Samuel Steinmann (89)

-Oslogutten Samuel Leon «Sammy» Steinmann var 19 år da han ble arrestert høsten 1942.

- Han ble sammen med 531 andre norske jøder fraktet i transportskipet «Donau» til Tyskland. Reisen endte i Auschwitz.

- Bare ni av disse kom tilbake i live. Steinmann er den eneste av dem som lever i dag.

- Totalt 767 norske jøder ble deportert under annen verdenskrig. 30 overlevde.

- I mai mottok Steinmann Kongens fortjenstmedalje i gull for å ha bragt erfaringene fra annen verdenskrig videre.

- Nå skal Samuel Steinmanns liv bli film.

- Jeg ville bli bonde. Det var drømmen. Jeg var 19 år og gledet meg til å bli russ når våren kom. Det var høsten 1942. Tyskerne hadde okkupert huset vårt, ettersom vi var jøder. Jeg hadde søkt husly hos en kamerat. En dag ringte telefonen, og noen spurte om det var mulig å få snakke med Samuel Steinmann. Da jeg svarte, la de på. En halv time senere kom to norske soldater i sivil på døren med arrestordre. Jeg ble sendt til Berg interneringsleir i Tønsberg. Der møtte jeg familie og venner, deriblant min bror Harry, forteller Samuel Steinmann.

Dette er begynnelsen på historien Samuel Steinmann må fortelle. Som han har fortalt utallige ganger. Til skoleelever. Til pensjonister. Til ungdommer. Til alle som vil høre. For å minne oss om vår nære fortid og alt som ikke får skje igjen.

Etter en måned i Tønsberg ble Samuel og vennene hans sendt med tog tilbake til Oslo og til Amerika-bryggen. Der lå transportskipet «Donau» og ventet på dem. Unge og gamle ble jaget og pisket inn som dyr. Ingen ante hvor de skulle. Spekulasjonene var mange. Skulle de til Finnmark, kanskje?

Etter hvert som hav og land ble tilbakelagt, gikk det opp for dem at det var Tyskland som var destinasjonen.

Da sank håpet som stein i havet under dem. De aller fleste som ble stuet inn i skipet denne kalde morgenen 26. november, kom aldri tilbake.

Samuel var en av ni som kunne vende hjem til Norge i live. De 523 andre passasjerene ble pint, skutt eller gasset ihjel i Auschwitz.

Oldefar mot alle odds

Oslo 2012: - Tenk at jeg fikk et godt liv til slutt. Jeg fikk det. At jeg skulle kunne fylle hele stuen min med min egen familie, sier Samuel. Det var ikke særlig store sjanser for det da han tynnkledd, spent og redd marsjerte inn i Auschwitz.

Livet som fange nummer 79231 for snart 70 år siden gjør fortsatt vondt å snakke om. Minnene sitter like godt fast som fangenummeret som ble tatovert på venstrearmen.

Samuel tilbrakte to og et halvt år i nazistenes konsentrasjonsleirer. Han var også med på dødsmarsjen fra Polen, der 15 000 døde på veien.

Han har sett mer lidelse og elendighet enn det skal være mulig for et menneske å bære. I årevis var han tilbake i Auschwitz' helvete hver eneste natt. Det har gitt seg litt nå. De store øynene hans sveiper gjennom den herskapelige, vakre stuen i Solveien i hovedstaden. Alvorlige øyne. Pent tøy. Lyset skinner inn gjennom store vinduer på de hvite veggene. Møblene er tunge og mørke.

Men tyngst føles bokhyllen. Den ruver. Bøkene om annen verdenskrig er tykke og mange. Denne stuen er ofte fylt med liv og latter fra hans tre barn, syv barnebarn og seks oldebarn. Han er far, bestefar og oldefar - mot alle odds som finnes.

