Lene og Karin ble forvekslet som spedbarn: «Vi har levd hverandres liv»

Karin Christiansen ble født i april 1947. Dagen før ble Lene Madsen født på samme sykehus. Først 78 år senere oppdaget de at de som babyer hadde kommet hjem med feil mamma. 

Två kvinnor sitter vid ett bord utomhus med armbågarna vilande på bordsskivan.
Først nylig kom sannheten om Lenes (til venstre) og Karins opphav fram. Derfor rakk ingen av dem noen gang å møte sine biologiske foreldre.
Publisert Sist oppdatert

Året er 1947. Et av de mest solrike årene i dansk historie. Den 28. og 29. april blir to jenter født på Esbønderup sykehus på Nordsjælland, av to ulike mødre. De skal hete henholdsvis Lene og Karin.

Jentene blir trolig kort tid etter fødselen svøpt i et teppe og lagt i hver sin vugge i en stor sal sammen med andre nyfødte, slik at mødrene kan hvile etter fødselen.

Se video: Marna Haugen: - Jeg gråt hver eneste dag

Men en gang i løpet av de første dagene skjer det skjebnesvangre: De to nyfødte jentene blir forvekslet med hverandre, kanskje når en sykepleier skal hente ett av barna og gi det til den nybakte moren.

Først nesten 78 år senere oppdager Lene og Karin forvekslingen.

Det betyr at begge kvinnene har levd et helt liv uten å ane at familien deres ikke er deres biologiske familie, og at moren og faren deres ikke er dem som har unnfanget og født dem. Uten å vite det har de levd hverandres liv.

Kjente ikke igjen noen slektninger

I februar 2025 bestemmer Karin Christiansen seg for å utforske sin svenske bakgrunn, fordi hun svakt husker at oldemoren hennes var svensk.

Derfor oppretter hun en profil på MyHeritage, en slektsforskningsside der man kan ta en DNA-test og undersøke i en database om man har ukjente slektninger.

Da svaret kommer, ser Karin helt uforstående på det.

– Jeg kjente overhodet ikke igjen noen av personene som dukket opp, sier hun.

Hun er overbevist om at det må ha skjedd en feil, og da en mann skriver til henne via nettsiden og forteller at han er nevøen hennes, avviser hun det.

Men mysteriet tilspisser seg. Deretter tar en ung kvinne kontakt fordi det ser ut til at Karin er tanten hennes.

«Jeg skriver til deg fordi jeg er nysgjerrig. Mamma har tatt en DNA-test som sier at det er 100 prosent sikkert at mamma og du er biologiske søstre», står det i meldingen.

Det kan ikke stemme, for Karin har bare brødre. Men kvinnen er iherdig og spør Karin hvor og når hun ble født. Det viser seg at kvinnen har en tante som også ble født på Esbønderup sykehus, dagen før Karin.

Nå lanserer hun en vill tanke: Kan det være slik at de to har blitt forvekslet?

– Jeg sier: «Hva mener du med forvekslet?» Og hun svarer: «At det er du som er tanten min.» Det kunne jeg ikke forstå i det hele tatt, minnes Karin.

Avslørende familiebilde

Kvinnen sender Karin et gammelt familiebilde, og da Karin ser på bildet, reiser hårene seg på armene.

– Herregud, så like de var meg! sier hun. Jeg viste bildet til mannen min, og han sa: «Jentene i den familien ligner jo slående på deg.» Jeg sendte også bildet til datteren min, som sa: «Hun i den hvite kjolen – det er jo akkurat som å se deg.»

De fem barna på familiebildet er alle mørkhårede, med unntak av én: Lene.

Karin får vite av niesen at familien den gangen bodde i Gilleleje. Karin selv og familien hennes bodde i Hornbæk. De to jentene som ble født på Esbønderup sykehus med én dags mellomrom, vokste opp bare 12 kilometer fra hverandre.

Två kvinnor sitter vid ett bord och tittar på en mobiltelefon tillsammans.
Lene Madsen, til høyre, som for tiden sliter med helseproblemer, har gitt Karin Christiansen tillatelse til å fortelle historien om forvekslingen av de to søstrene på vegne av dem begge.

Etter at teorien om forvekslingen har kommet på banen, husker Karin plutselig en hendelse fra mange år tilbake.

Hun hadde nettopp født datteren sin hjemme da faren hennes kom på besøk. Han sa: «Nei, så søt hun er. Hun kan ikke ha blitt forvekslet, for hun ble jo født hjemme. Du holdt på å bli forvekslet på sykehuset. Men moren din kjente deg alltid igjen.»

– Den setningen kom jeg til å tenke på, så det var jo tydeligvis noe rot der på sykehuset, sier Karin.

Vokste opp i feil familie

I februar 2025 skriver Karin til storebroren sin og ber ham om å ta en DNA-test.

Det gjør han, og det samme gjør Lene. Det viser seg at de er biologiske søsken. Nå er det ingen tvil: Det har skjedd en forveksling.

