Anne Marie drepte sin lille sønn i fødselspsykose. Det grufulle som hendte den novembernatta kan aldri glemmes. Men kan det tilgis?

- I årevis tenkte jeg at jeg var ond og at jeg ikke fortjente å ha det godt. Jeg turte verken ta imot kjærlighet eller glede meg over det som var godt, forteller «Rie» til Kamille.

Leter etter seg selv

«Lukas, Lærke, Sara, Cæcilie, Nana.

Jeg tror det bliver en dreng.»

(Fra Anne Maries dagbok 9. januar 1992.)

Dagbøkene ligger hulter til bulter omkring henne. I uker har 19-åringen lett etter seg selv i ordene. Tanker flyr inn og ut av hodet som stjerneskudd. Klare i ett øyeblikk, borte i det neste.

Hvem er hun? Hva vil hun? Fortvilet leter hun etter seg selv, sitt indre, sin kjerne. Hun går bort til speilet. Gjenkjenner ikke hun som stirrer tilbake.

Det er november 1992. For snart et halvt år siden ble hun mamma til Nikolas. Det er som om han er en drøm og egentlig ikke finnes. Mørket presser på.

Med ett våkner barnet. Gråten er et tegn. Visst er den det. De to i døden. Sammen.

«Jeg elsker deg, ikke vær redd»

Hun kler på ham parkdressen, slenger ei jakke over nattkjolen. Foreldrene hennes hører ikke at hun romsterer i kjøkkenskuffen.

De våkner heller ikke da hun kryper ut soveromsvinduet med barnet og kniven.

Anne Marie Eriksen Fødselspsykose Drepte sitt barn

KJÆRE MINNER: To av de få bildene Anne Marie har av Nikolas. © FOTO: Marte Glanville

Anne Marie Eriksen (41)

Bor utenfor Århus. Samboer med Lars Hougaard Clausen (53).

29. november 1992 drepte hun sønnen Nikolas, som var 5 1/2 måneder, og prøvde å ta livet sitt.

Blogger på skriftet.dk. Utga i fjor bok om sitt liv.

Hun halser mot skogen. Legger Nikolas ned på bakken, tar ham opp igjen, løper videre, legger ham ned. Ser opp på den stjerneklare novemberhimmelen.

«Hva kommer vennene mine til å si når de finner meg her - død?» undrer hun. Kniven lager røde furer i håndleddene hennes.

«Jeg elsker deg, ikke vær redd», hvisker hun til Nikolas.

Hun dreper barnet sitt.

Men hun klarer ikke ta livet av seg selv. Med blodet silende fra egne sår, løper hun samme vei hun kom. Banker på hos en nabo. Vil ikke fortelle hvor Nikolas er. Først dagen etter, medisinert tilbake til virkeligheten, synker det inn hva hun har gjort.

En sykepleier ved navn Eva kysser henne på kinnet med beskjed fra foreldrene om at de elsker henne. Når de kommer på besøk, har de med malesakene hennes. Kunst, musikk og ord har alltid vært datterens bærebjelker. Også da hun ubemerket gled inn i psykosen.

Fødselsdepresjon kan, som i Anne Maries tilfelle, føre til psykose. Bipolar lidelse kan også munne ut i en psykose.

Som en drøm

April 2014. Vi møter Anne Marie i leiligheten hun bor i med samboeren, Lars Hougaard Clausen (53), litt utenfor Århus. Et piano, bøker og malerier opptar det meste av plassen.

Grønnfargen i det store bildet på veggen som hun selv har malt, tas opp i genseren og øynene hennes.

Rie, som hun kalles, er i dag 41 år. Noen ganger ser hun yngre enn hun er. Andre ganger eldre. Tidvis faller håret som en beskyttende gardin foran ansiktet.

Fakta om fødselspsykose

Kvinner er mer sårbare for psykiske sykdommer rundt fødsler på grunn av de store nevrokjemiske endringene som skjer på kort tid.

