Jeg fikk en tøff beskjed rett før jul – så fortalte vi barna sannheten

Jeg vet veldig godt hvordan det er å leve beskjedent og klare seg med veldig lite. Foreldrene mine hadde nemlig anstrengt økonomi, så jeg har lært å tjene mine egne penger fra en tidlig alder. 

Jeg gikk med aviser og jobbet i en kiosk som helt ung, og da jeg senere begynte på en høyere utdanning, hadde jeg både ettermiddags- og helgevakter i en dagligvarebutikk.

Da jeg var ferdig med å studere, gikk alt lettere, fordi jeg fikk en fast jobb i en stor IT-bedrift og begynte å tjene godt. Jeg møtte også Jens via jobben min, vi giftet oss, kjøpte leilighet og fikk ganske raskt to barn sammen.

Jens og jeg fart på, og vi hadde samme forestilling om hvordan det gode liv så ut. Vi drømte om et hus med hage, om reiser og var begge veldig materielt orienterte. Vi var nok også litt for optimistiske i vår vurdering av vår økonomiske evne. Men vi tjente jo begge godt, og i vår naivitet regnet vi med at det bare ville fortsette slik.

Etter noen år forelsket vi oss i en stor gammel villa, som lå nær skogen i vårt nærområde. Alt måtte gå litt raskt, for det var mange som var interesserte i huset. Vi tok derfor opp et stort lån for å kjøpe, men det tok lengre tid enn forventet å få solgt leiligheten vår. Samtidig viste det seg at det var utrolig mye som måtte fikses på huset, og håndverkerne vi hadde engasjert, var dyre og aldri helt til å stole på. 

Tapte penger

Et av firmaene gikk til og med konkurs underveis, og her mistet vi en ganske stor sum penger, fordi vi hadde vært dumme nok til å betale et forskudd. Til slutt måtte vi kaste inn håndkleet og flytte inn i et hus som bare delvis levde opp til våre forventninger. 

Vi bestemte oss imidlertid for at så snart vi hadde råd, skulle både badet og kjøkkenet renoveres.

Barna våre hadde også blitt større og dermed dyrere i drift. De trengte både nye klær, og vi betalte også for fritidsaktivitetene deres. 

Vi forsøkte å få dem til å ta deltidsjobber, men de var allerede godt vant og kom med dårlige unnskyldninger. Vi kunne jo også se at vennene deres heller ikke hadde deltidsjobber, så selv om jeg egentlig syntes det var tåpelig, var jeg for utmattet til å fortsette å prøve å overtale dem og betalte i stedet for alt.

Jeg ville da også være en drittsekk hvis jeg sa at vi manglet noe, men det var etter hvert ikke plass til særlig mange uforutsette utgifter i våre liv. Terminene på huset var skyhøye på grunn av et dårlig lån med høy rente, og så kom det endelige dyttet ut i mørket.

Mistet jobben

IT-firmaet jeg jobbet i, stengte ned, og fra den ene dagen til den andre sto jeg uten jobb. Jeg hadde vanskelig for å finne nytt arbeid, og alderen min viste seg også å være en utfordring. Heldigvis fikk jeg dagpenger, men inntekten min falt jo betydelig. 

Vi var etter hvert ganske desperate og helt der ute hvor vi ryddet opp i kjelleren og på loftet og solgte alt vi ikke hadde bruk for. 

På den måten holdt vi så vidt hodet over vannet gjennom høsten, men så sto julen for døren.

Vi hadde ikke involvert barna våre i den økonomiske krisen vi sto midt i. De visste godt at jeg hadde mistet jobben min, men at det skulle få økonomiske konsekvenser for familielivet, syntes de ikke å merke, for de krevde inn som de pleide. Nå var det snart jul, og kontoen vår var i rødt. 

En dag da vår 15-årige sønn kom og ba om penger fordi han ville på burgerbar med vennene, mistet jeg besinnelsen. Jeg kalte ham «bortskjemt» . Da jeg så hans forskrekkede ansikt, ble det klart for meg at noe måtte endre seg, og det «noe» startet med at Jens og jeg la kortene på bordet overfor barna våre.

Det gjorde vi samme kveld. Barna ble selvfølgelig forskrekket da vi meddelte dem at julegavenivået ikke ville bli som i de tidligere år, men mest av alt over at vi kanskje kunne bli nødt til å selge huset. Det var dog oss de var mest bekymret for, og de spurte derfor om det var noe de kunne gjøre.

Mens jeg satt der og så på mine to barns alvorlige ansikter, forsto jeg at Jens og jeg altfor lenge hadde behandlet dem som om de fortsatt var to små barn. For det var de jo ikke helt lenger - de var også to bekymrede unge mennesker. 

De hverken fortjente eller hadde glede av bebreidelser om å være bortskjemte; de hadde glede av å bli behandlet som voksne mennesker, for det var jo det de satt og ga uttrykk for at de gjerne ville. 

Vi fikk derfor både snakket om fritidsarbeid og julaften, hvor gavenivået jo ville bli noe annerledes enn de var vant til.

Det tok de nå i stiv arm. Vi ble enige om at vi ville gi hverandre én gave hver. Den behøvde ikke være dyr, og det behøvde ikke engang å være en ting - det kunne også være en opplevelse vi kunne ha sammen eller hver for oss.

En fin jul

Det endte faktisk med å bli en riktig hyggelig jul. Vi var kun oss fire og vi gjorde alle vårt for at kvelden skulle bli vellykket. Jeg fikk min sønns julegave litt på forskudd. 

Gaven var nemlig en gåtur ut til en liten innsjø gjennom skogen vår. Han hadde laget varm kakao og epleskiver, så det nøt vi ved innsjøbredden før vi gikk hjem og forberedte julemiddagen sammen. Det ble en virkelig skjønn kveld som vi var enige om å gjenta. 

Spesielt det å gi hverandre opplevelser kan jeg varmt anbefale.

Denne gangen blir julen dog ikke holdt i lyset av en økonomisk katastrofe, for jeg fikk en ny jobb tidlig på våren. Om vi velger å beholde vårt store gamle hus, har vi ikke helt bestemt oss for, men vi er jo glade i det. 

Én ting er vi dog enige om: Vi kommer aldri til å leve over evne igjen. Så det nye kjøkkenet og badet har vi med største fornøyelse skutt en hvit pil etter. 

For dette har lært hele familien hva som er viktig her i livet - nemlig å være sammen og ha hverandre, så det er det vi feirer igjen i år når julen snart står for døren.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.