Barnevakten vår sluttet brått. Noen måneder senere fikk jeg vite den rystende grunnen

Per var her for en time siden og hentet barna våre, Martin på ti og Maria på seks år. De skal være hos ham i helgen, og jeg registrerte at Linn satt i bilen. På en måte hater jeg at hun er så mye sammen med barna mine, men jeg har ikke noe valg.

For litt over ett år siden levde Per og jeg et vanlig familieliv. Vi var nesten ­ferdige med å pusse opp huset vi hadde kjøpt fem år tidligere, og vi holdt på å planlegge en lengre reise sammen med et vennepar.

Per og jeg ble kjærester som 18-åringer og hadde vært gift i 12 år. Han var min beste venn, min aller nærmeste og den jeg betrodde det meste til. Ekteskapet vårt var preget av ro, stabilitet og tillit. Ingen av oss gikk ut på byen eller flørtet med andre, og Per var flink til både å vise meg og fortelle meg at han elsket meg.

Fant en god barnevakt

Vi hadde hatt noen hektiske år med småbarnstid, huskjøp og jobber som har krevd mye, men vi har likt det. For å få alt til å gå rundt ville vi skaffe oss en pålitelig og flink barnevakt som kunne stille opp på kort varsel.

Vi spurte rundt i nærmiljøet, og det endte med at Linn, ­datteren til noen naboer nede i gaten, fikk jobben. Hun var 17 år, gikk på videregående og hadde vært fast trillepike for Martin da han var liten.

Nå sparte hun penger til å studere utenlands og brukte tiden utenom skolen til å jobbe. Og fordi Per og jeg i hovedsak trengte barnevakt på kveldene, kunne hun gjøre lekser mens barna sov.

Alt falt på plass, og jeg følte meg trygg med Linn i huset når jobben krevde sene møter både for Per og meg. Jeg fikk også vært med i syklubben med den gamle jentegjengen igjen de kveldene Per fulgte forelesninger for å videreutdanne seg.

Linn ga uttrykk for at hun var glad for jobben, og vi betalte henne godt. Hun stilte gjerne opp på kort varsel, og stolt fortalte hun oss at hun gjorde det bra på skolen.

Hun var ikke som de ungdommene som festet og sløste med tiden sin. Planen hennes var å studere økonomi i USA, og hun virket målrettet og fornuftig. Hun fortalte også at hun skulle ta et friår etter videregående for å jobbe enda mer.

Plutselig sluttet hun

Hun ville legge seg opp såpass med penger på forhånd at hun kunne konsentrere seg om studiene uten å jobbe ved siden av. Jeg var virkelig imponert og sa til Per at jeg ønsket at våre barn ble som henne.

Linn var stabil, og hun hadde vært vår faste barnevakt i nærmere to år da hun plutselig sluttet.

«Jeg har fått et annet jobbtilbud som er enda bedre betalt, nå er jeg jo ferdig med videregående og trenger ikke å kombinere jobb med lekser», sa hun og så meg inn i øynene med fast blikk. Jeg syntes selvsagt det var trist at hun ville slutte, men kunne ikke gjøre noe med det.

Per virket likegyldig da jeg fortalte at Linn skulle slutte. «Ja, ja, vi finner vel en ny», sa han bare og trakk på skuldrene. Og heldigvis løste barnevaktproblemet seg ganske snart.

Jeg la ikke engang merke til at Per ikke leste til eksamen, før han selv sa at han ikke følte seg godt nok forberedt til å gå opp. Jeg stusset litt, for jeg hadde jo sett ham lese jevnt i løpet av året. Selv så han slukøret og skamfull ut.

I tiden som fulgte, var Per fjernere og mer distré enn vanlig, han unnskyldte det med at han var sliten på grunn av arbeidspress.

Telefonen som endret alt

Så, noen måneder senere, fikk jeg en telefon fra Linns mor på jobben. Moren hadde tre måneder tidligere fått vite at datteren var gravid, og etter mye press hadde Linn fortalt foreldrene hvem som var far til barnet. Det var Per!

Mannen min hadde gjort den 19 år gamle barnevakten vår gravid. Hun skulle bære frem babyen og var fem måneder på vei.

Jeg slengte på røret og kjørte rett til Pers arbeidsplass. Han satt i et møte, men jeg banket på og ba ham om å komme ut. Jeg var så rasende at da jeg hadde fått ham på tomannshånd, klappet jeg til ham for første gang i mitt liv, og det før jeg hadde sagt ett ord om Linn.

