Anja Hammerseng-Edin: «De burde vært skutt!»

Nå høres dette veldig voldsomt ut, spesielt siden det var fra min mormors munn disse ordene ofte falt, men jeg lover: Det var godt ment. La meg forklare, skriver Anja Hammerseng-Edin.

Meg sammen med mormor til venstre og mamma til høyre.
Publisert

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger. 

– Jeg begynner å få et sånt hengende øyelokk, jeg, skatt.

Gro kikket såvidt på meg, før hun kjapt svarte:

– Nei, det synes jeg ikke.

Og så leste hun videre i boken sin.

Se video: Emilie Voe Nereng: - Så utakknemlig jobb

Jeg kjente skuffelsen stige litt i kroppen, og også et behov for å forsvare min rett til å ha litt hengende øyelokk. Det var jo der, var det ikke det, da? Sånn litt på den ene siden, i alle fall? Hvorfor bare avfeide hun det? Hun kikket jo ikke ordentlig en gang. 

Jeg tok meg en løpetur, for der fungerer ofte hjernen min hakket bedre. Og der gikk det opp for meg: Det er jo foreløpig ikke in i vårt samfunn med hengende øyelokk. Det er et tegn på aldring, på endring, en form for avsløring kanskje? 

Men for meg var det kraft. Det var mormor.

SELVAKSEPT: Anja Hammerseng-Edin reflekterer over mormorens uhemmede ros, selvaksept og motstanden mot samfunnets krav til hvordan vi skal se ut og være.

Tok oss på fersken

Selv om mormor gikk bort under koronaen, kan jeg se henne tydelig for meg. Hvordan smilet hennes gjorde at huden over det ene øyet hennes foldet seg bittelitt nedover det ene øyet. Det var ikke veldig mye, men akkurat nok til at det ble litt synlig. Jeg elsket det, og jeg elsket at hun ikke brydde seg om det var in eller ikke.

Det mormor imidlertid brydde seg om, det var oss. Hun var den første til å ta oss på fersken om vi gjorde noe bra. Skamløst roste hun oss, både som mennesker, men også som idrettsutøvere. Selv på de dagene vi var ræva. Da ringte hun for å fortelle hvor fine vi var – sånn rent overfladisk. 

Og hun elsket hvordan vi feiret de små øyeblikkene der vi lyktes med et mål eller en duell, selv om sluttresultatet ikke ble som vi håpet. Og i de tilfellene der vi tapte, nevnte hun ikke sluttresultatet med et ord. 

Det hun derimot nevnte, var at de som kritiserte oss. De skulle vært skutt! Ja, det var det hun sa. Jeg visste at hun ikke mente det bokstavelig, men det var noe deilig befriende med mormors måte å se verden på.

Det er lov å vise at man er stolt, mente mormoren min, med bilde av meg som målscorer på T-skjorten.

Intern spøk

Mormor fikk Gro til å le selv på de dagene hvor vi slaktet oss selv for dårlige prestasjoner. Mormor kunne si:

“Alle som våger å gjøre noe med en ærlig innsats, fortjener skryt. Og de som kritiserer dere usaklig, burde vært skutt, der de sitter i sofaen sin og gufler i seg sjokolade. Dessuten så dere så vakre ut i dag.”

Dette ble etter hvert en liten, intern spøk mellom Gro og meg. På de dagene vi kom hjem etter trening og kamp og kunne se at den andre var litt irritert eller lei seg av egne prestasjoner, kom ofte kommentaren: “Du så bra ut da, skatt!” 

Det var overhodet ikke i tråd med det vi egentlig var der for, men det fikk frem et smil, og kanskje var det akkurat derfor det funket. Vi har beholdt denne spøken i dag, når vi ikke helt får til noe.

Og vi vet begge at det med “bra” ofte inkluderer både en litt dårlig dag på jobb, et mulig hengende øyelokk, håret til alle kanter, en oppblåst mage utpå ettermiddagen, en skeiv tann og noen nye rynker her og der. Vi velger å inkludere alt dette i ordet bra. Selv om den skeive tanna er irriterende innimellom på grunn av en litt liten overleppe ... 

