Cadillac laget lenge de beste bilene som var å oppdrive. De var moderne både i teknologi og utseende, men så skjedde det noe. Først kom oljekrisen på 70-tallet som gjorde det meste ganske kjedelig. Det var perioden hvor Mustanger, som tidligere var raske, ble tregere enn en gjennomsnittlig moderne storbil med 1,6-liters dieselmotor. Litt senere kom jappetiden og nedturen som fulgte. Begge disse periodene gjorde at det å spare penger var viktigere for amerikanerne enn å lage gode biler.

Middelmådighet var den nye toppen, og mens Europa og Asia fortsatte å utvikle bilene sine, ble amerikanske produsenter hengende etter. Man kan diskutere hvorfor dette skjedde i det vide og det brede, men patriotismen blant befolkningen gjorde mye for at de rett og slett ikke trengte å fornye seg. De solgte tross alt haugevis av biler i et marked som omsetter flere millioner biler i måneden. (I februar i år ble det solgt 4,4 millioner biler i USA. Til sammenligning ble norske importører kvitt omtrent 140 000 biler i hele 2011.)

Asiatiske merker snek seg imidlertid stadig nærmere de amerikanske, og de siste årene har Toyota Camry vært USAs mest solgte bil. Hvis man slår dette sammen med krasjen i boligmarkedet og den påfølgende GM-konkursen, som i stor grad var en følge av dette, er det lett å se at den gamle kjempen var nødt til å gjøre noe med produktene sine. Det tok lang tid, men nå begynner man å se resultatene av det den legendariske biltoppsjefen Bob Lutz klarte å få til på noen få år.

Cadillac CTS V USA 2012=

PASSER INN: CTS-V Viser seg å appellere til de fleste samfunnslag. Den passer like godt inn i superdyre strøk langs kysten av Florida, som her i Ft. Lauderdale, som i de mer bondske småbyene i innlandet. © FOTO: Pål André Skogen

Cadillac CTS V USA 2012=

MODERNE: Designen på CTS-V er kantete i formen. Det gir et moderne uttrykk som vi ikke er vant til når det er snakk om amerikanske biler. © FOTO: Pål André Skogen

Ferrari? Hah!

Navnet på bilen vi plukket opp i Miami er Cadillac CTS-V. Ikke bare er det en amerikansk bil med et relativt moderne utseende - det er attpåtil en stasjonsvogn med manuell girkasse. Den virkelige godbiten, og grunnen til den ekstra V-en i modellnavnet, befinner seg imidlertid under panseret. Der sitter det en 6,2-liters V8 med kompressor som yter 564 hester og mer enn 747 Nm. Det betyr at dette er verdens raskeste stasjonsvogn - i et segment som i alle år har vært dominert av biler som BMW M5, Mercedes E63 AMG og Audi RS6.

Langs legendariske Ocean Drive på Miami Beach er det ikke mulig å kjenne på hva bilen er god for, men det er tross alt noen lyskryss. Og alle vet amerikanerne elsker lyskryssrace. Da vi får en solbrun 30-åring i en Ferrari 360 på siden av oss, blir fristelsen for stor. Et kjapt blikk over på motstanderen og litt rusing av motoren er alt som skal til. Idet lyset blir grønt, skyter begge bilene fart nedover kvartalet, men det er ikke Ferrarien som kommer først fram. Det er familiefrakteren fra Michigan. Ferrari-føreren ser forvirret ut da vi stopper igjen og gjør en bevegelse jeg tolker som "rull ned vinduet". Han spør hva som skjuler seg under panseret. Da jeg forteller at det er en kompressormatet Corvette-motor, skjønner han at det ikke var han som gjorde noe feil. Han møtte bare en av ytterst få stasjonsvogner som kan ta knekken på æren hans.

Kystveien A1-A går hele veien fra Miami og opp til Cape Canaveral hvor romfergene ble skutt opp tidligere. Vi kjører den nordover mot Ft. Lauderdale. Jo lenger nord du kommer, jo rikere blir området - og jo bedre passer en dyr Cadillac inn. Kystveien oppover er en blandet affære. Noen steder har man direkte adgang til stranda med palmer og joggende mennesker langs strandpromenaden, men de fleste stedene er det store hus som stjeler utsikten. Det er ingen tvil om at kapitalen rår her, og det er ingen som har hørt om noen byggegrense eller allemannsrett.

Da vi kommer til West Palm Beach, som er de rikeste av de rikes lekeplass, føler vi oss brått litt utenfor. Her kryr det av Bentleyer, Maseratier og Rolls-Roycer. Det viser seg imidlertid at det er flere av rikfolkene som også er interessert i en familievennlig Cadillac, for når vi stopper for å fylle opp vannbeholdningen, kommer en hyggelig mann i 50-årene bort for å kikke. Han kan fortelle at han har pensjonert seg litt tidligere enn vanlig på grunn av noen gode businessdealer, og har valgt å tilbringe tiden her nede i varmen. John, som han heter, kjører vanligvis rundt i en BMW 7-serie, men sier at han synes Cadillac har kommet seg de siste årene.

