«Jeg hater deg!» sier tenåringen. Slik svarer du

Det er lett å høre mangel på respekt. Det er vanskeligere å høre hva som kan ligge under, skriver familieterapeut Otto Stormyr i dette innlegget.

OTTO STORMYR: Familieterapeut Otto Stormyr deler sine råd om hvordan foreldre kan håndtere tenåringer som blir sinte og er vanskelig å komme inn på.
Publisert

Denne artikkelen er faglig forankret og skrevet av Otto Stormyr, familie- og nettverksterapeut.

Døra smeller. Tenåringen forsvinner inn på rommet sitt. Du blir stående igjen i gangen med ordene i kroppen:

«Dra til helvete. Jeg hater deg!»

Det er lett å høre mangel på respekt. Det er vanskeligere å høre hva som kan ligge under.

Se video: Helene Spilling Ødegaard : - Vi driver ikke med sånt

Sinne kan være både viktig og ekte. Men noen ganger ligger sinnet ytterst, mens skam, frykt, sorg eller maktesløshet finnes lenger inne. Det vet vi ikke før vi har klart å møte ungdommen på en måte som gjør det trygt å vise mer.

Om eksperten:


Otto Stormyr er familie- og nettverksterapeut med over 15 års erfaring fra arbeid med barn, unge og familier. Han jobber i Speare Helse og driver den digitale klinikken ottostormyr.no. Han skriver om foreldreskap, relasjoner og psykisk helse.

For noen ganger betyr ikke «jeg hater deg» bare «gå vekk». Det kan også bety:

«Det er for mye akkurat nå. Jeg får ikke til livet mitt, og når du spør om skolen, rommet, vennene mine og alt jeg burde ha gjort, får jeg bare enda flere problemer å tenke på.»

Det betyr ikke at du skal godta å bli snakket til på hvilken som helst måte. Men det kan være klokt å vente litt med å svare på ordene, og heller forsøke å forstå følelsen som kom sammen med dem.

Prøv å forstå

Prøv først å forstå og anerkjenne følelsen. Deretter kan du undersøke hva den handler om, og hva ungdommen trenger.

Ungdomstiden er full av motsetninger. Ungdommen skal løsrive seg, finne ut hvem de er og prøve å klare mer selv. Samtidig forsvinner ikke behovet for nærhet, trygghet og emosjonell støtte.

De trenger voksne som gir dem plass til å utforske og prøve selv, men som fortsatt er mulige å komme tilbake til når livet blir vanskelig.

Det ene øyeblikket kan tenåringen virke nesten voksen. Det neste trenger de foreldrene sine like mye som før, bare på en annen måte.

Uenigheter mellom foreldre og ungdom er en vanlig del av en periode der mer frihet, mer ansvar og nye grenser skal forhandles. Det avgjørende er ikke at dere alltid er enige, men om dere klarer å beholde forbindelsen mens dere er uenige.

Når ordene treffer, er det likevel lett å miste denne forståelsen.

Som forelder kan du bli både sint, redd og såret. Kanskje følger du etter og krever en forklaring eller en unnskyldning. Kanskje begynner du å ramse opp alt du gjør for ungdommen. Eller kanskje trekker du deg unna og tenker at hvis de ikke vil ha kontakt, kan de få slippe.

Begge reaksjonene er forståelige. Men ungdommen kan oppleve den første som at du presser deg inn, og den andre som at du forlater dem.

Da trenger vi å finne passe avstand.

Dette kan du si

Passe avstand er ikke å gi opp eller late som om ingenting har skjedd. Det er å klare å stå nær nok til at ungdommen merker at du fortsatt er der, men langt nok unna til at de får hentet seg inn.

Du kan for eksempel si:

«Jeg vil ikke at du snakker sånn til meg. Men jeg ser at det ble for mye nå. Vi trenger ikke snakke mer akkurat nå. Jeg er her når du er klar.»

Da setter du en grense uten å stenge døra til relasjonen.

Det er i slike små møter tilknytningen kan styrkes. Gjennom erfaringen av at: Følelsene mine blir ikke for mye for deg. Du forsvinner ikke når jeg skyver deg bort. Og du er fortsatt den voksne som passer på grensene våre.

Den vanskelige jobben er ofte å la det bli stille etterpå. Mange foreldre vil løse situasjonen med én gang. Vi blir urolige når barna våre skyver oss bort, og uroen kan gjøre oss mer pågående. Jo mer maktesløse vi føler oss, desto sterkere kan behovet for kontroll bli.

Men mer press gir ikke nødvendigvis mer innsikt. Noen ganger gir det bare større avstand.

Når situasjonen har roet seg, kan du forsøke igjen. Ikke med et nytt avhør, men med en forsiktig åpning:

«Jeg får inntrykk av at du kjenner på mye forskjellig om dagen. Jeg skal prøve å ikke mase, men jeg vil gjerne forstå litt mer. Er det noe jeg kan gjøre for deg? Noe du vil ha hjelp til?»

Kanskje får du ikke noe svar. Kanskje kommer det bare et skuldertrekk. Det betyr ikke nødvendigvis at forsøket var mislykket.

Et godt møte måles ikke alltid i hvor mye ungdommen forteller. Noen ganger ligger det gode i at den voksne klarer å være rolig, interessert og tilgjengelig uten å kreve noe tilbake.

Ungdommen har fått vite at du ser mer enn oppførselen, og at du tåler å bli stående i nærheten uten å kreve tilgang.

Forståelse styrker forholdet

I arbeid med ungdom har jeg erfart at tillit sjelden oppstår fordi voksne finner de perfekte ordene.

Den vokser når ungdommen merker at den voksne oppriktig forsøker å forstå, også når ungdommen er sint, avvisende eller vanskelig å komme innpå.

Det betyr ikke at alle utbrudd skjuler et rop om hjelp. Noen ganger er en sint tenåring bare sint. Men vi kommer ofte lenger når vi er nysgjerrige på hva oppførselen forsøker å fortelle, samtidig som vi holder fast i grensene våre.

For bak «dra til helvete» kan det finnes en ungdom som ikke vet hvordan de skal si:

«Ikke kom så nær akkurat nå. Men ikke gå fra meg heller. Møter du meg på en måte som oppleves trygg, kan det hende at jeg slipper deg inn, slik at du kan hjelpe meg med å sortere alt som skjer inni meg.»