Vi hadde vært gift i 25 år. Så fortalte jeg ham alt sammen

Hvis jeg fra starten hadde forestilt meg at Dan og jeg skulle få en fremtid sammen, ville jeg ikke ha nølt med å legge alle kortene på bordet. Selv om jeg da ville ha risikert at han ikke lenger ønsket å være sammen med meg eller ha meg som sin kone. 

Faktisk vurderte jeg flere ganger å snakke med ham, men jeg nølte for lenge. For da vi var vel gift og barnet vårt kom til verden, var det for sent å fortelle sannheten. Jeg var jo ansvarlig for barnets ve og vel, og det viktigste for meg var å holde familien samlet.

Jeg slo meg til ro med at jeg kom til å ta hemmeligheten min med meg i graven. Det falt meg rett og slett ikke inn at noen andre skulle komme til å avsløre den.

Datteren vår Tora hadde rukket å bli 25 år da det skjedde. Hun studerte i en annen by og hadde derfor flyttet hjemmefra. Det var en vakker vårdag, og siden Dan var på jobb var jeg alene hjemme da jeg tasset ut i tøflene for å hente inn posten. 

Mellom regninger og reklamebrosjyrer lå det et brev med navnet mitt skrevet i sirlig, men ukjent håndskrift. Jeg stusset litt, hvem i all verden hadde skrevet til meg?

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet, åpnet konvolutten og begynte å lese den første linjen. 

«Kjære Annelise – eller kan jeg kalle deg mor?» Rommet begynte å snurre rundt meg, og hjertet banket så hardt at det gjorde vondt i brystet. Skjelvende fortsatte jeg å lese. Det sto en fødselsdato og et stedsnavn jeg kjente igjen.

«Jeg heter Merete, og jeg tror du er min biologiske mor. Jeg mener ikke å gjøre deg opprørt eller blande meg inn i ditt liv på noen måte, og jeg vil du skal vite at jeg er takknemlig for det livet jeg har hatt til nå. Jeg ble adoptert av inderlig snille og gode mennesker, men dessverre døde mamma for to år siden og pappa for et halvt år siden. 

Jeg har aldri bebreidet deg for det valget du tok, men hvis du skulle ønske å møte meg, om så bare en eneste gang og for en liten stund, ville jeg bli uendelig glad. Du kommer ikke til å høre noe mer fra meg etter dette, så det er opp til deg om du vil ta kontakt. Varme hilsener fra Merete.»

Jeg ble sittende som lammet og stirre på telefonnummeret og adressen nederst på arket. Brevet var fra henne! Den datteren jeg hadde født da jeg var 16 år gammel, og som ble adoptert bort, slik foreldrene mine forlangte. Selv hadde jeg ikke noe jeg skulle ha sagt.

Merete het hun altså. Hun måtte ha fylt 33 år nå. Hvordan så hun ut? Lignet hun på meg? Tankene raste gjennom hodet mitt, jeg var som midt i en virvelvind av følelser og forvirring. Fortvilet slo jeg hånden i bordet og krøllet brevet sammen. 

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Hadde aldri glemt henne

Hvordan kunne dette skje! Hvordan kunne det skje at det barnet jeg hadde adoptert bort, kontaktet meg etter så mange år? 

I neste øyeblikk glattet jeg ut brevet igjen. Merete ville jo vite hvem jeg var, og hun var glad for at hun var blitt bortadoptert – hun forsto at det hadde vært det rette. Men ikke minst – hun var datteren min. Barnet som jeg i alle år hadde tenkt på i hemmelighet.

Jeg hadde utallige ganger lurt på hvordan det hadde gått med henne, nå hadde jeg muligheten til å få svar på alle mine spørsmål. 

Men hvordan ville familien min reagere på dette? Hva ville Dan og Tora si til at jeg hadde født et barn de ikke kjente til? Vår datters halvsøster …

Da Dan kom hjem fra jobben, så han på meg og lurte på hva som var galt. Selvfølgelig visste han med én gang at noe hadde skjedd. Vi hadde jo vært gift i over 25 år, og han kunne lese meg som en åpen bok.

«Du bør sette deg ned», sa jeg. «Det jeg har å fortelle, vil være et sjokk for deg.» Så fortalte jeg ham alt sammen. Det var skremmende, og jeg var litt skjelven, samtidig var det en lettelse å få alt frem i lyset. Dans ansikt var rolig. Jeg rakte ham brevet fra Merete, og han senket langsomt blikket og leste det.

«Så du har en datter vi ikke vet om», sa han til slutt. Stemmen hans var resignert. «Du vil vel møte henne?»

Jeg nølte, visste ikke hva jeg skulle si.

«Det er klart at du må møte henne. Vi må møte henne», utbrøt han. 

Han smilte. «Du burde ha fortalt meg dette for mange år siden, men vi kan ikke forandre fortiden. Det må ha vært vanskelig for deg den gangen, og jeg har ingen rett til å dømme.» Dan reiste seg og la armene rundt meg. «Vi skal komme oss gjennom dette.»

Les også (+) Vi skulle skilles etter 50 år. Men så skjedde det noe

Tok det så pent

Jeg kunne nesten ikke tro det. Ikke bare taklet han dette sjokket på en svært rolig måte, han tilga meg også uten videre. Og jeg som i så mange år hadde vært redd for hvordan han ville reagere hvis han fikk vite om hemmeligheten min. Det hadde vært både unødvendig og feigt av meg.

Neste skritt var å fortelle Tora om Merete, hennes ukjente halvsøster. Vi snakket med henne samme kveld, og hun reagerte først med forvirring.

«Pappa, visste du virkelig ikke om dette?» spurte hun vantro. I neste øyeblikk lyste hun opp. «Jeg har en søster! Jeg har alltid ønsket meg en søster», sa hun med et stort smil.

Jeg var for nervøs til å ringe Merete, så dagen etter skrev jeg til henne og sa at vi kunne treffes. Jeg fortalte om familien min og innrømmet at de ikke hadde visst om henne før nå.

En uke senere ringte Merete meg, og samtalen vår i tele­fonen gikk forbausende lett. Vi avtalte å møtes allerede et par dager senere, når Tora skulle komme hjem på helgebesøk.

I dagene som hadde gått siden brevet fra Merete dumpet ned i postkassen vår, hadde jeg merket at Dans følelser svingte, og iblant ble han stille og innesluttet. 

Jeg forsto at han mistenkte at siden jeg hadde holdt sannheten om datteren min skjult i over 25 år, var det kanskje mer jeg ikke hadde fortalt ham. 

Men da Merete kom hjem til oss, og vi fikk møte henne, var det som om alt ble lysere.

Merete viste seg nemlig å være en så livsglad og vakker ung kvinne at vi rett og slett følte oss velsignet som fikk henne som et tilskudd i familien vår.

Det har nå gått mange år siden jeg fikk min førstefødte tilbake, og Merete er blitt en selvfølgelig del av familien vår. Vi feirer jul og fødsels­dager sammen, og samholdet i den utvidede flokken er sterk.

Det er godt å tenke på at når Dan og jeg en dag er borte, vil Tora og Merete fremdeles ha hverandre. Og jeg har lært at med en enestående mann som Dan ved min side, trenger jeg aldri mer å frykte sannheten.