UHELDIG: En tilfeldighet gjorde at jeg var på feil sted til feil tid. Det har gjort meg utrygg, sier Turid. © FOTO: Jørn Grønlund

Turid Thoresen (46) fra Oslo satt på trikken på vei hjem fra jobb da hun ble knivstukket i hjertet.

Hun overlevde takket være blod fra blodbanken og dyktige leger, men de innvendige arrene bærer hun fortsatt med seg.

- Fortsatt skyr jeg menneskemengder, buss og trikk, sier hun til ukebladet Hjemmet.

- Det som skjedde, tok fra meg tryggheten.

En vanlig, travel hverdag

Det var en deilig augustdag. Turid hadde på seg blå, kort jeanskjole og sandaler, men var likevel varm da hun fikk sitteplass på trikken fra jobben på Grünerløkka og hjemover.

Hun hadde ringt mannen og sagt at hun var hjemme om 20 minutter. Turid satt og tenkte på alt hun hadde å gjøre, og prøvde å planlegge.

Hun skulle hjem og skrive tale for lillesøsteren som skulle gifte seg lørdagen etter, så skulle hun ordne med klær til mannen, de to barna og seg selv.

En travel og vanlig hverdag.

22 poser med blod

En halvtime senere er mann og sønn hjemme, men ikke Turid. De ringer og ringer, men får ikke svar.

Turids mobiltelefon ligger i den blodige håndvesken hennes. Den har politiet har tatt seg av, men ingen hører telefonen.

Turid ligger knivstukket og blødende i en ambulanse som kjører med fulle sirener mot Ullevål sykehus. En dyktig kirurg står klar. Blodbanken er varslet.

- Bare 15 minutter etter knivstikkingen lå jeg på operasjonsbordet. Snarrådighet og at alt fungerte som det skulle, reddet livet mitt. Det var ikke langt til sykehuset. Legen var der, og de hadde nok blod til å erstatte det som rant ut. 22 poser med blod måtte til, forteller Turid.

=

«TRIKKEDRAPET»: 3. august 2004 går en psykisk ustabil mann amok på en trikk i Oslo. Én person blir drept, fem andre hardt skadet. © Faksimiler fra VG og Dagbladet

«Trikkedrapet»

Mange nordmenn husker fortsatt det som skjedde:

3. august 2004 går en psykisk ustabil mann amok på en trikk i Oslo.

Han har tidligere på dagen kjøpt en diger «Rambokniv». Den drar han frem og stikker så mange han kan av passasjerene rundt seg. Én person blir drept, fem andre hardt skadet.

Det er fullt kaos. Ingen klarer å komme seg ut, for trikken er i bevegelse, og det tar tid før trikkeføreren skjønner at noe alvorlig skjer.

- Jeg er glad jeg svimte av og ikke husker noe, for jeg har blitt fortalt etterpå om blodbadet. Noen av naboene mine var med på samme trikk. Selv ble jeg hjulpet ut av en ung mann som jeg fortsatt ikke vet hvem er. Men jeg er takknemlig. Alle prøvde å komme seg så langt vekk som mulig. Det var nok en slags reflekshandling. Jeg gikk fire skritt før jeg segnet om, mens blodet rant ut av meg, forteller Turid.

Det er vanlig å besvime av synet av blod. Vanligvis vil blodtrykket stige på grunn av adrenalin og det psykologene kaller fight or flight-responsen, men når det gjelder blodfobi skjer nøyaktig den motsatte.

Kim Daniel Lindegaard

Rødmer du unormalt mye?

Det finnes løsninger. Vivi (55) ble operert for rødming etter å ha slitt i mange år.

Svevde mellom liv og død

I fire døgn lå Turid på intensivavdelingen ved Ullevål sykehus.

De to første i koma. Hele familien hennes var der, men hun merket det ikke.

- Da jeg begynte å våkne, ante jeg ikke hva som var skjedd. Men jeg skjønte at det måtte ha vært en ulykke, for jeg var full av slanger og koblet til apparater. Varsomt prøvde man å forklare hva som hadde skjedd, men også skjerme meg.

- De to bestevenninnene mine, som var der hele tiden, hadde klippet ut alt om hendelsen i en avis som lå på rommet. Men da jeg ba om å få den, var jeg så omtåket at jeg ikke engang merket at jeg leste en avis med store hull. Det har vi ledd mye av.