Samuel Steinmann 2012 m barnebarnet Cecilie Steinmann NeesS

MEST LATTER: Samuel og Cecilie har det alltid morsomt og ler mye sammen. ¿ Vi snakker mest om dagligdagse ting, som hva vi har gjort de siste 14 dagene. Av og til ser vi i gamle album også, og ler av for eksempel mammas sminke eller onkels turantrekk, sier Cecilie. © FOTO: Bjørg Hexeberg

Vil videreføre hans historie

Inngangsdøren går opp, og en vakker ungjente med skinnende mørkt, langt hår og gul vinterkåpe lyser opp rommet - og steinansiktet.

- Hei bestepappa!

Cecilie Steinmann Neess gir den gamle mannen en god klem. Han vil vite hvordan TV-opptakene har gått i dag. Hun smiler og forteller, og de ler godt sammen. Cecilie er en av landets nye, lovende komikere. Du ser henne blant annet i «Løvebakken» på NRK og i «Kollektivet» på TV2.

- Jeg får med meg alle sendingene med Cecilie. Reprisene også. Hun er så morsom, sier Samuel stolt.

Men aller mest stolt er han over at hun vil sørge for at historien hans ikke dør med ham. De har en plan om hvordan hun skal reise rundt, på samme måte som han har gjort, og fortelle om grusomhetene som ble begått. Hun skal videreføre hans stemme når den stilner for godt.

Det er lett å se at dette er to mennesker som deler noe spesielt. En gjensidig begeistring og beundring.

En forpliktelse å fortelle

Mens han var fanget, klamret Samuel seg fast til livet. At han overlevde, mener han bare er flaks. Da fangene ankom konsentrasjonsleiren 1. desember, ble alle kvinner, barn og menn over 45 kjørt bort i store lastebiler.

Samuel og de andre unge mennene trodde det var av humanitære hensyn. At de svakeste fikk kjøre, mens de som var sprekest, skulle gå, hvor hen nå de skulle

Slik var det ikke. Lastebilene dumpet lastene sine rett i gasskammeret.

Livet i leiren kan Samuel ikke beskrive som noe annet enn det mørkeste helvete. Råskapen som herjet, påvirket alle. Samuel mener de fleste, inklusive ham selv, ble ganske følelsesmessig avstumpet.

Av de 532 som kom med Donau fra Norge, ble 186 funnet arbeidsdyktige. I løpet av mars 1943 var de bare 25 levende igjen. Noen døde av sykdom, andre frøs ihjel, andre igjen tok livet sitt ved å hoppe på det elektriske gjerdet.

Etter kort tid fikk Samuel dysenteri. Det gjorde ham livredd, for han visste at om han ikke ble frisk i løpet av tre dager, ville han bli drept. Det var ikke bruk for en som ikke kunne arbeide. Utrolig nok ble han raskt frisk, og legen overtalte SS-offiserene til å la Samuel jobbe videre på sykestuen som hjelpepleier. Det reddet antagelig livet hans. Arbeidet der inne var ikke så hardt som slaveriet ute i leiren.

- Jeg samlet all min styrke og hele mitt overlevelsesinstinkt, for jeg ville fortelle verden hva vi var blitt utsatt for. Jeg følte det som en forpliktelse ovenfor alle dem som ble pint og døde som fluer rundt meg, sier Samuel.

Samuel Steinmann 2012 m barnebarnet Cecilie Steinmann Neess

BEUNDRING: Bestepappa Samuel Steinmann og barnebarnet Cecilie Steinmann Neess har en gjensidig beundring for hverandre. Bestepappaen ser alle fjernsynsprogrammene hun er med i. © FOTO: Bjørg Hexeberg

Broren ble drept

Mens Samuel lå syk på brakka, mistet hans tre år eldre bror Harry en jernstang ned på foten sin. Haltingen kunne ikke skjules lenge, og kort tid etterpå ble han drept.

Litt menneskelighet klarte faktisk å trenge igjennom arbeidsleirens tunge eim av vold og død den morgenen. Da Samuels lege hørte om Harry, og forsto at Samuel nå var helt alene i verden og knust av sorg, ordnet han det slik at ingen soldater fikk se Samuel før han var helt frisk og arbeidsklar. Dette var samme lege som skaffet ham innendørsjobben.

