Lisa hadde en affære på jobben. Det var bare én hake ved forholdet

Allerede på jobbintervjuet på reklamebyrået la jeg merke til Jens.

Jeg hadde nettopp fylt 31 på det tidspunktet, og jeg husker at da min venninne Anita spurte hvordan intervjuet hadde gått, svarte jeg at den kreative tegneren i hvert fall ikke trengte å spørre to ganger om jeg ville ut med ham!

Det gikk heller ikke mange uker fra jeg ble ansatt til Jens og jeg begynte å flørte voldsomt. Etter en lønningspils på jobben kysset vi for første gang, og snart hadde vi en heftig affære.

Jeg var i den syvende himmel. Jens var noen år eldre enn meg, og han var ikke bare kjekk. Han var også stilig, og i tillegg var han vakker, morsom og en herlig, herlig elsker. Det var bare én hake ved vårt forhold: Han bodde sammen med Liv, og de hadde en ettårig sønn, Markus, sammen. Så det første halve året var vårt forhold hemmelig.

Innimellom hadde jeg virkelig dårlig samvittighet over å stjele en nybakt familiefar. Jeg visste at det selvfølgelig ikke var greit, og at jeg burde holde igjen og avvise Jens. Men det var umulig for meg. 

Bare han så på meg, så falt jeg pladask. Og når han samtidig fortalte meg om hvor elendig hans og Livs forhold var, så lettet den dårlige samvittigheten.

Det gikk da heller ikke lenge før alle på kontoret visste hva som foregikk mellom Jens og meg. Liv hadde også fått mistanke, så det var ikke annet å gjøre enn å legge kortene på bordet. Jens hadde selvfølgelig alle slags kvaler over å gå fra sin lille sønn, men da det kom til et brudd, og han flyttet inn hos meg, var det en kjempestor lettelse for oss begge to. 

Selvfølgelig savnet han Markus, men vi var lykkelige og nyforelsket, og vi nøt det. Jens fortalte åpent at sexlivet med Liv hadde gått helt i stå i forbindelse med graviditeten og fødselen av Markus. 

Og sex var viktig for ham, det var helt åpenbart.

Gravid

Allerede et år etter ble jeg gravid. Det var absolutt ikke planlagt, men jeg var i ferd med å eksplodere av lykke, og Jens virket også glad. Jeg kunne slett ikke la være med å fortelle det til alle som ville høre om det, allerede fra jeg var i åttende uke. Her ble Jens mer forbeholden. 

Han syntes jeg burde være mer diskret. Liv hadde også krav på å vite det før alle andre, mente han. Hun skulle jo ha tid til å venne seg til tanken.

Og Liv var selvfølgelig ikke begeistret, verken for meg eller nå min graviditet. Hun hadde på intet tidspunkt lagt skjul på at hun gjerne ville ha Jens tilbake, så de kunne gjenopprette deres lille familie. Etter hennes mening var jeg en dum dulle som hadde fordreid hodet på hennes uskyldige mann, og det kunne ikke gå fort nok å få ham levert tilbake igjen.

Da jeg spurte Jens, innrømmet han at han også syntes at det var litt for raskt jeg var blitt gravid. Det var jo så deilig bare å være oss to, sa han. Det var noe av det han hadde savnet i sitt liv som nybakt far sammen med Liv: Fred og ro, tid til seg selv. 

Men selvfølgelig gledet han seg også til barnet, tilføyde han. Jeg derimot tenkte at jeg nå snart var 33 år gammel. Jeg følte ikke at jeg kunne utsette min drøm om et barn, i tillegg med ham, som etter min mening var mannen i mitt liv. Jeg ville ha hele pakken, helst her og nå.

– Du må jo virkelig elske meg, sukket Jens og strøk meg kjærlig på kinnet.

Og selvfølgelig gjorde jeg det. Jens var mannen i mitt liv, det var jeg sikker på.

Jeg nøt graviditeten og viste stolt frem min voksende mage til alle. De helgene Jens hadde Markus, var han mye hos Liv, og det syntes jeg var i orden, for etter at jeg var blitt gravid, hadde jeg behov for ro, så jeg sov faktisk så snart jeg kunne snike meg til det. Jeg var verken sjalu eller nervøs når han var der, for jeg følte meg helt trygg på at han var vill med meg, og at vi hadde fremtiden foran oss. 

Han hadde jo forlatt Liv til fordel for meg.

Sjokket

Jeg hadde en ganske normal graviditet, så det kom fullstendig overraskende på både meg og Jens da vi på en rutinemessig undersøkelse i uke 23 fikk vite at det kanskje var noe galt med barnet vårt. En uke etter begynte jeg å blø. 

Det var ingenting å gjøre, jeg mistet rett og slett barnet mitt.

Det slo meg fullstendig ut. Jeg falt ned i et svart hull og ble dypt deprimert. Jeg fikk rett og slett en reell depresjon. Det eneste jeg tenkte på, var at vi måtte prøve igjen, men det var ikke Jens innstilt på. Han var også lei seg, men slett ikke deprimert på samme måte som meg. 