  • Svangerskapsdepresjon rammer 13 prosent av kvinner som har født.
  • Svangerskapspsykose rammer én av 500 til én av 2000 kvinner. Av dem igjen, er cirka 5 prosent i fare for å drepe spedbarnet sitt og/eller seg selv.
  • I psykosen, som kommer og går, oppleves vrangforestillinger som føles veldig meningsfulle og ofte har religiøse elementer.
  • For over 2000 år siden beskrev Hippokrates fødselspsykose som en form for galskap.
  • I 1647 ble Russland det første landet med en mer human lovgivning for slike drap. De fleste europeiske land endret lovgivningen innen 1888.
  • I store deler av den vestlige verden gis mor i vår tid behandling, ikke straff. I USA, derimot, idømmer mange stater straff - til og med dødsstraff.

(Kilder: Tidsskriftet.no, psyciatryonline.org, The American Journal of Psychiatry)

Hun snakker rolig og velformulert om drapet og livet etter. Åpenhet var viktig fra første stund. Det samme ble det å uttrykke seg gjennom kunst og å akseptere alle følelser.

Graviditeten var ikke planlagt. Rie var umoden for alderen og himmelstormende forelsket. Hun var den som ville beholde barnet.

Etter fødselen følte hun at Nikolas ikke var hennes. Det var ikke det at han var til bry. Selv nå, 22 år etter, husker hun med glede det å våkne om morgenen og se ham ligge og titte på henne fra sprinkelsengen, med sine store øyne og fine smil.

Fødselsdepresjonen hun utviklet ble ikke fanget opp, heller ikke at hun levde mer og mer i sin egen verden. Dagen før drapet ringte hun fastlegen og fortalte om de store humørsvingningene. Hun fikk beskjed om å komme over helga. Hun anklager ingen andre enn seg selv for drapet. Men novembernatten kunne endt annerledes.

Mens personer med alvorlige depresjoner, som Anne Marie, behøver legehjelp, kan det være mulig å hjelpe seg selv om depresjonen er av en lettere variant.

Tvangstanken

- I årevis tenkte jeg at jeg var ond og at jeg ikke fortjente å ha det godt. Jeg turte verken ta imot kjærlighet eller glede meg over det som var godt, forteller Rie.

Det føles absurd å snakke om dette voldsomme og vonde når sola skinner og fuglene jublende hyller sommeren utenfor. Rie tar det på strak arm.

Hun er blitt intervjuet om dette i danske medier før og ønsker å fortelle sin historie. Hun vet hun ikke er den eneste som har drept sitt barn i fødselspsykose. Faktisk har hun ei venninne med samme fortid. Hun tok kontakt etter å ha lest en artikkel om Rie. Fellesskapet er til trøst for begge. Er du skyldig når du ikke er tilregnelig? Nei, sier rettsstaten. Rie fikk en behandlingsdom.

- Drapet var ikke planlagt. Jeg var desperat og febrilsk, ikke bevisst ond. Mens jeg drepte ham fikk jeg grusomt vondt i magen, hele meg strittet imot. Men det var en tvangstanke - jeg trodde jeg måtte gjøre det. Jeg vet godt at andre fordømmer meg, selv om de ikke sier det direkte.

Hun flyttet vekk fra barndomsbyen Grams etter drapet. I dag går hun i dens gatene med hodet hevet, hånd i hånd med trygge Lars. Ikke dukknakket som før, i frykt for fordømmelse og for hva folk tenker om henne. Før skammet hun seg så veldig over den hun trodde hun var.

- Hva er tilgivelse for deg?

- Å tenke at jeg har lov til å være her, trass i det som skjedde. Å ha fred og ikke lenger bebreide meg selv.

Anne Marie Eriksen Fødselspsykose Drepte sitt barn=

TRØST: Kunst, musikk og ord har alltid vært Anne Maries bærebjelker. © FOTO: Marte Glanville

Forsoning

Nikolas' besteforeldre på farssiden har gitt beskjed om at de ikke ønsker kontakt, men at hun skal vite at de har det bra.

- Jeg har stadig gode drømmer om gjensyn og forsoning både med dem og barnefaren. Jeg har utrolig ømhet for den familien. Jeg har hørt at Nikolas' pappa har giftet seg, jeg håper på et vis at de får barn. Da jeg traff faren hans tilfeldigvis på gata i Århus, fikk jeg en stor klem. Det var godt.

