– Det var alltid noe som skurret

Det tar få minutter å fastslå at Steinar (44) er en over gjennomsnittet smart fyr. Han er utdannet biolog og arbeider som forsker. Selv om han ikke er skrytende, liker han å kalle seg en intellektuell. Kanskje fordi det har noe med historien å gjøre? 

– Hvor vokste du opp?

– På Østre Toten, midt på tjukkeste landsbygda, svarer han.

Det er åpenbart at det passet ham dårlig. 

– Nå som begge mine foreldre har gått bort, drar jeg aldri tilbake dit.

Foreldrene drev en liten gård med en potetåker og noen griser.

– Far forventet at jeg skulle overta. Slik han hadde gjort fra sin far. Mamma forsto meg bedre, hun ga meg friere tøyler. Jeg visste allerede som barn: «Dette er ikke hva jeg ønsker!»

– Hvordan var ditt forhold til dem? 

– Jeg sto mamma nokså nært, mens far og jeg aldri forsto hverandre. Det var som om jeg ante at de skjulte noe for meg. Hvis de hadde vært åpne om det, ville vår sjanse til å skape et nærere bånd ha vært bedre, er han overbevist om.

Sjelevenn

Han samler hendene bak hodet, drar den lille strikken ut av hestehalen og fester den på nytt.

– Både mamma og far var snille, føler han behov for å understreke.

– Hvorfor kaller du ham far og ikke pappa? 

Et smil dukker opp og avslører et dypt smilehull på venstre kinn.

– Jeg tenkte at du ville spørre om det. Det falt seg aldri naturlig å si pappa. Trolig fordi det i mine ører er et varmere, nærere ord å bruke. Hun ga meg klemmer, renset skrubbsårene mine som guttunge og lyttet til hva jeg hadde å fortelle hver dag. Hun var en mamma. 

– Faren min klarte aldri å kommunisere med meg. Jeg tror han så på meg som en raring. Vi var veldig forskjellige. Ingen av interessene hans, som å mekke på traktoren eller mopeden, interesserte meg. Selv var jeg en nerd, som helst begravet meg i bøker. Han fulgte ikke engang med på hva som skjedde i verden! 

Steinar rister på hodet. Ute av stand til å skjønne at det går an ikke å holde seg oppdatert på nyhetsbildet. Han forteller at moren var stolt over at han ville studere. 

– Jeg er den første – og hittil den eneste – i Toten-familien med en høyere utdannelse. At jeg til slutt tok en doktorgrad, skjønte hverken far eller mamma stort av, sier han. – Og, ja, det høres litt nedlatende ut, men jeg tror de var stolte av meg. 

– Hvor viktig var det for deg at de var stolte? 

Han trenger ikke å tenke seg om.

– Veldig! Helt siden jeg var bitte liten har jeg søkt deres anerkjennelse. Trolig fordi jeg følte meg veldig annerledes. Jeg tror derimot at de prøvde å se meg for den jeg er. 

Under studiet møtte Steinar henne han i dag er gift med.

– Sanne er min sjelevenn. Vi visste det med én gang: «Vi er ment å være sammen». Først med henne ble jeg en romantiker. 

Nå er de foreldre til to mindreårige barn.

– Sanne er adoptert, en åpen og vellykket adopsjon, men hun ønsket likevel å spore opp sine biologiske slektninger. Adoptivforeldrene var klar over det og ga oss hvert vårt DNA-sett fra MyHeritage. «For moro skyld», sa de – da også jeg fikk et sett. 

– DNA-resultatet skulle vise seg å bli mest overraskende for meg.

Les også: (+) «Ta vare på broren din», sa mamma før hun døde. Det kunne ikke gå bra

Halvbror

Steinar trodde han var enebarn.

– Jeg skjønte absolutt ingenting da DNA-prøvene indikerte at jeg høyst trolig hadde en bror. En jevnaldrende fyr på Sørlandet. «Skulle jeg ta kontakt?» Jeg ante ærlig talt ikke hva jeg burde gjøre. «Hadde far var utro?» Nei, det var neppe forklaringen. Den karen var knapt nok utenfor gården. Jeg bestemte meg for å spørre mamma. 

Morens første reaksjon var å strigråte. 

– Jeg tror det var en lettelse for henne å slippe hemmeligheten ut. Den kom som et sjokk. På samme tid ga det mening å høre. Jeg var blitt til ved hjelp av donorsperm, og giveren var anonym. 

– «Han var enten en lege- eller jusstudent», var alt mamma visste. 

– Faren min var steril. «Det var vår eneste mulighet», sa mamma. Legene hadde anbefalt dem ikke å røpe sannheten, hverken for meg eller andre. På den tiden var denne måten å bli gravid på ennå noe nytt og svært «hysj-hysj». 

– Jeg tror at folk i bygda visste om det, men ingen sa noe til meg. 

Det neste Steinar gjorde, var å ta kontakt med personen på MyHeritage.

– Han viste seg å være min ett år yngre biologiske halvbror.

Det er fem år siden Steinar avslørte sannheten. Han fikk umiddelbart god kontakt med både sin donor-far og halvbror. Foreldrene hans, som nå har gått bort, likte ikke at han møtte dem.

Les også (+): Pappas utroskap var en hemmelighet. Helt til jeg fikk en merkelig melding

Ny taushet

– Far var en enkel mann. Jeg tror han opplevde det som skamfullt å være steril. Han ville ikke prate om sæddonasjonen. Etter min første samtale med mamma tiet også hun.

– Hvordan var det å møte din biologiske far og bror?

Steinar smiler bredt.

– Det føltes naturlig. Vi er veldig like, både av natur og utseende. Jeg føler ikke at vi er i familie, men kjenner på et slektskap med dem. Det er ingen tvil om at det betyr noe for oss mennesker. 

Han utelukker ikke at det kan finnes flere søsken, da hans biologiske far donerte sæd over et lengre tidsrom.

– Søket er avsluttet fra min side. Nå vet jeg hvorfor jeg følte meg annerledes. For øvrig har jeg valgt ikke å prate åpent om dette. Av respekt for mine avdøde foreldre. En dag i fremtiden skal våre barn få vite sannheten om hvordan pappaen deres ble til. Mammaen deres har også en spennende historie å dele om hvorfor hun ble adoptert, føyer han hemmelighetsfull til. 

– Den historien er hennes å fortelle.