Reservasjonsretten
- Dette skal få deg til å holde beina sammen
Sånn var det å ta abort for en 16-åring i 1968.
Nemnda som avgjorde om Tove skulle få abort, la skammen på hennes skuldre. Men det var ikke straff nok for legene.
- Ikke visste jeg at skamfølelsen skulle sitte fast resten av livet, sier Tove Tägtström Nihlen (62) til Kamille.
Nemnda
November 1968. Hun er 16 år. Trærne strekker nakne grener mot himmelen.
Inne på venteværelset på Aker sykehus ser alle i gulvet. Det er så stille, så stille. Hun er kald innvendig. Tør ikke se på moren, som sitter ved siden av.
Tove, som 16-åringen heter, vet at mammaen helst ikke vil vedkjenne henne som datteren sin. Tove ser på de brune mokkaskoene sine, de blå strømpebuksene som stikker fram fra det blå og grønne foldeskjørtet. Øverst har hun en matchende mørkeblå pologenser.
Det er viktig å se ren og pen ut på en dag som denne. Den gynekologiske undersøkelsen er heldigvis unnagjort. Nå gjenstår nemnda.
Navnet hennes ropes opp. Hun går inn alene.
Det sitter sikkert 20 hvitkledde mennesker rundt et ovalt bord. De er bistre og minst 60 år alle sammen.
I midten, mot veggen, står en tom stol. Den må være til henne.
Blikkene deres følger henne over gulvet. Det føles uendelig langt bort, og hun må skvise seg forbi flere hvitkledde for å komme til stolen. Aldri har hun følt seg mindre.
«Jeg er feil som menneske», farer det gjennom hodet hennes.
«Hvordan har det seg at du er med barn?» spør den lange, tynne mannen som sitter overfor henne. «Vi antar at du har hatt seksuelt samkvem flere ganger?»
Tove Tägtström Nihlen (62)
- Gift, ett barn, fire barnebarn.
- Er fra Oslo, bor i Sverige.
- Tidligere alkohol- og familieterapeut, samt eier av flere interiørbutikker.
Hun rister på hodet. Drar fram nødløgnen om at hun er blitt voldtatt.
Skammen og de voldsomme reaksjonene hjemme, gjør at hun ikke har turt å si sannheten. For alt hun vet har barnefaren reist hjem til Skottland. Ikke likte hun ham særlig engang. Han er fem år eldre og klarte mer eller mindre å mase seg til det.
Tove vet at historien er tynn, og hun mistenker at de hvitkledde gjennomskuer henne. Hun blir sendt ut på gangen igjen. Uten å veksle et ord drar de hjem til mormor og morfars store villa på Røa, hvor de bor i en tilknyttet leilighet sammen med de fire yngre søsknene hennes.
Oppdagelsen
Ukene forut har vært forferdelige. Da moren og mormoren fant ut hvorfor hun hadde følt seg så kvalm og elendig i det siste, gikk de løs på henne.
De rev i klærne hennes til de var filler, og moren slo en diger bok i bakhodet hennes. Det var som om de ville drepe henne.
Først da Tove begynte å skrike ukontrollert, sluttet volden. Hun klarte ikke stoppe, bare skrek og skrek til legen kom og satte en beroligende sprøyte.
Noen dager senere kom moren hjem fra jobben på Radiumhospitalet med et glass piller.
«Ta disse», befalte hun. På den hvite merkelappen sto det «Kinin».
Hun svelget alle de små, hvite pillene som smakte salt. Ingenting skjedde.
Kinin kan føre til spontanabort, synstap og hjertestans.
Aborten
Et par dager har gått, og mor gir beskjed om at abort er innvilget. Hvor mange uker hun er på vei, får Tove aldri vite.
Ingen forbereder henne på det som skal skje. Hun reiser alene gjennom byen til Aker sykehus. Tar hun to trikker, eller én trikk og én buss? Hun husker bare at det tar tid. Hun ikles sykehushabitt.