- Før var Cadillac bare for folk over 70, men jeg liker designen på de nye modellene, sier han.

Cadillac CTS V USA 2012=

ANONYM: Bakfra er det veldig lite som skiller den gromme V-modellen fra en ordinær CTS. Det er kun det lille merket som avslører at dette er noe utenom det vanlige. Til og med eksosutblåsene er de samme. © FOTO: Pål André Skogen

Cadillac CTS V USA 2012=

VANLIG SYN: Vi ble godt kjent med Floridas bensinpumper på turen. Med et oppgitt forbruk på over halvannen liter på mila, er det greit at bensinen ikke koster mer enn fem-seks kroner literen. © FOTO: Pål André Skogen

Amerikansk stolthet

Etter en hyggelig bilprat setter vi kursen inn mot sentrale Florida. For mens kysten er dominert av rikfolk som har flyttet ned for å nyte varmen, er sentrale Florida fortsatt relativt bondsk. Her er det store åkre, traktorer og pickuper så langt øyet kan se. At vi er litt utenfor allfarvei, synes også på veiene. Her er det verken åtte, seks eller fire felt. Vi kjører på en tofelts vei med gul stripe i midten. Ganske deilig å se at det finnes normale veier i dette landet også.

Rett før vi kommer inn i den lille byen Okeechobee, begynner bensinlampa å lyse. Det er et syn vi blir godt vant med i den uka vi disponerer bilen. Det er nemlig ikke verdens mest moderne motor som sitter under panseret her. Den 6,2-liter store åtteren har ikke overliggende kammer slik bortimot alle europeiske biler har. Her er det støtstenger (pushrods) og to ventiler per sylinder som gjelder. Det betyr også at den verken har direkteinnsprøytning eller variabel ventilstyring.

Ikke noe av dette ser imidlertid ut til å bekymre amerikanerne i den lille byen med indianernavnet. Tomler opp og kommentarer som "cool car" hagler, og det er helt tydelig at amerikanere som folkeslag er flere hakk mer bilinteressert enn nordmenn. Det er imidlertid sjelden, uansett hvor du er i verden, at man får tomler opp og store smil fra både fattig og rik. Noe av det kan nok forklares med amerikansk kultur, men det aller viktigste er nok at dette er en amerikansk bil som faktisk slår tyskerne på mange punkter.

Når det nærmer seg kveld, kommer vi fram til ukas base rett sør for Orlando. Turen fra Miami tar omtrent fire timer hvis man velger den raskeste veien. Etter en rask timeopptelling innser vi at vi har brukt nærmere ti. Men hva gjør vel det i en bil som dette? Recaro-setene viser seg å ikke bare gi støtte, de er også umåtelig komfortable på lange turer. At de kjøler ned ryggen med kald luft er heller ingen ulempe når gradestokken viser 32 varmegrader.

Cadillac CTS V USA 2012=

TAKLER SVINGER: Mange vil nok tro at en Cadillac vil slite så fort veien svinger på seg, men det gjelder definitivt ikke CTS-V. Til tross for høy vekt klarer den svingete utfordringer uten problemer. © FOTO: Pål André Skogen

Tekniske data

MOTOR, cm3: 6162

EFFEKT, hk ved o/min: 564/6100

DREIEMOMENT, nm ved o/min: 747/3800

EGENVEKT, kg: 1995

L/B/H, cm: 486/184/150

STD. DEKKDIMENSJON, foran: 255/40 ZR19

STD. DEKKDIMENSJON, bak: 285/35 ZR19

FORBRUK, EU-mix l/mil: 1,57

CO2-UTSLIPP, g/km: 370

0-97 KM/T, fabrikk, sek.: 4

TOPPFART, km/t: 319

PRIS FRA, kr: ca. 1 850 000

Svingete moro

Dagen etter setter vi kursen mot vestkysten av Florida. Før avreise fra Norge brukte vi nemlig mange timer på det store internettet for å finne en morsom kjørevei. Det vi fant, var en halvannen mil lang strekning utenfor tettstedet Crystal River. Amerikanske biler er ikke akkurat kjent for gode kjøreegenskaper, men CTS-V kan skryte av å være den nest raskeste sedanen som har kjørt rundt Nürburgring Nordschleife - kun slått av Porsche Panamera Turbo S. Idet vi svinger av hovedveien og inn på det som heter North Ozello Trail, er det to knapper som må trykkes på. Den første befinner seg på rattet, og er markert ESP Off. At denne er plassert i dette området, sier vel sitt om hvordan bilen bør brukes. Den andre knappen som skal trykkes inn før svingene begynner, styrer de magnetiske demperne.