Som han sa rett ut; så hadde han jo allerede Markus.

Først forstod jeg det slett ikke. Det var jo noe annet, dette handlet jo om oss. Men da jeg presset ham, fikk jeg lirket ut av ham at han allerede var kjørt lei av forholdet vårt. Alt det fine som hadde vært mellom oss i starten, hadde blitt til gråt, depresjon og grått i grått. 

Sex hadde det heller ikke vært noe av mellom oss på mange måneder, fordi jeg enten hadde vært gravid eller dypt deprimert.

Rar drøm

Den natten, etter at Jens hadde røpet for meg at han ikke lenger var forelsket i meg, hadde jeg en merkelig drøm. Jeg drømte at Jens satt på terrassen i mine foreldres hage og solte seg. Han måtte hele tiden flytte stolen etter solen, og da det ble full skygge i hagen, tok han resolutt stolen og bar den inn i naboens hage, hvor det fortsatt var sol.

Da jeg fortalte Jens drømmen neste morgen, så han ned i gulvet. Og så sa han rett ut at den drømmen ikke var helt dum. For han orket ikke mer og ville faktisk heller hjem til Liv og Magnus igjen.

Alt sto stille i meg da han sa det. Jeg forsto det rett og slett ikke. Men jo mer jeg tenkte over det, jo mer kunne jeg se at han egentlig hele tiden hadde hatt vanskelig for å gi slipp på sitt tidligere liv. Jens og Liv hadde kjent hverandre siden de var 18 år gamle, de hadde virkelig mange år bak seg sammen. Så selvfølgelig var de knyttet tett sammen. 

Men hva med meg? Betydde vårt forhold så slett ingenting for ham lenger?

Litt etter litt gikk det opp for meg at Jens ikke var særlig god til alt det med graviditet og fødsel. Mitt uhell i graviditeten hadde også virkelig skremt ham, og han flyktet raskt hjem til sin lille familie igjen og ble der i lengre og lengre tid av gangen. Der var alt jo normalt, der var det ingen som gråt og var ulykkelige. 

Liv hadde hele tiden forholdt seg veldig rolig til det hele, og jeg kunne se at livet hjemme hos dem var en hyggelig og trygg base sammenlignet med det ragnarok det hadde utviklet seg til hjemme hos Jens og meg de siste månedene. Jeg hadde grått så mye, jeg hadde virkelig vært i krise, og min gråt hadde bare økt i styrke. 

Men hva slags feiging var Jens, som stakk av på den måten? Det var jo også hans barn som var dødt, og vår lille familie som var blitt rammet. I tillegg kom den ubehagelige erkjennelsen av at jeg ikke burde bli gravid igjen med det samme. 

Risikoen for å miste barnet igjen var dessverre ganske stor, sa legene.

Hele situasjonen gjorde meg fra meg selv, og jeg var rasende. Heldigvis, for det kan jeg se nå i ettertid, for jeg kunne like gjerne ha falt ut i en enda dypere depresjon. Det var imidlertid som om min vrede ga meg styrke til å kjempe. 

Tok et valg

Så jeg kastet Jens ut, for jeg syntes i høy grad at han hadde sviktet meg.

Faktisk var det også det Jens helst selv ville. Han pakket raskt det mest nødvendige, og så dro han rett hjem til Liv igjen. Hjem til sin lille familie. Jeg derimot satt alene tilbake, dypt deprimert og med alle mine knuste drømmer. 

I dag tenker jeg at hvis ikke min gamle gode venn Jonas hadde oppdaget hvor ille det stod til, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Men han trøstet meg, og han flyttet hjem til meg, for som han sa rett ut: - Jeg er altså redd for at du gjør noe dumt.

I lang tid var Jonas og jeg bare gode venner, men etter et år ble vi kjærester. Det er et trygt, deilig og lykkelig forhold, og i dag er jeg glad på en helt annerledes og rolig måte. Jeg har innsett at jeg trenger en kjæreste som også er min gode venn og min støtte. 

Sett i bakspeilet var forholdet til Jens preget av spenning, sex og lidenskap, det var, når det kom til stykket, ikke særlig mye ekte kjærlighet mellom oss. Det er det derimot mellom Jonas og meg. 

Forelskelsen vår har vokst ut av en stor gjensidig sympati og omsorg. Det er noe helt, helt annet.

Jeg håper selvfølgelig inderlig at jeg ikke mister barnet mitt igjen, når jeg blir gravid igjen. Sannsynligheten for at det var matchen mellom nettopp Jens og meg som utløste aborten, er dog ganske stor, sier legen min. Så jeg har tenkt å prøve lykken en gang til. 

Ikke akkurat nå - men om et år eller to. Jeg har nemlig endelig innsett at det ikke nytter å ha for travelt med de helt store tingene her i livet.

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.