- Min søsters bryllup ble holdt som planlagt, og etter kirken kom brudeparet innom meg på sykehuset. Jeg sa nok ikke så mye da, men søsteren visste at jeg var glad for henne. Vi er tre nære søstre, som kjenner hverandre svært godt. Og nå visste de jo at jeg ville overleve også.

Fysisk ble Turid bedre for hver dag.

Men skadene på kroppen hennes var store. Ikke bare på grunn av knivstikket i hjertet; legene hadde jo nærmest måttet sprette henne opp for å komme til da det hastet som verst.

Det var mange sår som skulle leges. Men de hadde gjort en flott jobb. Det var ikke nødvendig med ny operasjon.

Likevel er det ikke til å unngå at man får mén og plager i ettertid etter å ha gjennomgått noe slikt.

Etter tre og en halv uke på sykehuset ble Turid sendt hjem. Men hun følte at hun trengte mer tid, og fikk rehabiliteringsplass på Cato-senteret. Der ble hun i seks uker.

Tilbake til livet

- Jeg ville tilbake til mitt vanlige gode liv så fort jeg kunne, til samfunnet og til jobben, men det var noe som hadde skjedd i meg. En uro som først gjorde meg engstelig for hvordan det sto til med kroppen min. Kanskje den aldri ville bli god igjen. Jeg fikk en grundig undersøkelse hos hjertespesialist og lege. Alt var så bra som man kunne forvente.

FIKK BEHOLDE LIVET: Det aller viktigste er at jeg overlevde og fikk fortsette å være mamma for barna mine, sier Turid. © FOTO: Jørn Grønlund

Bli blodgiver?

Helsevesenet er helt avhengig av stadige forsyninger av blod fra blodgivere.

Det er blodbanker på alle store norske sykehus, og vil du vite hvordan du kan bli blodgiver, får du mer informasjon på: www.giblod.no

- Jeg fikk tilbud om psykiatrisk hjelp, men akkurat der og da følte jeg ikke at jeg trengte det. Plagene har kommet snikende i ettertid. Jeg tror ting tar tid, og at de langsomt kan komme tilbake etterpå når man har vært med på en forferdelig hendelse. Men igjen har jeg vært heldig som er psykisk sterk. Jeg har fortsatt plager med det som skjedde. Nå reagerer jeg hver gang jeg hører om lignende episoder - det er bare naturlig, sier hun.

Det er visse kriterier for å få tilbud om psykologbistand fra det offentlige, men det eneste kriteriet for å ta kontakt med en psykolog selv, er at man har noe man ønsker å jobbe med.

Posttraumatisk stressyndrom

Turid føler seg stadig urolig i hele kroppen og har lyst til å løpe vekk, for eksempel hvis hun er ute i byen.

- Blir det mange mennesker på et sted, unngår jeg det mest mulig, og jeg titter meg alltid litt rundt når jeg skal inn på nye steder. Posttraumatisk stressyndrom kalles det. Det er der hele tiden, og plager meg ofte. Kroppen er i beredskap, selv om det er over ni år siden det skjedde.

Turid forteller at hun har prøvd å ta trikken igjen. Det gjorde hun sammen med ektemannen et halvt år etter trikkedrapet.

- Men det var så ubehagelig at vi bare gikk av igjen. Nå kjører jeg helst bil.

Angst har både ytre og indre kjennetegn, og angsten kan deles inn i tre komponenter; kroppsreaksjoner, handling og opplevelse.

Jeg var heldig

Turid sier at hun ikke er bitter eller sint over det som skjedde.

- Jeg innser at jeg var offer for en forferdelig tilfeldighet. Men jeg klarer ikke å tenke at når dette har skjedd meg én gang, så skjer det aldri igjen. Snarere er det motsatt. Jeg tenker at jeg vet jo at slike ting kan skje, og da kan det skje igjen også.

Turid var heldig.

Hun overlevde, og fikk fortsette å være mamma for guttene sine. Hun fikk leve videre med familien sin. Han som satt ved siden av henne, døde av skadene.

- Det hadde jeg også gjort, hadde det ikke vært for at alle reagerte riktig og fort. Derfor forteller jeg min historie. For å si hvor takknemlig jeg er, og for å minne folk om hvor viktig det er at vi har blodgivere.

Det er bare å melde seg, sier Turid.

- Du kan redde liv.

LES OGSÅ:

- Mamma kan jeg aldri tilgi

Lettere liv til en høy pris

Det finnes ingen medisiner som kan gjøre lille Sara frisk

Les hele saken