Selv ikke da broren ble myrdet, klarte Samuel å gråte. Han mistet evnen til det. Ikke én tåre felte han i løpet av sine to og et halvt år i helvete. Han klarte ikke. Hver dag bak piggtrådgjerdet var en kamp på liv og død. De var undermennesker som ventet på å bli slaktet.

Samuel får ofte spørsmål om hva han drømte om mest der bak de elektriske gjerdene og piggtråden. Da forteller han det:

Nesten like sterkt som friheten var drømmen om fersk loff med meierismør og jordbærsyltetøy.

Marte Glanville

Lesbisk, jeg?

Aili Skum (41) var gift med verdens fineste fyr og hadde to skjønne barn. Så ble hun himmelstormende forelsket.

Ble ikke trodd

Da han omsider kom hjem til et Norge i fred, strigråt han rundt halsen på en kamerat på kaia. Etter det tok det et halvt år før han klarte å vise følelser i form av tårer eller latter igjen. Den første journalisten han snakket med rett etter hjemkomsten, syntes Samuels beretninger fra fangenskapet var så drøye at han ikke ble trodd.

- Da bestemte jeg meg for ikke å si noe mer. Å snakke om det jeg hadde opplevd, var også intenst vondt. Så jeg snakket ikke mer om det på 20 år. Ikke til kona mi, og ikke til barna mine. Ikke til noen.

Julius Paltiel fra Trondheim, som Samuel traff i konsentrasjonsleiren, og som også overlevde, ble hans beste venn. De hadde daglig kontakt etter freden. Han døde i 2008. Selv om de reiste sammen på utallige minnemarkeringer og foredrag, pratet de aldri personlig sammen om det de opplevde.

Etter 20 år lettet Samuel litt på sløret for familie og venner. Men det tok enda 20 år før han var klar til å være et tidsvitne. De siste tiårene har han reist rundt på skoler, markeringer og forsamlinger og holdt foredrag, og fortalt i media om sine opplevelser.

- Jeg har ikke gjort det for at folk skal dømme, men for at de skal få vite og forstå - slik at det aldri skal kunne skje igjen, sier han.

Det har kostet både fysisk og psykisk.

- Det er fryktelig tøft å gjenoppleve disse vonde minnene. Jeg føler at det blir verre og verre ettersom jeg blir eldre, og stadig nye detaljer kommer frem. Men jeg vet at mitt vitnesbyrd er viktig for fremtiden. Derfor holder jeg ut, sier Samuel.

Følelser og fornuft

Det er ikke så mange år siden Samuel besøkte Auschwitz igjen for første gang siden fangenskapet. Han var lenge helt klar på at å ha vært der én gang, var mer enn nok. Men som tidsvitne sammen med «Hvite Busser», og med et filmteam, har han nå vært der tre ganger.

- Det er grusomt. Jeg gjenopplever jo fortiden, og nye, vonde minner kommer til. Tiden leger ikke disse sårene. De er for dype. Men tiden har gjort at jeg ikke tenker på det hver eneste dag lenger, det har den, sier Samuel.

Cecilie vil gjerne se fangeleiren sammen med bestepappa, men nå har han sagt stopp.

- Reis med din mor og se Auschwitz, Cecilie. Jeg orker ikke bli med. Dere kommer til å strigråte i tre dager! Dere er jo så følsomme, svarer han.

Så forteller han at han møtte Vidkun Quisling på cella i Møllergata 19. Via en bekjent ble han tatt med inn og fikk se gjennom dørluken mannen som ble dømt for deportasjonen av jødene, sitte der med hodet tungt hvilende i hendene. Han trodde han skulle få lyst til å si noe, eller i det minste føle hat.

- Jeg følte ingenting. Ingenting annet enn en glede over å være i live og en fri mann, sier Samuel kort.

