Jeg ble gravid, men mannen min var ikke faren til barnet

For to år siden var jeg på en reise sammen med to kolleger, vi skulle sjekke ut en ny, potensiell samarbeidspartner i Italia. Det var vår, alt blomstret. Å vandre gatelangs på gamle brosteiner, sitte på fortauskafeer med et glass vin, alt føltes fantastisk og berusende. 

Vi var tre kvinner på tur, alle hadde en ektemann hjemme. På den turen var jeg utro.

Jeg traff Alfredo, en kjekk, ung italiener. Han overøste meg med komplimenter. Han sa at jeg var en av de vakreste kvinnene han hadde sett. «Jeg la merke til deg med én gang du kom inn i lokalet. Øynene dine bergtok meg», sa han og så meg dypt inn i øynene.

Jeg lot meg smigre og forføre. I to netter var jeg i armene hans. At det kunne få følger, valgte jeg å unngå å tenke på. 

Mannen min skal aldri få vite dette, det betyr ingen ting, sa jeg til meg selv. 

Da jeg satt på flyet hjem, hadde jeg telefonnummeret til Alfredo i lommen, men var bestemt på ikke å ta kontakt. Jeg skulle hjem til mannen min, som jeg jo elsket.

Da jeg kom hjem, ville Ole være nær. Min dårlige sam­vittighet gnaget og jeg skyldte på hode­pine og mageproblemer. «Jeg må ha fått i meg noe jeg ikke har tålt. I to dager har jeg hatt mageproblemer», sa jeg og ba om forståelse. 

Vi sovnet mens han holdt armene rundt meg. Der og da angret jeg på det jeg hadde gjort.

Etter at jeg giftet meg med Ole, hadde jeg ikke brukt prevensjon. Vi var enige om at vi ønsket oss barn, men visste at det kunne bli vanskelig fordi han hadde dårlig sædkvalitet. 

Da jeg giftet meg med ungdomskjæresten min, var jeg verdens lykkeligste kvinne. Ole var min beste venn og den beste kjæresten jeg kunne ha. Det var Ole jeg ville dele livet og stifte familie med. Mine foreldre og søsken forgudet ham, og jeg var sikker på at vi skulle bli gamle sammen.

I seks år hadde jeg håpet at jeg skulle bli gravid. 

Men etter Italia-turen føltes kroppen annerledes. Da jeg endelig forsto at jeg var gravid, fikk jeg sjokk. Jeg var sikker på at det ikke var Oles barn jeg bar på.

Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien

Fikk først panikk

Først fikk jeg panikk og tenkte at jeg ville ta abort. Så fikk jeg tenkt meg om og begynte å tvile. 

Jeg var endelig gravid og ventet barnet jeg hadde drømt om. Jeg gikk i meg selv. En natt sto det helt klart for meg hva jeg måtte gjøre. Jeg ville legge kortene på bordet og fortelle Ole alt. 

Hvis han tilga meg, skulle vi sammen ta imot barnet og oppdra det som om det var vårt. Hvis ikke, kunne han ikke elske meg tilstrekkelig høyt, og da skulle jeg velge barnet.

I min naivitet drømte jeg om at Ole skulle tilgi og si at mitt barn også var hans, uansett. Slik gikk det ikke. Han ble rasende og sa at det var utilgivelig at jeg bar på en annen manns barn. 

«Dette er slutten på vårt samliv», tordnet han og gikk.

Min første reaksjon var sorg, men samtidig sa jeg til meg selv at jeg måtte ta ansvar for egne handlinger. Jeg bestemte meg for å bære frem barnet og satse på et liv som alenemor.

Familien min ble sjokkerte da de fikk vite hva som hadde skjedd. Moren min ble forferdelig sint på meg og sa at jeg hadde brakt skam over dem. De stilte seg på Oles side og sa at de ikke kunne tilgi meg.

For ett år siden ble jeg mor til Tommy, verdens skjønneste lille gutt. Da jeg fikk ham i armene mine, visste jeg øyeblikkelig at jeg aldri kan angre på avgjørelsen jeg tok. 

Det er ikke verdens undergang å bli enslig mor. At foreldrene mine synes det jeg har gjort er umoralsk og dumt, ødelegger ikke gleden jeg føler over å være mamma til et lite sjarmtroll.

Les også (+) Småbarnslivet var kaos og tårer – så gjorde mannen min noe helt spesielt

Vet at folk dømmer meg

Jeg vet at det hviskes og tiskes om min utroskap. Det gjør meg ikke så mye. Vi kan alle feile. Jeg har tross alt tatt konsekvensen av min dumhet. Det er trist å tenke på at jeg forspilte muligheten til et liv sammen med Ole, men jeg håper og tror at det finnes flere menn i verden å få det godt sammen med.

Akkurat nå har jeg det bra som jeg har det. Jeg savner ikke å ha en kjæreste. Å være mamma er det viktigste for meg. 

Når min lille sønn legger de lubne armene rundt halsen min og sovner inntil skulderen min, blir hjertet mitt varmt og lykkelig. Jeg trenger ikke andre former for kjærlighet.

For noen vil min gutt alltid være sidespranget som kostet meg ekteskapet. Dem om det. Det finnes ikke et barn i verden som skal være nødt til å ta ansvar for foreldrenes hand­linger. Tommy er uskyldig. 

Hvis noen skal klandres for noe, må det bli meg. Jeg er synderen, og jeg legger meg flat og sier at det jeg gjorde var dumt. Men resultatet av dumheten er bare fantastisk.

Alfredo har jeg ingen kontakt med. Jeg føler ingen trang til å presse på ham et farskap. Han var ute etter et eventyr og vi hadde det. Min sønn skal vokse opp uten å kjenne den biologiske pappaen sin.

Det hyggelige er at Ole og jeg nå er blitt venner igjen. Han er søt mot Tommy og hater meg ikke lenger. Uansett hva fremtiden bringer, vet jeg at jeg har valgt riktig. 

Kjærligheten til et barn vil alltid være større enn kjærligheten til en mann. Det er en sannhet som jeg tror alle kvinner i verden er enig i.