– Det var rystende. Og enormt grenseoverskridende, både for meg og for Lene, sier Karin. Hadde jeg virkelig vokst opp hos feil mamma og pappa? Alt surret rundt i hodet mitt. Også når jeg sov. Hvilken av mødrene tok med seg det første barnet hjem? Var det sykepleieren som ga feil barn til en av mødrene?

Karin er i sjokk. Hun har aldri tenkt på at hun ikke skulle ligne på eller minne om familien sin.

– Jeg syntes jo at jeg lignet på farmoren min, så det var logisk, selv om jeg ikke lignet på mamma, sier hun.

Karins bror er også sjokkert. «Jaså, så du er ikke søsteren min?» spør han, og Karin svarer at det kommer hun jo til å fortsette å være.

Etter hvert oppstår også behovet for å møte Lene. Men den første Karin møter, er hennes biologiske lillesøster, som har skrevet til henne. En dag sitter de overfor hverandre på en lokal kafé.

– Herregud, så mye hun lignet på meg! sier Karin og fortsetter:

– Da vi sitter og snakker, kan jeg se at hun blir litt rørt. «Når du snakker, er det akkurat som å høre mammaen min», sier hun. Det var veldig fint å møte min ukjente lillesøster. Jeg kjente en slags ro og lettelse i kroppen.

Har følt seg annerledes

Kort tid etter kjører Karin og mannen hennes for å besøke Lene og mannen hennes i Melby, et annet sted på Nordsjælland.

– Da jeg så Lene, var det akkurat som å se mammaen min – som døde da hun var 42 – bare i en eldre utgave, minnes Karin.

– Det var en slags forbindelse mellom oss – vi hørte sammen. Jeg lignet jo på moren hennes, og hun lignet på min. Og akkurat da vi snakker som best, sier mannen hennes: «Det er akkurat som å høre svigermor.» Så vi måtte jo innse at vi var blitt forvekslet.

Både Karin og Lene opplever det som en lettelse å endelig ha møtt hverandre og fått snakket sammen.

Men det gjenstår en rekke spørsmål. Karin har hatt en trygg oppvekst i en arbeiderfamilie i Hornbæk, men ville hun hatt et bedre liv dersom hun ikke hadde blitt forvekslet?

– Jeg hadde snille foreldre og har fått kjærlighet hele livet, forteller Karin. Lene sier også at hun har hatt en god familie, men hun har likevel følt seg annerledes.

Etter at forvekslingen ble fastslått, har Karin også begynt å tenke på enkelte hendelser som plutselig gir mening.

Opp gjennom årene har folk iblant sagt ting som: «Du kan vel i det minste hilse når man ser deg i byen.» Selv om Karin ikke har vært i byen. Men hun har fått til svar: «Jo, jeg kan spise den gamle hatten min på at det var deg.»

– Men det kan jo ha vært min biologiske lillesøster de har sett, sier Karin i dag.

Fikk aldri møte sine biologiske foreldre

Karin har fått en ny, stor familie. Ikke bare lever alle hennes fire biologiske søsken – den biologiske moren hennes hadde også mange søsken, som i dag har etterkommere.

– Men på en måte er jeg for gammel til å få en ny familie. Og broren min er jo fortsatt familien min, tenker Karin. Dette burde nok ha skjedd for mange år siden.

Hun vet ikke hvor lang tid det vil ta å forstå at hun faktisk har fått en annens familie. Det vanskeligste er at moren og faren hennes ikke er hennes «ekte» mor og far. Det samme gjelder broren hennes.

– Jeg har jo levd et annet menneskes liv. Det har Lene også. Vi kan ikke gjøre noe med det, men vi føler oss snytt for noe vi ikke vet hvordan ville ha vært, forklarer hun.

– Og siden det først oppdages nå, får vi aldri muligheten til å møte våre biologiske foreldre. For Lenes del gjelder det også en av mine brødre, som ikke lenger lever. Det er tungt å bære.

Ønsker seg en unnskyldning

Karin er faktisk sint over at dette kunne skje. Og hun vet at Lene føler det på samme måte.

– Jeg lurer på om statsministeren vil gi oss en unnskyldning? Dette har jo skjedd på et offentlig sykehus. Kan vi få en unnskyldning for å ha levd et annet menneskes liv i 78 år? spør hun.

– Noen på sykehuset har rotet det til. Mon tro om andre babyer har blitt forvekslet?

Hun og Lene har snakket mye med hverandre siden de oppdaget den skjebnesvangre forbindelsen mellom seg.

– Det er litt merkelig å være knyttet til hverandre på denne måten. Men vi ligner jo hverandres mødre, og vi deler skjebne, konstaterer Karin.

Til tross for alt foretrekker hun å vite sannheten. Hun skulle ikke ønske at den aldri hadde kommet fram.

– Man vet jo at når man tar en DNA-test, kan mange ting skje, sier hun.

– Men noe så sprøtt som dette kunne jeg ikke ha forberedt meg på.

Artikkelen ble første gang publisert på hemtrevligt.se, og er gjengitt med tillatelse. Dette er en redigert versjon.