Vi har vært sammen i ett år, men jeg elsker ham ikke

Kjæresten min Sverre og jeg var på en veldig hyggelig middag i går. Vi var fire par som satt rundt et langbord og pratet oss gjennom kvelden mens vi spiste deilig mat og drakk like god vin. 

Da en av gjestene begynte å snakke om samboerskap, sa Sverre at han og jeg hadde tenkt på å flytte sammen snart, og at vi også har sett på et par hus.

Jeg kjente at jeg ble stille, men anstrengte meg for å delta i samtalen og vise en form for entusiasme. For jeg vet at Sverre ikke er den rette mannen for meg, men jeg klarer ikke å kutte ham ut. 

Jeg føler meg knyttet til ham på mange måter, ikke minst liker jeg den interessen han viser meg. I hans øyne er jeg alt han kan drømme om, og det gjør meg litt beæret at han ser noe i meg som andre menn ikke har sett.

Jeg hadde vært alene i fem år da jeg møtte Sverre på et utested. Han ga meg mye oppmerksomhet, ville stadig danse, spanderte på meg og ga meg komplimenter. I fire år hadde jeg lengtet etter en kjæreste. Jeg hadde brukt et år på kjærlighetssorgen etter at min daværende samboer flyttet ut, men hadde ikke regnet med at det skulle gå så mange år før jeg fant en ny og passende kjæreste.

Gjennom fire år var jeg på diverse datingapper, og jeg møtte mange menn som til syvende og sist falt igjennom. Jeg har vært utsatt for løgner og bedrag. Det har vært rikelig med komplimenter der også, men kun for å oppnå tilfeldig sex. Til slutt orket jeg ikke mer, jeg hadde brukt altfor mye tid og ressurser på alle disse opp- og nedturene. Jeg meldte meg ut av alt og satset på at mannen i mitt liv skulle dukke opp på andre arenaer.

Sverre er en både hyggelig og spennende mann, og han har en stor og interessant vennekrets. Slik som meg, var han også på jakt etter kvinnen i sitt liv da vi møttes på et dansekurs. Jeg følte en sterk spenning i begynnelsen, og jeg trivdes i nærværet hans.

Les også: (+) «Ta vare på broren din», sa mamma før hun døde. Det kunne ikke gå bra

Trenger det han gir meg

Sverre og jeg har holdt sammen i et år nå, og jeg blir stadig mer i tvil om han er den rette mannen for meg. Vi er veldig forskjellige, men jeg merker at jeg gjør alt for å tilpasse meg. Etter så mange år alene, trenger jeg det han gir meg. Jeg nyter oppmerksomheten, og jeg liker at jeg ikke er alene. 

Men jeg elsker ham ikke. Jeg liker ham veldig godt. Men jeg ser også at han har sider i seg som irriterer meg grenseløst, sider jeg prøver å ignorere så godt jeg kan.

Jeg merker at jeg kan få nok av intensiteten hans, men jeg har funnet ut at det er måter jeg kan fri meg fra den på. Jeg trener mer og gjør meg litt mer utilgjengelig for å få egentid til tankene mine. Sverre er forelsket i meg, og for ham er det en selvfølge at vi nå flytter sammen og tenker på å stifte familie. Jeg føler at det egentlig ikke er riktig å få barn med ham, men kanskje jeg gjør det allikevel. For jeg ønsker meg en familie jeg også.

Gjennom mine fire år som singel var det alt dette jeg nå deler med Sverre som jeg savnet aller mest. Nemlig tilhørigheten som oppstår så fort man er et par, og alle invitasjonene vi får som følge av at vi er et par. Jeg er blitt en del av familien hans også og har funnet min plass der. 

Foreldrene hans er flotte mennesker som er villige til å gjøre alt for at Sverre og jeg skal ha det bra. De har foreslått å gi Sverre forskudd på arv, slik at vi kan kjøpe det huset vi har lyst på. For meg er dette så sjenerøst at jeg blir helt målløs. Og det beviser også at de ønsker meg som svigerdatter. Jeg hater tanken på å skuffe dem.

Det er altså mange grunner til at jeg blir i forholdet med Sverre. Han er snill og raus. Han vil meg alt godt og han er omsorgsfull. Allikevel er det noe ved ham som gjør at jeg ikke elsker ham, uten at jeg helt kan definere det. At han har sine negative sider, det kan jeg jo leve med, fordi det har vi alle. Men når de riktige følelsene mangler, er det vanskelig. Jeg skulle så gjerne ha elsket ham!

Det jeg vet, er at jeg ikke orker å bli alene og være på leting etter mannen i mitt liv igjen. Jeg har det altfor bekvemt sammen med Sverre og det han kan tilby meg av både flotte mennesker og opplevelser. Men på en annen side er jeg livredd for at jeg skal gå glipp av den sterke og store kjærligheten mens jeg er i dette forholdet. 

Tenk om den rette mannen er rett rundt hjørnet, og at jeg gjør meg utilgjengelig fordi jeg er sammen med Sverre! Slike tanker kan rive og slite i meg.

Les også (+): Pappas utroskap var en hemmelighet. Helt til jeg fikk en merkelig melding

Tar tiden til hjelp

På jobben føles det godt å snakke om Sverre og alt vi har av planer og avtaler. Alle mine kolleger er i forhold, og jeg føler meg som likeverdig. Som singel følte jeg meg ofte mislykket og annerledes, som om det var noe galt med meg og at ingen ville ha meg. Utad er det deilig å referere til en kjæreste og vise at jeg ikke lenger er alene. Sverre snakker mye om dette huset han vil vi skal kjøpe, og jeg later som om jeg er mer opptatt av det enn det jeg faktisk er.

Det er hele tiden tvilen som holder meg igjen, som skaper uro inni meg og som gjør meg så usikker. Men idet jeg sitter sammen med vennene og familien hans, kan jeg føle meg hjemme og nyte alt sammen. Da kan jeg bli grepet av den gode stemningen, og i enkelte øyeblikk føles også Sverre som den rette mannen for meg. 

Jeg er ettergivende og unnvikende fordi jeg ikke ønsker at Sverre skal oppdage hvor sta og egenrådig jeg kan være. For ham er jeg den perfekte kvinnen, og han tror bestemt at jeg vil være den perfekte moren til hans barn. Han syntes jeg passer inn i livet hans på alle måter.

Jeg vet ikke hvor dette ender. Jeg vet bare at slik det er akkurat nå, er jeg med på alt som skjer. Så får jeg ta det derfra. På mange måter føler jeg meg avhengig av det jeg deler med Sverre, og jeg tenker med gru på hvordan jeg hadde det før jeg møtte han. Da sto livet mitt omtrent stille, og alle mine venner som er i forhold, var opptatte med sitt.

Det er noe spesielt med det å være et par. Det åpner så mange nye dører, og skaper et helt annet liv, i alle fall for meg. Jeg har bestemt meg for å ta en dag av gangen. Jeg har ikke så mange andre muligheter, ikke så lenge jeg ikke orker tanken på å bryte med Sverre. 

Jeg får bli med på veien videre en stund til og kanskje er det som man sier, at det meste stopper seg selv den dagen det ikke føles riktig lenger. Eller at de rette følelsene kan komme etter hvert. Ingenting står jo stille her i livet. Så jeg får ta tiden til hjelp.