Han rykket bakover, og jeg så på øynene hans at han forsto at jeg visste. Men han tilsto ikke da jeg spurte om han hadde hatt sex med barnepiken. «Det er ingen vits i å nekte. Hun er fem måneder på vei, så beviset er tydelig nok!» skrek jeg og løp tilbake til bilen.

Eterpå kjørte jeg hjem til Linn. Hun var alene hjemme, og livredd forsøkte hun å stenge døren for meg. Men sinnet ga meg krefter, så jeg fikk tak i døren og rev den opp. Så stilte jeg henne til veggs og forlangte å få vite sannheten.

Forførte barnevakten

Det kom frem at Per og Linn hadde brukt kveldene mens jeg var i syklubb og Per angivelig skulle være på forelesning. Han hadde forført vår 15 år yngre barnevakt og gjort henne gravid. Dette var grunnen til at hun sluttet hos oss.

Jeg følte meg syk av for­tvilelse og sinne. Da jeg kom hjem, gikk jeg rett inn på badet og kastet opp. Så ringte jeg til mine to nærmeste venninner og ba dem komme. Jeg trengte støtte, trengte noen å gråte sammen med.

Men den som kom først, var Per. Han ville forklare seg. Det var ikke hans mening at det skulle ende slik, rakk han å si, før jeg ba ham om å forsvinne og la meg være i fred.

I løpet av noen korte og vanskelige uker raste alt sammen. Huset vårt ble lagt ut for salg, og jeg ble sykmeldt. Med god hjelp og støtte fra venner og familie fikk jeg kjøpt en blokkleilighet i nærheten.

Han hadde ødelagt alt

Foreldrene mine tok seg mye av ungene, og jeg ante egentlig ikke hva jeg skulle fortelle dem. Jeg orket heller ikke å snakke med Per og lot advokaten min ta seg av alle formaliteter.

Per hadde ødelagt alt. Han hadde trukket ekteskapet vårt ned i sølen, og jeg skammet meg dypt på hans vegne. Ikke bare fordi han hadde vært utro i vårt felles hjem, men også fordi han hadde plukket ut en sårbar tenåring som offer.

Aldri hadde jeg trodd at Per kunne være i stand til å svikte familien sin på den måten. Alle var helt sjokkerte, og foreldrene hans tok avstand fra sønnen sin. De syntes at oppførselen hans var hårreisende, og at han nå måtte ta ansvar for handlingene sine.

Per på sin side forsøkte desperat å få kontakt med meg. Han sendte meg blomster og brev. Han ba om unnskyldning og mente at vi kunne ­finne ut av det. Han elsket meg, skrev han.

Han angret, han skulle gjøre alt jeg ville, bare jeg tok ham tilbake. Men ingen som oppriktig elsker et annet menneske, gjør noe sånt. Det var min konklusjon.

Det har gått over ett år nå, og jeg har avfunnet meg med alt sammen. Jeg ser at Per og Linn er mye sammen, og jeg vet at han tar ansvar for den lille gutten de har fått. Jeg prater lite med Per, men han har barna våre hos seg annenhver helg, sammen med både Linn og sønnen deres.

Alt er bare trist

Det er tydelig at de vil at ­barna skal få et naturlig forhold til hverandre. Maria er opptatt av lillebroren sin, mens Martin synes alt bare er trist. Han skulle ønske at alt ble slik det var før. Han savner faren sin i det daglige og gir stadig uttrykk for at han ikke liker at Linn alltid er der når de besøker ham.

Det er ikke så mye jeg får gjort med dette. Det er Per som må ta det fulle og hele ansvaret for at det ble som det ble.

Jeg har på mange måter kommet over skilsmissen og trives med å bo for meg selv. Likevel har jeg fått noen sår i hjertet, spesielt når det gjelder å stole på en mann igjen. Per var den jeg stolte aller mest på, og det var aldri i mine ­tanker at han var i stand til å være utro. Så feil tok jeg altså.

Jeg ser på Linn med mer forsonlige øyne nå. For når alt kommer til alt, er det vel hun som har det verst. Hun hadde så mange planer for fremtiden og så mange ambisjoner. Det blir nok ikke lett å fullføre de planene som alenemor. Men også hun må ta ansvar for sine handlinger.

Jeg håper at både hun og Per har lært noe om konsekvenser, og at de bruker disse erfaringene videre i livet på en god måte. Det er bare så synd at slike erfaringer kan være så dyrekjøpte, og at så mye kan bli ødelagt underveis.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg møtte en ny mann, og eksen min ble rasende