To år etter freden giftet han seg med sin store kjærlighet. Hun var også jødisk, og de fikk 49 lykkelige år sammen. Egentlig hadde han lovet seg selv ikke å gifte seg med en annen jøde. Han ville være sikker på at hans eventuelle etterkommere ikke skulle kunne bli utsatt for det samme helvetet som ham. Men kjærligheten seiret over frykten og fornuften.

I dag bor han alene, men har kjæreste på 13. året.

Anlaug Sanderød

- Si ja til kroppskontakt

Anbjørg Sætre Håtun gir deg sine beste tips for en roligere hverdag.

Latter og respekt

Cecilie har alltid visst. Hun har vokst opp med historiene fra Auschwitz. Hvert tredje år forteller bestepappaen også sin historie på ny til hele familien når de har sine slektstreff. Fordi forskjellige alderstrinn tar imot historien forskjellig.

- Jeg husker godt hvor stolt jeg var av ham da han kom på skolen min og holdt foredrag i syvende klasse. På den tiden begynte jeg å lese mer om krigen. Men så lenge han ikke tar initiativ til å fortelle fra krigen selv, så spør jeg ikke. Jeg er redd for å gjøre ham vondt, redd for at han skal begynne å gråte, sier Cecilie.

- Jeg er så fascinert av og glad i ham at jeg bare har lyst til å sitte ved siden av ham, holde ham i hånden og la ham stryke meg på hodet. Jeg blir rett og slett 11 år igjen når jeg er rundt deg, bestepappa, sier hun med latter i hans retning.

- Jeg har 790 bilder av meg selv i fanget hans! Han var og er min helt. Det finnes så mange gode minner. Fra hytta i Valdres, fra han står med kokkelue og griller mat på verandaen eller inne i peisen. Han er alltid så god mot meg, og så morsom! Er han ikke midtpunktet i stuen en stund, begynner han å klirre på glasset så han blir det igjen, fortsetter hun.

Skremt

At høyreekstremister mange steder får mer oppslutning, synes Samuel er enda verre i dag enn under krigen.

- Nå burde verden ha lært. Jeg tenker på Behring Breivik, og jeg tenker på valget i Hellas i år, der et nynazistisk parti fikk syv prosent av stemmene. Og på at det fortsatt finnes grupper som benekter at Holocaust fant sted. Mennesker med slike holdninger mangler kunnskap. Det er derfor det er så viktig at skoleverket tar krigshistorien på alvor, og at vi som var der, får fortelle. Og at noen forteller for oss videre, den dagen vi ikke kan det selv, sier Samuel.

Cecilie har allerede holdt et foredrag om bestepappas historie på en ungdomsskole.

- Det var stort! Alle satt helt stille, og jeg så at det jeg sa, gjorde inntrykk på dem. De hadde mange spørsmål og viste empati og engasjement. Jeg er stolt over å være jødisk, og trygg på meg selv og vår historie. Jeg kan ikke se for meg at det bestepappa opplevde, kan skje igjen. Men så kan jeg heller ikke helt klare å fatte at det virkelig har skjedd. At en slik ondskap er mulig.

Regissør Elsa Kvamme har nettopp laget ferdig en dokumentarfilm om Samuels liv, kalt «Sammys beretninger».

- Jeg gleder meg til å se filmen om bestepappa. Jeg håper de har turt å stille ham noen litt ubehagelige spørsmål også. Det er spørsmål jeg gjerne skulle ha stilt ham, men som jeg ikke tør, sier Cecilie lavt mens hun nesten umerkelig følger bestepappaen fra øyekroken.

Han blir sittende tungt i lenestolen sin, og holder blikket fast ut mot Oslofjorden. Stillheten rekker nesten helt ut dit.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!

Late bloomers

Lesbisk, jeg?

Aili Skum (41) var gift med verdens fineste fyr og hadde to skjønne barn. Så ble hun himmelstormende forelsket.