Den ekle skjorta med åpning bak.
Lange sykehusstrømper. Legger beina i kneholderne. Fokuserer stivt på den store lampa i taket. Den lange, tynne mannen fra nemnda kommer inn med en sykepleier og en annen hvitkledd mann.
«Normalt gir vi bedøvelse, men dette skal vel få deg til å holde beina sammen resten av livet», sier legen og fører en tynn metallstang inn i skjeden hennes. Smertene tar pusten fra henne.
Det er som å bli slått innvendig. Pinnen skrus fast inni henne, så trilles hun inn på et seksmannsrom. Der skal hun ligge musestille, med pinnen inni seg, til neste dag.
Om natten bråvåkner hun av at senga er våt. Ikke vet hun at det er fostervann.
Sykepleieren som kommer når Tove ringer i snoren er misfornøyd. Hun river av sengetøyet mens hun befaler henne å ligge stille. Tove krymper seg. Som om hun ikke skammer seg nok fra før.
Abort i Norge
- 1842: Dødsstraff for fosterfordrivelse fjernes, og straffen for den gravide kvinnen reduseres til mellom seks måneder og seks år.
- 1902: Straffen reduseres til inntil tre års fengsel. Abortinngrep blir legale hvis kvinnens liv er truet av svangerskapet, eller hvor fødselen ikke kan gjennomføres uten at fosteret dør. Den enkelte lege avgjør når abort er rettsstridig.
- 1913: Katti Anker Møller fremmer forslag om liberalisering av adgangen til abort og tilgang til prevensjonsmidler. Sterk motstand fra kirken, store deler av legestanden og mange kvinneorganisasjoner.
- 1920-tallet: Bare på Ullevål sykehus i Oslo dør åtte kvinner årlig etter illegal abort. Kvakksalvervirksomheten florerer.
- 1950: Mødrehygienekontoret i Oslo åpner landets første rådgivningstjeneste for abortsøkende.
- 1960: Abort tillates på medisinske indikasjoner, samt mulig til en viss grad å trekke inn sosiale kriterier. Settes først i kraft i 1964, så regjeringen får tid til å bygge ut hjelpetiltak som skal sette gravide kvinner i stand til å unngå abort.
- 1967: Den siste kvinne dør etter illegal abort her til lands.
- 1975: Ny abortlov forenkler beslutningsprosessen. Stadig overlates avgjørelsen til legen.
- 1978: Kvinner får rett til selvbestemt abort innen svangerskapets 12. uke.
Ved nitiden dagen etter hentes hun for å få utført selve aborten. Likegladsprøyten gir henne panikk, og det er et svare strev å få henne opp på benken og inn i stigbøylene. Narkosen tar henne vekk fra alt dette vonde og fornedrende.
Hun våkner opp med knusktørr munn på det samme seksmannsrommet.
Forakten
Hun er på sykehuset i en uke.
Tove føler at alle som jobber der utstråler forakt for henne og det hun har gjort. Én eneste gang får hun et vennlig ord. Det er da hun hjelpes opp etter å ha besvimt i korridoren. Men ingen viser noen form for omsorg.
Det er som om pasienter som henne ikke er verdig mer. Slik føles det i hvert fall for tenåringsjenta som ligger i senga nærmest vinduet og ser ut på nakne tretopper og grå novemberhimmel.
Moren kommer ikke på besøk.
Straffen
Den dagen hun kommer hjem, er bare mormor der. Tove føler seg møkkete innvendig og utvendig og tenker det vil hjelpe med et bad. Mormor kommer ilende til da vannet suser i rørene.
«Nei, ikke skal du vaske av deg skitten. Den skal du få gå med i en måned, sånn som du har stelt til for deg selv», sier hun bestemt og skrur igjen krana.
Og slik blir det. Barnebarnet skal straffes for å ha brakt skam over hus og slekt.