Hun sliter med skjør selvtillit og vaklende egenverd. Facebook har vært en velsignelse til forsoning. Folk fra Grams har villet være venner med henne. De har jo lurt på hvordan det gikk. Hun printer ut hver venneforespørsel, beviset på at de vil ha kontakt. Hun sender aldri selv en forespørsel. Det vil være å trenge seg på. Tenk om de ikke ønsker kontakt? I august er det gjenforeningsfest for barneskoleklassen hun gikk i.

Hun gleder seg.

- I Grams huskes jeg også for den jeg var før hendelsen. Det lindrer at barndomsvenner vil bli venn med meg på Facebook. Skyggen som lå over byen og barndomshjemmet mitt har endelig forsvunnet.

Å være pårørende til noen med psykiske problemer, kan være svært utfordrende. Vær et medmenneske, ikke en terapeut, lyder ett av rådene.

Barnet ble ord og musikk

Forholdet til egne foreldre har vært og er vanskelig. De tre har aldri snakket ordentlig om det som skjedde. Om hvordan det var å bli vekket av politiet i grålysningen og bli fortalt om tragedien som hadde rammet dem, barnebarnet og datteren.

- I motsetning til foreldrene mine følte jeg meg ikke naturlig knyttet til Nikolas. Deres tap må nesten ha vært større enn mitt, sier Rie og går bort til pianoet.

Hun setter seg på pianokrakken og spiller Du er stille, en av mange sanger hun har skrevet om sønnen. Den spinkle kroppen rommer en stor stemme.

- Det er viktig for meg å snakke naturlig om at Nikolas har vært her, anerkjenne og huske ham. Det var ikke forgjeves at han levde. Det er også derfor jeg skriver sanger om ham, forklarer hun.

Kjærlighet er en helende kraft. Lars kom inn i Ries liv for fire år siden. Med ham tør hun vise både styrke og svakhet. En periode vurderte de å prøve å få barn. Men etter samtaler med en psykiater ved sykehusets psykoseenhet, konkluderte paret med at det var best å la være. Det er for risikabelt.

Fremdeles mamma

- Hva tror du Nikolas ville sagt til deg i dag?

Rie får et mildt drag over ansiktet.

- Jeg tror han ville sagt: «Lev ditt liv, mor. Du har grått i så mange år. Du skal ikke lenger henge fast i fortiden og huske det smertefulle, men glede deg over nået og framtiden.»

- Klarer du det?

- Ja. For tre-fire år siden begynte jeg å tenke mer på framtida enn på fortida. Men smerten er min klangbunn. Den er materialet jeg lager tekster av. Lenge tok hendelsen mye plass. Den er fremdeles viktig, men tar mindre plass nå. I dag har jeg det godt.

Anne Marie Eriksen Fødselspsykose Drepte sitt barn

KUNST: Til venstre er det første maleriet Rie malte etter drapet. Sangen til høyre heter Jeg forsvandt en nat. © FOTO: Marte Glanville

Hun tenker ikke lenger at hun er ond hvis hun feiler og har sluttet å konstant «skanne» seg selv for å analysere alt hun gjør.

- I likhet med andre er det alltid nye ting jeg trenger tilgivelse for. Nå tar jeg det ikke så tungt hvis jeg feiler. Det meste kan gjøres godt igjen. Jeg har masse kjærlighet å gi, jeg er ressurssterk og føler jeg er til nytte. Særlig etter at jeg møtte Lars har det kommet en letthet inn i livet mitt, forteller hun.

Når hun ser seg rundt i leiligheten hun deler med mannen hun elsker og erindrer gode møter med andre, tar hun det som bevis på at hun også er tilgitt av Gud. Denne kvelden skal hun og Lars besøke gode venner. Hun har stor glede av jobben som kirkesanger i Møllesvang kirke i Århus Vest og som kontormedarbeider i en skjermet bedrift. Livet er på vei opp.

- Jeg er fremdeles litt morgendeprimert og kan tenke at jeg ikke burde være her, men følelsen glir over. Jeg har landet. Mitt liv er fylt av glede og jeg har fred. Fremdeles føler jeg meg som Nikolas' mamma.

LES OGSÅ:

Sjekk om du trenger en psykolog

- Jeg ble helt utslitt av mitt eget tvangsregime

Slik vet du om du lider av depresjon

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!