Jeg gikk i årevis og tenkte: «Jeg er sikkert superstygg!»
Jeg var 16 år og husker at jeg gledet meg skikkelig! Jeg hadde en drøm om å få full kvelds-makeup, og at noen skulle si, begeistret og høyt: «Ingrid, wow!» Men helt sånn ble det ikke.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Jeg var 16 år og ble spurt om jeg ville være med på sminkekurs. En ett år eldre jente på samme skole hadde en stemor som hadde begynt som selger av et sminkemerke. Vi skulle bli sminket, og vi skulle få rabatt på diverse produkter.
Så jeg troppet opp hos denne venninnens stemor, full av forventning. For til da hadde jeg bare brukt mascara. Kanskje lånt storesøsters eyeliner, men jeg var jomfru i sminkeverdenen. Og nå skulle det skje. Jeg skulle bli sminket og ta steget inn i en ny verden som forseggjort og delikat.
Jeg husker jeg tenkte at jeg av og til, fra en bestemt vinkel, hvis man myste, kunne ligne bittelitt på Karoline Krüger. Så håpet var at sminke ville løfte meg opp mot hennes nivå.
Den nasale stemoren
Vi satt rundt et langbord, og alle jentene som var der, var sminket fra før. Særlig hun som hadde invitert, hadde tydelig veldig dreisen på øyeskygge og kajal. Øynene var perfekt sminket hver eneste dag på skolen. Selv når hun hadde gym, satt sminken som sement.
Stemoren gikk rundt og pratet med litt nasal stemme full av selvtillit. Hun var sminket som en meget vellykket og streng flyvertinne, og hun brukte inne-sko som sa klikk-klakk der hun gikk rundt i rommet mens hun fortalte oss om disse vidunderlige produktene. Husker jeg ikke feil, hadde sminkemerket et amerikansk damenavn, som ste-moren uttalte med britisk schwung.
Jeg husker jeg gledet meg skikkelig! Hadde en drøm om å få full kvelds-makeup, og at noen skulle si, begeistret og høyt: «Ingrid, wow! Du ligner på hun derre «For vår jord-dama!» Og så var planen å svare: «Hæææ? Karoline Krüger? Nei, så hyggelig!»
Les også: Ingrid Gjessing Linhaves hund: – Hun er en fuglehund som er redd for fluer
Sminke-sjokket
Flere ble sminket, og da turen kom til meg, var jeg megaklar. Stemoren satte seg godt til rette og begynte å ta på øyeskygge på det ene øyet mitt. Men det tok ikke langt tid før hun la ned sminke-kosten og sa oppgitt:
«Beklager altså, men ansiktet ditt er umulig å sminke. Sorry!»
Og så gikk hun videre til neste tenåring.
Den kommentaren har svidd seg fast i hukommelsen. Den har på en måte bitt seg fast som en krokodille i rompa. Glefser i seg en hel rompeball, og resten av livet er det bare å kjenne på den halve rompa, så husker du ordene: «umulig å sminke».
Hva mente hun? Hvordan kan det være umulig å sminke et ansikt? For jeg turde jo ikke den gang å spørre: «Hvordan da? Har jeg nese i pannen, og munnen er opp ned, eller hva mener du?»
Det er kanskje bra jeg ikke spurte, for noe sier meg at stemor-flyvertinne-sminkeeksperten neppe var hverken utpreget pedagogisk eller empatisk. Men det dumme er at jeg i årevis gikk og tenkte: «Jeg er sikkert superstygg!» Ingen vinner noe på det!
Les også: Kjære yngre medsøster som tror det er NÅ alt skulle være på stell. Jeg har en gladmelding til deg!
Svigerfar er unntaket
De kjipe kommentarene er de man husker. Jeg kjenner bare én person som alltid husker det positive, eller som klarer å snu negativitet til noe positivt. Og det er min svigerfar.
Da han falt ned trappen vår, sa han:
«Jeg slo meg så hardt at jeg kunne nok dødd, men tror du ikke slaget i ryggen faktisk fikk smelt på plass noe som har slarket i ryggen over lang tid? Nå er ryggen mye bedre.»
Eller da nabohuset ble revet, og de nye kjøperne bygget et dobbelt så høyt hus, slik at svigerfar mistet all utsikt. Da sa han med et kjempesmil:
«Men tenk så flott utsikt DE har fått nå? Må jo være helt fantastisk!»
Men jeg vil påstå at de fleste av oss dessverre har det med å ta noe negativt, og så bor det inni oss. Som en surdeig som vokser og driver på og bare blir bedre og bedre. (Jeg er ikke så god på surdeig, men har skjønt at det er noe à la det!)
Les også: (+) Vi har vært sammen i ett år, men jeg elsker ham ikke
Idiotenes kommentarer
Jeg husker også at jeg fikk en kommentar fra en sjef for en god del år siden. Han sa noe slikt som:
«Det er jo stilig at du er valgt til jobben. For det første er du dame, og for det andre er du jo ikke akkurat godt trent!»
Der og da ble jeg så forfjamset over fornærmelsen at jeg gjør det jeg ofte gjør når jeg trenger litt tid på å skjønne at kommentaren jeg har fått, er både frekk og fortjener et svar: Jeg gjør narr av meg selv og «dekker over» sjefens idiotiske utsagn.
Hadde jeg kunnet spolt tiden tilbake, skulle jeg sagt de gylne ordene:
«Hva mener du nå?»
Men det er søren meg vanskelig å være kjapp i replikken når man er truffet av kommentarer som sårer. Det er enda vanskeligere å glemme ordene. Legge de vekk. Tenke at de ikke er verdt å ha med seg videre i livet.
Men idiotenes kommentarer er de man husker best! Komplimenter, gode ord, varme og raushet ... nei, det er av en eller annen grunn som vær og vind; det fyker bare forbi. Ett øyeblikks lykke, og så svosj, så er det vekk. Pokker også!
Les også: «Er ikke du litt mye nå, Anja?»
Vellykket hevn
Men takk til Pernille i sminken i NRK. Hver gang hun sminket meg før TV-programmer, sa hun:
«Åh, du er så gøy å sminke, Ingrid!»
Og en av gangene sa jeg til henne at dette måtte jeg sende tilbake i tid til Ingrid 16! Som en slags oppreisning ...
Da husker jeg Pernille sa om sminke-stemoren:
«Hun må ha vært elendig til å sminke!»
Jeg kan ikke for det, men det er av og til deilig med en følelse av vellykket hevn. Men det fine er at flyvertinne-klikk-klakk-stemor-sminkedamen aldri får høre Pernilles kommentar!
Den kunne ha bitt seg fast i ræven hennes som glupske krokodilletenner. Og en usynkron rumpe på en jåledame som skal selge sminke og klikk-klakke seg rundt, nei, det tror jeg ikke hun hadde taklet.
Så; vær snill med folk! Si hyggelige ting! Ha en fin dag – og takk for meg!