– Når noen sier «jeg elsker deg» helt uten forbehold, trigger det noe i meg

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Jeg elsker deg, sier han. «Hvorfor det?» sier jeg. Jeg tror jeg trenger å se en slags presentasjon. Skal jeg bare blindt tro på det, liksom? 

Jeg vokste opp med at «de voksne» diskuterte om jeg skulle få lov til å gifte meg, om jeg skulle få lov å gi blod, ha barn. På videregående ble det til og med diskutert om jeg skulle få lov å kysse kjæresten min på skolen ettersom det var provoserende og forstyrrende for andre elever. Jeg visste ikke at dette hadde satt så store spor i kroppen min som voksen.

Jeg trodde jeg hadde lagt det bak meg. At det bare var noe som skjedde i oppveksten. Noe jeg overlevde og gikk videre fra. Jeg gikk jo ikke rundt og tenkte på det hver dag. Jeg var voksen nå. Selvstendig. Trygg i meg selv, tenkte jeg. Jeg hadde prosessert.

Opptakskrav for kjærlighet

Jeg var et ferdig renovert hus med nye vinduer og nytt tak. Men så viste det seg at jeg hadde glemt å sjekke selve fundamentet. For når noen sier «jeg elsker deg» helt uten forbehold, går det en slags indre alarm som sier: «Hvorfor? Hva er motivet?» 

Kroppen husker ting hodet har glemt. Når du vokser opp med at kjærligheten din må debatteres, godkjennes og forsvares, lærer du også at kjærlighet er noe du må kvalifisere for. Ikke noe du bare får sånn helt uten videre. Det blir som opptakskrav. Med vedlegg A, B og C.

Så jeg lærte meg å forsvare. Forklare. Argumentere for min egen verdi. Og jeg ble flink til det. Kanskje for flink. Jeg ble som en dårlig actionfilm. Han sier: «Jeg elsker deg», mens jeg svarer: «NOT ON MY WATCH!»

Les også: Jannecke Weeden: – Så dukker det plutselig opp ett menneske som ser deg

Ekstra av alt

Fortjener jeg å bare bli elsket sånn helt uten videre? Det tok meg lang tid å forstå at dette ikke handlet om han. 

Det handlet om at jeg aldri hadde lært meg å stå stille i kjærlighet. Å bare være elsket uten å levere noe tilbake. Eller kvalifisere for det. Jeg måtte være ekstra snill, ekstra flink, ekstra lite problematisk for å veie opp for at jeg var … vel, meg. Og det sitter i. På måter jeg ikke engang ser selv.

Jeg ble så vant til at min eksistens ble debattert av «de voksne» så mye at da jeg selv ble voksen, ble det en del av egenverdien min. Eller mangelen på. 

Jeg kan jo ikke bare lene meg tilbake og ta imot ubetinget kjærlighet. Det tror jeg ikke på. Det har liksom aldri skjedd før.

Så jeg ber om bevis. Som en slags følelsesmessig rettssak der samboeren min må legge frem dokumentasjon for at jeg er verdt å elske. «Kan du vise til konkrete eksempler? Har du eventuelle referanser jeg kan ringe?». 

Jeg var både aktor, dommer og jury, og samboeren min var tiltalte. Forsvareren hadde ikke møtt opp.

Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg gikk i årevis og tenkte: «Jeg er sikkert superstygg!»

Befriende

Det er jo latterlig, men også tragisk. For når man først har lært at ens eksistens krever forklaring, kan man ikke bare slutte å be om den.

Jeg tror heller ikke på at dette er det eneste området i livet mitt der jeg har latt dette spille en rolle. Jeg begynte å legge merke til hvordan jeg ofte sier nei. Både til mine egne ideer og forslag, og også andres. 

Helt ned til sånne små ting. Som da jeg var ute og gikk tur med en venninne og hun spurte om jeg hadde lyst på en is, og jeg sa nei. Men så kjøpte jeg tre kuler på veien hjem. Så utrolig teit.

Er jeg virkelig en sånn «nei-person?» Det er jo i så fall helt krise. Det vil jeg ikke være. Og i det øyeblikket kunne jeg også innse at jeg hadde bygget et helt forsvarssystem rundt meg selv, basert på frykt jeg ikke engang visste jeg hadde. Frykt for å mislykkes. Frykt for å bli avvist. For å vise meg sårbar.

Det mest brutale var å innse all energien jeg hadde brukt på å peke på ytre hindringer. Som kanskje aller mest hindret meg selv i å se innover. Selv om det var litt smertefullt, var det også utrolig befriende. Dersom jeg er problemet, betyr jo det at jeg også er løsningen.

Les også: (+) Vi har vært sammen i ett år, men jeg elsker ham ikke

Fortell mer!

Veien til et bedre liv begynte ikke der ute, den begynte hos meg. Det er vanskelig å skulle stille seg selv spørsmålene: «Hvordan har jeg selv stått i veien for min egen lykke? På hvilke måter har jeg bidratt? Både i kjærlighet og i arbeidslivet.» 

Livet mitt har aldri manglet muligheter. Jeg har bare vært redd for å ta dem. Problemet var ikke at jeg ikke var god nok, men at jeg saboterte meg selv før jeg i det hele tatt hadde prøvd. Lykken var ikke et sted der ute, tungt bevoktet av urettferdige portvoktere. Den var tilgjengelig hele tiden. Jeg hadde bare stengt døren fra innsiden.

I dag vet jeg at jeg fortsatt har blindsoner. Iblandt tar jeg meg selv i å si nei før jeg har hørt ferdig hva personen foran meg foreslår. Men jeg øver meg på å si «fortell mer!» i stedet.

Hva er det verste som kan skje, egentlig? Her er det viktig for meg å legge til at min samboer er bitte litt mer impulsiv enn det jeg er. Generelt. Så iblant har jeg også rett når jeg sier nei, altså. Som for eksempel da han ville kjøpe en alpakka. 

Men så ble det jo også ganske underholdende da jeg tiltet på hodet og sa «fortell mer!», og han selv snakket seg ut av sitt eget forslag og kunne konkluderte med at det kanskje ville blitt litt vanskelig med en alpakka i fjerde etasje uten heis på Grünerløkka. Jeg slapp å si noen ting.

Les også: Test deg selv: Har du et søvnproblem?

Frigjøringen

Men jeg oppdager stadig nye måter jeg står i veien for meg selv på. Nå vet jeg at det verste som kan skje, ikke er å mislykkes. Det verste er å aldri prøve fordi jeg allerede har bestemt meg for at det ikke kommer til å funke.

Men kanskje starter frigjøringen akkurat der, i det ubehagelige spørsmålet. Ikke fordi jeg skal klandre meg selv for andres fordommer, men fordi jeg kan velge å slutte å være deres beste advokat mot meg selv. Kanskje er det mulig å stå stille i kjærlighet likevel? Ikke bare fordi jeg har fortjent den, men fordi den bare er der?

Som sollys.

Som ikke spør om lov først.

«Jeg elsker deg også!»