Hun behandles som luft. Det er nemlig slik de straffer, de voksne i dette huset. Enten får du juling, eller så blir du utestengt. I lang tid dekkes det ikke på til Tove ved middagsbordet.
Hvordan kan en mor behandle sin datter slik?
Som voksen tenker Tove at forklaringen kanskje var en blanding av presset over å være skilt fembarnsmor før fylte 30, og å måtte flytte tilbake til foreldrene med ungeflokken.
I tillegg til skam over egen abort. Moren ble nemlig også gravid utenfor ekteskapet.
Morfaren betalte en såkalt «klok kone», som holdt til i Herslebs gate i Oslo, en god sum penger for å bli kvitt «problemet».
Toves mor holdt på å forblø på det kjøkkenbordet.
Konsekvensene
Vi møter Tove, som nå har etternavnet Tägtström Nihlen, i Oslo.
En engasjert, veltalende og energisk kvinne med kortklipt hår og vakre, blå øyne. Hun er blitt 62 år, er lykkelig gift med ektemann nummer to, har en voksen datter og fire skjønne barnebarn.
I 41 år har Sverige vært hjemmet hennes.
«Det var en flukt», forklarer hun om hvorfor hun dro.
Debatten om legers reservasjonsrett gjør at hun vil fortelle sin historie til Kamille. Hun vil minne oss på hvor få år det er siden hun opplevde det hun gjorde, og at retten til selvbestemt abort var en lang, hard kamp.
- Holdningene jeg møtte fra leger, sykepleiere og egen familie kan fort komme tilbake. Jeg lurer fælt på hvem det er som drar fram disse tankene igjen og hva de ønsker å oppnå? Det er kvinnen, ikke mannen, som må bære skammen hvis holdningene får grobunn igjen. Det jeg følte da jeg satt foran nemnda, og hvordan jeg ble behandlet på sykehuset, ble en bekreftelse på at det var noe feil med meg som menneske.
Det er også knyttet mye skam og skyld til kjønnssykdommer, noe som gjør at mange velger å leve med sykdommen i hemmelighet og dermed utgjør en økt smittefare for andre.
Det er vanskelig å skjønne at moren og mormoren din reagerte som de gjorde?
- Det handlet om fasade, om skam og i deres øyne å være mislykket. Dels var det nok tidsånden. Det var mye dobbeltmoral, i tillegg bodde vi på vestkanten. Min avdøde mor tok jo selv abort, en illegal en til og med, så hun hadde nok kjent på skammen selv. Det jeg har lurt på etter at jeg selv fikk en datter, er dette: Hvordan kunne hun verken ha empati eller forståelse når hun har vært i samme situasjon selv?
Tove rister på hodet.
Kvinner som lever med varige fødselsskader kan også oppleve tabuer, og velger å isolere seg helt fra omverdenen fordi tilstanden fører med seg så mye skam.
Hva tenkte du da du fikk innvilget abort?
- Lettelse. Ikke visste jeg at skamfølelsen skulle sitte fast resten av livet.
Tove kan se tilbake på et yrkesliv som eier av flere velrenommerte interiørbutikker i Stockholm, som konsulent for statlige foretak og 20 år som terapeut, blant annet for en av Sveriges farligste menn.
Som pensjonist er kunst og barnebarn hennes store glede, i tillegg til ham hun beskriver som «min fantastiske mann».
- Jeg er ikke et offer. Men dette eksisterer i meg, og jeg vil ikke at det skal bli slik for andre. Jeg følte at skammen over det jeg hadde gjort sto stemplet i panna mi. Abort er aldri et lett valg. Det er mange tanker og følelser før og etter. Vi må være medmennesker. Hvem har egentlig rett til å dømme andre? Kvinner må selv få bestemme over egen kropp.
Les også:
Dette får psykopaten til å miste grepet
Denne saken ble første gang publisert 16/03 2014, og sist oppdatert 30/04 2017.