta den skjebnesvangre dagen i mai, er ikke den samme gutten som kommer hjem til Stokke på høsten. Lukas kan ikke gå. Han har ikke språk. Han kan ikke smile. De må starte helt på nytt. Han må lære alt igjen. Men kan alt læres?

De mistet én gutt, og fikk en annen.

Heldigvis har de god støtte i familien, som står klare til å bidra. Bestemor passer barna. Hun sender Evie og Are ut av huset; de må få tid for seg selv, mener hun. Evie takker svigermoren sin; hun bidrar til at Evie og Are har det godt sammen som ektepar.

Evie er høygravid, og hun og Are ber til Gud om at de skal få en rolig og tilfreds baby. Heldigvis får de det. Lillebror Augustin ser dagens lys noen uker etter at hele familien er samlet hjemme igjen.

Foreldrene håper at Lukas skal gjøre store fremskritt, men de kommer ikke. Likevel takker de for de små: Første gang Lukas smiler igjen. Første gang han klarer å rulle. Første gang han sier noe som ligner på «mamma».

Slike små opplevelser blir helt spesielle.

SORG: Jeg har sørget mye, men det kom til et punkt da jeg måtte ta meg sammen, sier pappa Are. © Foto: Bjørg Hexeberg

Fremtiden

Lukas' hjerneskade kan sammenlignes med cerebral parese (CP), en skade i hjernen som oppstår en gang mellom tidlig fosterliv og toårsalderen. Ifølge Norsk Helseinformatikk får rundt 100 barn CP hvert år i Norge. Men Lukas kommer ikke inn under CP-betegnelsen fordi han fikk sin skade først da han var 2½ år.

Legene forteller at Lukas har redusert synsfelt på grunn av skadene. Det første Are tenker på, er om gutten kan kjøre bil når han blir stor. Han ler av det i dag. Uvesentligheter. Men de klarte nok ikke å ta alt inn over seg der og da. Det tok tid før foreldrene klarte å akseptere at Lukas faktisk var multihandikappet.

Da Evie ser Lukas for første gang etter ulykken, ser hun det store operasjonsarret han har over hele hodet.

«Vil det bli et veldig synlig og stort arr i fremtiden?» spør hun.

Legene bare smiler til henne av spørsmålet.

TØFF TID: Lukas falt to og en halv meter ned i et betonggulv. I dag er han 12 år, men mentalt er han ifølge foreldrene på mange måter som en stor baby. © Foto: Bjørg Hexeberg

Krevende hverdag

Evie og Are bygger nytt hus i Stokke i 2010. Hele hjemmet er tilrettelagt for Lukas. Store, åpne rom og lave dørterskler, slik at Lukas kan bevege seg rundt i rullestolen sin. Ingen tepper på gulvene, men varme i alle gulv.

I dag er Lukas 12 år, men han er på et mye yngre barns utviklingsnivå.

- Han er på mange måter som en stor ettåring, forteller mamma.

Det første året etter ulykken tenkte Evie av og til på avgjørelsen hun tok på Ullevål ulykkeskvelden. At ingen kan klandres.

- I starten måtte jeg ta den beslutningen opp med meg selv flere ganger. Men det har gått bra. Heldigvis, sier hun.

Ulykken endrer deres syn på livet.

- Vi fnyser litt av foreldre som har to eller tre små barn og klager over hvor slitsomt det er. De vet ikke hva de prater om. Men jeg husker jo hvordan det var før ulykken, da syntes jeg det var slitsomt med to friske småbarn.

Foreldrene er flinke til å ta vare på ekteskapet.

- Hverdagen er intens, og vi får lite kvalitetstid sammen. Derfor blir det et enda større behov for å være bare oss to i perioder, forklarer Are.

Gråter ikke

Ni år er gått siden ulykken. Sårene har grodd, men de er der ennå.

- Det er ikke slik at tiden leger alle sår, men de endres. Jeg kommer aldri over det, men jeg er blitt flink til å leve med det, sier Are.

Han kjenner fortsatt på skyldfølelsen.

- Jeg føler meg litt skadet på innsiden. Det er et sår, men likevel kan jeg leve godt med det. Jeg lar ikke ulykken definere hele livet mitt.

Tre-fire ganger i uken må Lukas til fysioterapi. Håpet er at han skal klare å gå litt. Det er tungt å bære et barn på 40 kilo inn og ut av bilen. Lukas trenger bistand i alle aktiviteter; alt fra tannpuss til spising og lek.

- Det er krevende å ha et barn med en så omfattende hodeskade. Det krever nesten 100 prosent av én av oss hele tiden. Det er ikke slik at vi kommer hjem fra jobb, spiser middag og så slapper av, forteller Are.

Han har fri fra jobb én dag i uken. Da bruker han mye av tiden på oppfølging av Lukas. Med avlastning annenhver helg, klarer foreldrene å hente seg inn, samtidig som de får tid til å fokusere på de to yngste barna.

- Det er godt å ha Lukas hjemme, selv om det noen ganger er tungt.

SØSKENKJÆRLIGHET: Tabita, Lukas og Augustin er som de fleste andre søsken; de krangler og tøyser. © Foto: Bjørg Hexeberg

Alltid blid

Lukas og lillebror Augustin sitter og ser på yndlingsfilmen Madagaskar mens mamma og pappa forteller.

- Han er utadvendt og sosial, sier Are.

- Og så har han humor. Han tuller og tøyser mye, sier Evie.

- Han er alltid blid. Det var han også før ulykken, så det har han beholdt, legger Are til.

Men følelseslivet til Lukas er ikke som hos alle andre barn. Det kan virke som om han ikke føler sorg, og han gråter svært sjelden.

- Jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger han har grått siden ulykken. Han har mistet den biten.

Det kommer lyder fra kjøkkenet, der de to brødrene ser på film. Augustin sitter plutselig foran Lukas, og dermed ser ikke Lukas TV-en. Han blir urolig, vagger frem og tilbake, og viser tydelig at han ikke er fornøyd. Låsen på rullestolen og beltet over brystet hindrer ham i å ramle ut av stolen. Are gir en kjapp beskjed til Augustin om at han ikke må ta all plassen foran TV-en. Han flytter seg litt til siden, og igjen er det summingen fra Madagaskar som høres fra kjøkkenet.

- Han kan bli sint, og det er vi veldig glad for, for da kan han uttrykke det som ikke er greit, forklarer Are.

- Men stort sett er Lukas en livsglad gutt. Hvis man tenker at livskvalitet er lykke, så tror vi at han er ganske lykkelig.

Helst skulle Are gått tilbake i tid og tråkket et annet sted den pinsen i hytta. Han kan ikke forandre på fortiden. Men fremtiden har han et godt grep om.

- Det er tungt noen ganger, men jeg er blitt flink til å leve med det. Dette er vårt liv. Det handler om hva jeg definerer meg som: Jeg var uoppmerksom i ett sekund, men jeg skal aldri definere meg som et offer. Jeg har sørget mye, men det kom til et punkt da jeg måtte ta meg sammen. Det har vært noen år jeg ikke følte lykke etter ulykken, men nå har jeg funnet tilbake til lykken, sier Are.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!