På bryllupsreisen forsto Sofie at hun hadde gjort sitt livs feil

Jeg ble kjent med Bjørn via nettet. Vi var begge single med voksne barn og møttes over en kopp kaffe et par ganger, hvor jeg fikk et virkelig godt inntrykk av ham.

Bjørn hadde sitt eget eiendomsfirma, han var velstående og virket umiddelbart søt og ganske galant, så jeg følte at han var litt av et kupp.

Mens Bjørn og jeg dyrket vår forelskelse og lærte hverandre bedre å kjenne, fortalte jeg om ham til alle som gadd å lytte. For jeg var svimlende forelsket, og må jeg innrømme, nok også betatt av det ganske glamorøse livet Bjørn så ut til å leve. 

Han hadde et stort hus nær vannet, og han gjorde et nummer ut av aldri å se på prisene når vi var ute og spiste sammen.

Det gikk imidlertid ikke mange måneder før jeg oppdaget at Bjørn hadde flere ikke så heldige sider. Han var nådeløs når det gjaldt forretninger, noe han ikke la skjul på. Det tenkte jeg at man nok ble nødt til å være, men jeg likte ikke at han nærmest skrøt når han hadde inngått en handel som kun var til fordel for ham selv.

"Hvis folk er så dumme, så skal de da bare få lov til å betale," kunne han finne på å si ikke uten fryd i stemmen.

Jeg oppdaget også at Bjørn insisterte på å vinne enhver diskusjon, også med meg, for ellers ble han fornærmet. Han hadde heller ikke overskudd til å snakke om følelser og mente at den slags kun "var for kvinner".

Jeg ble ganske forskrekket over den noe foreldede innstillingen, men jeg valgte å ignorere det.

Frieriet

Da Bjørn en dag presenterte meg for en kostbar ring og fridde til meg, smeltet jeg og syntes at det var helt fantastisk. Jeg hadde aldri fått noe så stort fra en mann før, og jeg nøt det når jeg viste den frem for mine venner og familie. 

Mange sa at de syntes jeg var heldig, og jeg lot dem tro at Bjørn var min drømmemann, selv om jeg innerst inne hadde begynt å tvile.

Bjørn og jeg dro til København og ble gift på rådhuset der. Bjørn betalte for det luksuriøse hotellet, en shoppingtur hvor jeg kunne velge hva jeg ville, og deilige middager på byens dyre restauranter. Sett isolert, var det helt klart et liv jeg kunne lære å nyte, hvis det ikke var fordi mine følelser for Bjørn hadde kjølnet. 

Han snakket nemlig konstant om seg selv på turen og fortsatte å skryte av alle sine bedrifter på en for meg ganske barnslig måte.

Mitt livs feil

Allerede på vei hjem fra bryllupsreisen til København, ble det klart for meg at den forelskelsen jeg hadde håpet ville slå over i kjærlighet, i stedet hadde forvandlet seg til tretthet og ja, nesten avsky for den mannen jeg altfor raskt hadde giftet meg med. 

For Bjørn og jeg var altfor forskjellige, og vi hadde også helt forskjellige holdninger og verdier. Jeg ante bare ikke hva jeg skulle gjøre. 

Jeg hadde jo skapt så mange forventninger hos både ham, mine venner og familie, at det føltes umulig å innrømme at jeg hadde begått mitt livs feil.

Derfor holdt jeg ut, alt mens jeg la mer og mer avstand til Bjørn. Vi hadde for eksempel avtalt at vi skulle flytte sammen etter bryllupet, men jeg begynte så smått å trekke meg. For tanken på å skulle tilbringe døgnets 24 timer i hans selskap ga meg ganske enkelt klaustrofobi. 

Jeg vant tid ved å si til Bjørn at jeg syntes vi skulle finne vårt eget sted å bo, i stedet for at jeg bare flyttet hjem til ham, som vi ellers hadde avtalt å gjøre.

Det gikk Bjørn motvillig med på, men han fortsatte også å presse på for at vi skulle flytte sammen. Vi gikk til mange visninger, men jeg fant alltid noe jeg kunne sette fingeren på, og på den måten vant jeg tid.

Bjørn ble mer og mer irritert på meg, og vi kranglet en hel del. 

Her oppdaget jeg så at han også kunne bli virkelig ubehagelig når han ble sint, noe som bare gjorde min gryende avsky for ham større.

La kortene på bordet

Da han ble lei av min nøling og truet med at han ville kjøpe et hus til oss som passet ham, innså jeg at jeg måtte legge kortene på bordet og fortelle at det var slutt.

Det var ikke lett å overbringe Bjørn den nedslående meldingen, men han tok det overraskende greit, noe som kanskje fortalte at hans følelser for meg heller ikke stakk særlig dypt. Han ble jo sint, men det virket nå som at det mer var hans forfengelighet som var rammet. 

Han var også overbevist om at det var jeg som hadde en skrue løs, noe han hadde mistenkt lenge, betrodde han meg.

Verre ble det da jeg skulle fortelle om bruddet til vennene mine og familien min. For jeg hadde jo slått stort på tromme og solgt Bjørn og meg som det perfekte par. Folk ble derfor sjokkerte, og det har jeg jo egentlig bare meg selv å takke for.

Selvfølgelig er jeg lei meg for at forholdet til Bjørn gikk i stykker, men det kunne ikke være annerledes. Det ville da ha vært flott med et liv i materiell og økonomisk trygghet, men ikke hvis jeg skulle dele det livet med Bjørn. 

For Bjørn er en mann som setter sine egne behov først og ikke har noe imot å tråkke på andre. Han kunne da godt være generøs og omtenksom, men bare så lenge det var på hans betingelser.

Det er bestemt ikke en drøm å bli skilt etter så kort tid, men jeg har tross alt lært noe viktig:

Et liv på første klasse kan da være flott, men skal man dele det med et menneske som man egentlig ikke liker, så er et fritt liv i en toroms leilighet langt å foretrekke - og det er heldigvis slik jeg lever nå. 

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnet Sofie oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.