– Så dukker det plutselig opp ett menneske som ser deg
Det er lett å samle på irritasjon og frustrasjon over ting som ikke funker eller er vanskelig. Men av og til skal det bare én person til for å snu de tunge tankene. De må vi ta godt vare på!
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Du verden. Skal si tiden flyr!
Det trodde jeg var noe bare gamle folk sa. Og da mente jeg sånne ordentlig gamle … De som var i den alderen jeg er nå, da jeg var 20. Akkurat dét har endret seg litt. For nå sier til og med 17-åringen min at tiden går fort.
Jeg har de siste årene tenkt at tiden som voksen går fortere enn for barn, og det viser seg å stemme. Jeg har skrevet tidligere i denne spalten at dette fenomenet forklares ved at vi opplever færre bilder i hodet per sekund når vi blir voksne, enn når vi er barn. Dermed «inneholder» en dag i barndommen mye mer enn en dag i voksendommen.
Blir vi bare mer og mer like?
Men, som jeg sier over: Nå er det 17-åringen som sier at tiden går fort. Venninnen min på 30 synes tiden går fort. Jeg syns tiden går fort. Og meme-ene jeg får opp på Instagram, forteller meg at tiden går fort.
Så la meg være litt filosof her nå: Kan det være at vi alle, uansett alder, bare blir mer og mer like? Fordi vi alle gjør det samme? Scroller gjennom Facebook, Snapchat, Insta, TikTok, Nyhetene. For så bare å starte på nytt igjen.
Jeg lurer på om jeg har gnålt om den skjermen i ti år snart. Og jeg får bare sitte i gnålehjørnet mitt, for det har ikke bare gått over stokk og stein, det har gått over jordas surring rundt solen også.
Sønnen min, Caspian, sa til meg her forleden:
«Mamma, når du blir 50, så er du liksom tilbake på null.»
Jeg spurte hva han mente med det, og han svarte uten å tenke seg om:
«Da har du 50 år igjen. Så da begynner du liksom på nytt.»
Les også: Ingrid Gjessing Linhave: – Jeg gikk i årevis og tenkte: «Jeg er sikkert superstygg!»
Å starte på null igjen
I fjor var det ærlig talt helt pyton å være meg. 2025 startet med at jeg mistet moren min. Jeg fikk det svart på hvitt at det ikke er et spor igjen av ungdom i meg. Jeg klønte med økonomi. Guttene mine har klart seg selv.
Jeg har rast fra meg om både kongehus og aldring i offentligheten, og et bein i foten min har dødd. Ja, dødd! Ett stykk død knokkel. Så da tenker jeg umiddelbart at dødsprossessen har ankommet, og herfra og ut skal det bare bli drit.
Men, hva om Caspian har rett? Hva om jeg faktisk har 50 år igjen på jorda – som bare snurrer fortere og fortere. Hva skal jeg da gjøre for å føle at det er en grunn til å være her? Hva kan vi finne på av meningsfylte ting og tanker som gjør at vi gleder oss til å starte på null igjen (eller bli 50, som de fleste sier).
La meg forsøke å snu alle de negativitetene jeg har samlet, over til noe positivt og fint:
❤ Mamma ble nesten 80 år og fikk bulbær ALS: Å leve med det i lang tid, hadde nok vært verre enn at vi nærmeste sørger over å miste henne raskt.
❤ Det er ikke mer ungdom i meg: Oh well, det betyr også at jeg ikke blir lynforbannet eller nitrist hver 21. dag. Jeg får også kastet hormoner etter meg og popper det som micropop hver dag.
❤ Økonomien: Ja, økonomi er slitsomt, men jeg har en kjæreste som er flink med tall. Kanskje jeg bare skal slippe kontrollen over ting jeg suger på?
❤ Guttene mine klarer seg selv: Vel, noe annet ville vel vært et voldsomt mislykket prosjekt hvis jeg fortsatt måtte smurt på skiva deres?
❤ Kjipe tilbakemeldinger etter utsagn i media: Jeg har selv valgt å si mine meningers mot i full offentlighet og har stort sett bare fått hyggelige tilbakemeldinger. Det er bare jeg selv som fokuserer på de få, få slemme.
Vi må nok alle bli flinkere til å kjenne på det fine som blir sagt til oss, fremfor det stygge. Hen Onkl P kaller «Styggen på ryggen», kaller jeg for «Nissen på lasset», og det er veldig ofte hen som roper høyest av alle kommentartroll.
Styggen, Nissen, Angsten, Flink Pike; alle navnene på den stygge stemmen som kun lever inni oss selv. Dén er det på tide å reprogrammere!
Les også: (+) Vi har vært sammen i ett år, men jeg elsker ham ikke
Så dukker den ene opp!
❤ Ett stykk død knokkel: Ja, så var det den nekrotiske knokkelen min, da ... Den som gjør at jeg nok en gang fyrer meg opp, gjør meg «politisk aktiv». Jeg hamrer ned noen ok formulerte ord om «Er det dette skattepenga mine går te?».
Om et helsevesen som overhode ikke fungerer, om hvor trasig, grått, tregt og firkantet alt som handler om helse, er. Om ungdom med psykiske utfordringer som ikke får hjelp, eldre som sitter i utpissede bleier og oss midt i livet, som må vente i uker og måneder for å ta et bilde som tar akkurat fire minutter å ta.
Ordentlig fyrt opp, med andre ord, men ... Så dukker det plutselig opp ett menneske som ser deg, passer på deg, ivaretar deg. Ett menneske som gjør slik at stort sett alle som ender opp innenfor helsevesenets klamme, avmagrede hånd, melder «tusen takk til de fantastiske ansatte ved …».
Og det er da det går opp for deg at det nytter ikke å skrive om hvor lenge du måtte vente på et MR-bilde, eller gå med vondter og vente på operasjon i et halvt år. For når du bare møter på den ene – den ene sykepleieren, legen, kirurgen eller resepsjonisten – som ser deg, lytter til deg, har tid til deg.
Det er da du forstår («du» er egentlig meg) at om man skal få gjennomslag for noe i dette lille landet vårt, ja, da må du enten være milliardær, eller så må du bli politiker. Ingen av de titlene passer meg. Så herfra og ut skal jeg tenke på den ene som gjør den store forskjellen. Og noen ganger er det nok.
Les også: Test deg selv: Har du et søvnproblem?
Kan det være deg?
Hadde dette vært en TikTok, så hadde du sett på i cirka fire sekunder før du hadde scrollet videre til en rask måte å lage langtidsstekt lammecarré på. Eller en katt som skvetter. Og plutselig har nok et år gått, og tiden går «så fort».
Sånn, da har jeg fått rast litt igjen. Håper du blir med meg på å huske på den ene, lille, gode gjennom hele 2026. Eller – kanskje det er nettopp du som er den ene for noen andre?