Skrøt uhemmet

Kanskje har mormors skryt vært et godt bidrag til denne kroppslige inkluderingspolitikken vår? Mormor skrøt av alt. Hun skrøt av utseendet, og hun skrøt av alle som var rundt oss, både medspillerne våre og trenerne. Hvis ikke trenerne våre kjeftet for mye, da. Da skulle de “vært skutt”.

Hun sparket Janteloven bak. Vi fikk lov til å være skikkelig gode i noe i mormors øyne. Hun gikk også stolt rundt med en t-shirt med bilde av meg på, der jeg feiret et av mine første landslagsmål. 

Og jada, hun skrøt også av verdier og menneskelige egenskaper, hun skrøt av hvordan søstra mi, Hege, og jeg alltid tok oss tid til å komme på besøk, og hvordan Hege spesielt så ofte kom innom for å lytte til historier fra gamle dager, og skrev dem ned. Hun skrøt av hvor god Hege var til å sjekke opp kjekke gutter, og hun elsket det da Hege til slutt giftet seg med det mormor kalte “den kjekkeste mannen hun hadde sett.”

Hun skrøt også av Gro. Selv om hun aldri var en kjekk mann, så var det helt greit for mormor at jeg giftet meg med en jente. Og alle som mente noe annet, “burde vært skutt”. 

Jeg trengte mormor, jeg

Litt mye? Nei, jeg syntes ikke det, selv om jeg selvsagt ikke bruker de ordene selv – og er innmari glad for at mormor bare sa dette innenfor husets fire vegger – så er sannheten dette: Jeg trengte mormor, jeg. For hjernen min alene, uten mormor og uten mental trening, er så innmari god på det motsatte. Og det er så lett å la seg påvirke av det samfunnet setter som “normalen”. 

I den amerikanske langtidsstudien Ohio Longitudinal Study of Aging and Retirement (OLSAR) levde mennesker med et mer positivt syn på egen aldring i gjennomsnitt 7,5 år lenger enn dem med mer negative tanker om aldring. Det beviser ikke at tankene alene skapte forskjellen. Men det sier noe interessant om hvor tett måten vi ser på egen aldring, kan henge sammen med hvordan vi lever. 

Og dette gjelder jo ikke bare aldring. Det gjelder valgene vi tar, og hvor vi tar dem fra.

Tar jeg valg fra hva jeg forventes å gjøre, eller fra det som gir kraft for meg? Jeg blir ofte spurt om jeg kunne tenke meg å skifte kjønn, siden jeg har kort hår, er sammen med en jente og kler meg i klær som mange vil si er fra den avdelingen i butikken som kalles “herrer”. Svaret er nei. Men jeg er jente på min måte. Og min måte er stadig i endring, i det meste av det jeg gjør i livet. 

Og der er brannfakkelen i dagens spalte: Kan ord som “ekte” og “autentisk” bremse oss?

Jeg spurte følgerne på instagram: ”Hva betyr det for deg å være autentisk i hverdagen?” Svarene var overraskende sprikende. Ordets opprinnelse er enkel: “Authentikos betyr at noe er ekte, eller har en ekte opphavsmann, knyttet til å handle på egen myndighet.” Og selv med sprikende svar, så jeg et mønster som rettet seg mot fortiden, eller en fast kjerne på innsiden. Det fikk frem et nytt spørsmål: Kan én side ved deg være ekte, selv om den akkurat nå er utrent?

Mange små seire

Jeg heier på deg som utforsker hva som også kan være å være deg, og som er stolt av de minste tingene du og dem rundt deg får til. Jeg er ikke mormor, men jeg er i ferd med å utvide meg i hennes retning.

Det koster å stikke hodet sitt litt frem, spesielt når ting ikke går helt som du hadde håpet, og hvis noen da vil sitte der og kose seg med at du ikke helt fikk det til, kommer det ikke til å skje sammen med meg og mitt hengende øyelokk. Både jeg, og de fleste andre som av og til er i arenaen, vet at det finnes mange andre resultater på veien som kan bli minst like viktige som sluttresultatet. Selv om de er usynlige for andre. 

Og hvis du ser deg i speilet og lurer på om noe bør endres, så er kanskje svaret ja: samfunnets iherdige kamp mot alle tegn på at vi forandrer oss.

Dessuten, så ser du bra ut i dag!