Fra å være relativt komfortabel i det som kalles Tourmodus, merker vi fort at understellet blir strammere i Sport. Det er som om hele bilen setter seg og er klar til å angripe svingene som en villkatt.

Og angripe svingene gjør den definitivt. Vi øker farten gradvis utover den relativt øde veien, og bilen er med på notene. Innstyringen er skarp, og grepet er enormt. Bakdekkene i dimensjonen 285/35 ZR19 holder oss trygt på veien, og karakteren er nøytral før bilen varsler klart og tydelig om at vi er i grenseland. Det gjør den ved at hekken slipper en smule akkurat på grensen, men ikke mer enn at det kan korrigeres med en flikk på rattet. Gir du derimot gass, tar den fort et skritt til ut til siden.

I innbremsingen til svingene sliter den imidlertid litt med å kamuflere vekten. Det er tross alt snakk om to tonn bil som skal bremses, men de gigantiske bremsene gjør likevel en god jobb. Når vi etter altfor kort tid kommer til enden av den korte strekningen, dropper vi tanken om å spise lunsj på restauranten ytterst i havgapet. Vi velger i stedet å kjøre den samme veien tilbake med én gang. Dette var nemlig fryktelig moro!

Cadillac CTS V USA 2012=

LITE LUKSUS: Innvendig mangler CTS-V en god del på de tyske konkurrentene, men til gjengjeld koster den også mye mindre (i USA). Det er likevel ikke så dårlig at det er irriterende. © FOTO: Pål André Skogen

Et voldsomt drag

En snau uke senere er vi på vei sørover mot Miami igjen. Vår uke med monsterstasjonsvognen nærmer seg slutten, men før vi leverer den tilbake, må vi gi den én siste utfordring. De fleste veiene i USA er nærmest dekket av politibiler med radar. Det har ført til at vi ikke har fått plantet høyrefoten mot gulvet i mer enn noen få sekunder om gangen. Etter tips fra fastboende velger vi derfor US 27 tilbake til Miami. Dette er en vei som først går gjennom en del småbyer, som for eksempel Sebring hvor det legendariske 12-timersløpet holdes, og deretter går over i øde sumplandskap når den kutter tvers gjennom Everglades.

Da vi kommer over en slak bakketopp omtrent halvveis, er det ingen andre biler å se verken på eller ved siden av veien. Kilometervis med flat, snorrett og øde firefeltsvei ligger foran oss, og fristelsen blir for stor. Idet tredjegiret legges inn og foten plantes i gulvet, skyter bilen fart fra 100 km/t. Speedometeret løper nærmest løpsk, og åtteren under panseret jobber for fullt. Skyvet er helt sinnssvakt, og det verste er at det ikke ser ut til å ende. Selv når vi legger inn sjettegiret og speedometeret viser altfor mye, fortsetter skyvet. Nok er likevel nok, og det er ikke noe poeng i å utfordre skjebnen mer enn nødvendig. Vi tviler imidlertid ikke et sekund på GM som sier at denne bilen skal klare 319 km/t...

Cadillac CTS V USA 2012=

SETTER SPOR: Cadillac CTS-V har ingen problemer med å sette spor i både vei og mennesker. © FOTO: Pål André Skogen

Ja, takk!

Så har amerikanerne klart det? Har de bygget en bil som er bedre enn BMW M5 og E63 AMG? Både ja og nei. Dette er en spesiell bil for spesielt interesserte. Den er på ingen måte like luksuriøs som de tyske bilene. Til det er interiørkvaliteten og gadgetfaktoren for lav. Interiørmessig er denne bilen omtrent på høyde med en påkostet Opel Insignia. Det er likevel ikke sånn at man blir irritert av å sitte bak rattet, men noen utpreget luksusfølelse er ikke til stede.

Det de har klart, er å bygge en fantastisk maskin som til tross for høy vekt kjører overraskende bra. Og de har klart å gjøre det mye billigere enn konkurrentene.

For mens BMW M5 og Mercedes E63 AMG koster rundt 90 000 dollar i USA, er startprisen for en CTS-V snaue 65 000 dollar - eller 375 000 kroner om du vil. I tillegg er det den eneste av disse bilene som selges som stasjonsvogn der borte. Her til lands er selvfølgelig historien en helt annen. Avgiftene tar naturlig nok knekken på denne bilen, og gjør at ville kostet omtrent det samme som en ny M5 - hvilket vil si rundt to millioner. Da ville nok valget vært vanskeligere.

Hadde jeg bodd i USA, derimot, er jeg ikke i tvil om at jeg ville valgt en CTS-V. Det bøse utseendet er verdt prisen alene.

Les også:

Dette er årets beste motorer

Prøvekjørt: Pagani Huayra

BMW planlegger ny superbil

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!