En papirlapp i jakkelommen til min mann avslørte sannheten

Hvorfor gikk han fra meg på en slik stygg måte? Og hvordan kunne han oppvise sånn kulde og hensynsløshet overfor meg og familien sin?

Sverre og jeg var gift i 33 år. For meg var han den aller nærmeste, min elsker, min beste venn og den jeg stolte ubetinget på. Jeg trodde at jeg var like viktig for ham. 

Og tilliten jeg hadde til Sverre, var selve tryggheten min. Vi skapte et hjem sammen, vi fikk tre barn.

Jeg var hjemme i mange år for å ta meg av barna, og for å være der for Sverre når han kom sliten hjem fra lange arbeidsdager. Da han bare forlot meg, uten annen grunn enn at han var «blitt glad i en annen», var det et forferdelig sjokk. 

Fundamentet i livet mitt forsvant, og jeg sank ned i en hengemyr av fortvilelse, utrygghet og ubesvarte spørsmål. Disse spørsmålene vil jeg aldri få svar på, det har jeg forsonet meg med nå.

Hvorfor gikk han fra meg på en slik stygg måte? Og hvordan kunne han oppvise en slik kulde og hensynsløshet overfor meg og familien sin? Jeg har lært at man aldri kan kjenne et annet menneske til bunns.

Og jeg grubler ikke lenger over alle hvorfor når det gjelder Sverre. Det er ikke så viktig lenger å vrenge sjelen til eksmannen min.

Det siste året Sverre og jeg var gift, var han mye borte. Det var møter, det var fiske­turer og overtid. 

Han virket rastløs og fjern, men jeg trodde han var stresset av hardt press på jobben. Egentlig var de der, alle de klassiske signalene jeg har lest om når det gjelder utroskap, likevel slo det meg ikke ett sekund at det handlet om en annen kvinne.

Les også (+): Jeg sa ja til «gode og onde dager». Det jeg opplever nå er de onde dagene

Papirlappen som avslørte alt

Det var en papirlapp som avslørte alt. Jeg så at ytterjakken hans var skitten, og fant ut at jeg ville vaske den. Lappen lå i en av lommene. «Kjæreste Sverre. Jeg gleder meg til vårt neste møte. Du bor i lengslene mine. Kyss fra Tone.»

Jeg datt ned i sofaen og ble sittende der og gråte til Sverre kom hjem. Jeg klarte ikke å foreta meg noe, tenkte vel heller ikke klart. Da han endelig kom, rakte jeg ham bare lappen. «Er det sant? Har du en annen? Si at det er en misforståelse», hulket jeg.

Sverre bortforklarte ikke noe som helst. 

Han kom med den vonde sannheten med kald stemme. Jo da, visst hadde han en annen! Denne Tone var han så forelsket i at han ville dele resten av livet med henne. Han hadde bare ventet på en anledning til å si det.

I løpet av en uke var Sverre ute av vårt felles hjem. En forferdelig uke som jeg nesten ikke husker noe fra, annet enn at Sverre oppførte seg iskaldt og nektet å snakke om det som hadde skjedd. 

Han tok ikke hensyn til meg, men snakket med denne 15 år yngre Tone i telefonen selv om jeg oppholdt meg i samme rom. Han hadde ikke noe å snakke med meg om, sa han. Han ville bare bli ferdig med den praktiske fordelingen.

Han fikk meg til å føle meg totalt verdiløs og liten. Det var som et knips, så var han ute av livet mitt.

Jeg beholdt leiligheten. Å flytte midt oppe i alt dette orket jeg ikke tanken på. Jeg ble sittende tilbake bitter, ydmyket, vraket og fratatt all selvtillit. 

Jeg fikk en sykmelding, og jeg gikk hjemme og dyrket de vonde følelsene jeg slet med. Jeg hatet både Sverre og denne Tone. Jeg drømte om dem om nettene, hadde utallige dialoger med dem begge i tankene mine. Da satte jeg dem skikkelig på plass. 

Familie og venner støttet meg, og jeg brukte enhver mulighet til å snakke om Sverre og om mine egne vonde følelser.

Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min

De viktige ordene

Til slutt ble folk lei av meg og sytingen min. 

Men det skjønte jeg ikke. Jeg fortsatte å messe om Sverre. Det var Birgit, min nærmeste venninne, som til slutt sa meg sin hjertens mening.

«Det har gått et år siden Sverre gikk fra deg, og du har ikke kommet et skritt videre», sa hun. «Løft blikket, se deg om! Det er mange som er glad i deg. De kjekke barna dine, alle de gode vennene. Du har masse å være takknemlig for, men du må slutte med denne sutrende selvmedlidenheten!» 

Birgit ga meg noen tanke­vekkere, både den kvelden og i ukene som kom.

Hun stakk stadig innom, og hun nektet å snakke om Sverre. Det vi skulle snakke om, var meg og fremtiden. Hver gang jeg begynte å si noe om ham, stoppet hun meg. Samtalene med Birgit, hennes ærlige og direkte tale, det hjalp. 

Jeg forsto at bare jeg selv kunne sørge for at jeg fikk et bedre liv. Jeg måtte bestemme meg for å legge det vonde bak meg og gå inn for å ha et godt og meningsfylt liv.

Birgit og noen andre venninner hjalp meg med å male stuen, soverommet og kjøkkenet. Jeg fjernet alt av gammelt nips, byttet ut gardiner og puter. 

Sengen kastet jeg også ut, og med små, enkle grep fremsto leiligheten som helt annerledes. Dette ga meg en følelse av å få en ny start og en ny mulighet.

Nå klarer jeg å se at jeg hverken er verdiløs eller ynkelig. Jeg har min integritet, har mennesker rundt meg som betyr noe for meg, og jeg kjenner at livsgleden begynner å komme tilbake. 

At Sverre med et pennestrøk kunne avslutte alt vi har delt, sier nok mer om ham enn om meg. 

Så vidt jeg vet har barna en viss kontakt med faren. Det er godt for deres del, men vi snakker ikke om det. 

Jeg har ikke behov for å høre noe om ham.