Her blir Duli gjenforent med mamma etter 48 år

– Jeg trodde ikke det fantes noen informasjon om meg. Jeg ble fortalt at mappen min hadde blitt borte i en brann, forteller Duli Rose Thuv (49) fra Bodø. 

For et drøyt år siden fikk Duli vite at det ikke var riktig at mappen hennes hadde brent opp. En annen adoptert kvinne hadde funnet 107 mapper, deriblant Dulis, på et offentlig kontor i hovedstaden Dhaka.

For Duli, som ikke husker noe annet enn livet i Norge, var det først vanskelig å tro at det var sant. Så begynte hun å forestille seg hva mappen kunne inneholde. Ville innholdet endre hvordan hun så på seg selv? Ville hun få informasjon som kunne tette hullene i livshistorien hennes? 

– Jeg kjente på en blanding av glede, håp og frykt. Det var også en uro der, en nervøsitet for hva som ville komme frem, sier Duli. 

Det viste seg at mappen inneholdt hele historien hennes.

– Det var oppgitt fulle navn på begge foreldrene mine! Og til og med de daværende adressene deres, som var et signal på at de ville at jeg skulle kontakte dem, sier Duli tankefullt.

Hun er selv mamma til fire barn og har ett barnebarn. 

Den vonde virkeligheten

I mappen som fulgte med Duli som liten, står det at hun ett år og en uke gammel ble gitt til «Innenlands adopsjonsprogram sitt barnehjem» (Sosial- og velferdstjenesten, Bangladesh offentlige myndigheter) uten betingelser.

Vi har lest dokumentene, og årsaken som er oppgitt er «finansielle årsaker/ugift, mor/sykdom».

I ett av dokumentene blir det forklart at moren hadde vært gift i seks-syv år, noe som betyr at hun har blitt gift som 12-13-åring. Paret hadde først fått en datter som døde bare to år gammel. Faren bodde sammen med både henne og hans første kone, som han også hadde barn med. Alle bodde i samme hus.

Da den to år gamle datteren døde, ble moren sendt hjem til sin egen mor. Videre står det at folk i landsbyen litt senere fikk moren til å gå tilbake til mannen sin. Moren ble på nytt gravid. I papirene kommer det frem at det da oppsto problemer, og at mannen tok ut skilsmisse da Duli ble født.

Det blir forklart at barnet ikke hadde noen andre enn moren som var i en vanskelig økonomisk situasjon og strevde med helseutfordringer. Moren jobbet som hushjelp og hadde ikke råd til barnets levekostnader. Derfor ga hun ifølge dokumentasjonen barnet til myndighetene. 

Ingen dans på roser

Ett år og fire måneder gammel ble Duli adoptert av et norsk par som ikke kunne få egne barn. De bodde i Straumen i Nordland. Adoptivforeldrene har fortalt Duli at de var veldig lykkelige da hun kom til dem fra Dhaka.

De fem første årene av livet hennes i Norge bodde familien i Straumen. Duli, eller Hanne, som de kalte henne, har gode barndomsminner derfra. Hun husker den vakre hagen, de høye trærne, husken, lekehuset, gode venner …

Duli minnes at hun koste seg sammen med adoptivforeldrene i hagen om sommeren. Seks år gammel flyttet familien til Bø i Vesterålen. Der fant hun seg ikke like godt til rette.

Duli legger ikke skjul på at livet som adoptert ikke bare har vært en dans på roser. Hun opplevde at hun ikke ble akseptert på barneskolen og har kjent mye på ensomhet både i oppveksten og senere som voksen. 

– Nesten hele livet har jeg savnet noe jeg ikke har klart å sette fingeren på hva var. Hvorfor var jeg ikke helt fornøyd med livet jeg hadde fått i gave? Jeg var jo tross alt adoptert bort fra et liv i fattigdom og det som verre var. Jeg var takknemlig for mye, men noe manglet likevel. Identiteten, tilhørigheten, samhørigheten, aksepten, nærheten og den dype kjærligheten, sier Duli stille. 

Fant moren på seks uker

Da Duli fikk vite at mappen hennes likevel ikke var gått tapt i en brann, nesten 50 år etter at innholdet ble skrevet, bestemte hun seg for å dele den med et TV-team, som jobber for den riksdekkende kanalen Ekattor i Bangladesh.

49-åringen hadde et håp om å komme i kontakt med den biologiske familien sin. Journalist Sharmeen Shahnaz hadde tidligere funnet familien til en annen norsk-adoptert kvinne som var på barnehjemmet i Dhaka sammen med Duli som baby. 

– Det tok ikke journalisten mer enn seks uker å finne moren og søsknene mine, sier Duli. 

At det gikk så fort å finne dem i et land som har rundt 177 millioner innbyggere, handler blant annet om at familien allerede hadde lett etter Duli i flere år. De hadde engasjert flere frivillige.

– Familien var overbevist om at jeg var i Bangladesh dersom jeg ikke var død, forteller hun. 

Sterkt gjensyn

Duli fikk vite at moren hennes er 67 år, og at faren er død. Våren 2025 fikk hun for første gang se et bilde av sin biologiske mor. 

– Sharmeen Shahnaz sa at vi lignet, sier Duli og smiler varmt. 

Journalisten fortalte Duli at hun syntes mor og datter hadde like øyne og neser. Hun sa også at moren gråt og så inderlig ville treffe datteren igjen.

I april dro Duli og ektemannen Føyn Thuv (63) til Bangladesh. Sammen med den riksdekkende TV-kanalen traff de moren og resten av familien i Manikganj, en distriktshovedstad vest for hovedstaden Dhaka.

– Mange av byens innbyggere hadde samlet seg og ønsket oss velkommen. Jeg fikk blomster av ektemannen til en niese, og da jeg gikk opp trappen til balkongen, fikk jeg øye på moren min, forteller Duli. 

Ubetinget kjærlighet

49-åringen bøyde seg ned og ga sin biologiske mamma, Ambiya Khatun, en lang og god klem. 

– Moren min gråt voldsomt og sårt. Hun ristet og var totalt utrøstelig, forteller Duli. 

Se video: Her blir Duli gjenforent med mamma etter 48 år

Lillebroren, som er fem år yngre, ga Duli en inderlig og god klem. Storebroren smilte til henne, men ville ikke ha klem. Lillesøsteren, som er tre år yngre, kunne ikke komme, men snakket med Duli over FaceTime.

Flere nevøer og nieser, samt ektefellene og barna deres, var til stede for å treffe Duli for første gang. I tillegg kom det en lege og en lærer og hans kone, som hadde vært med på å lete etter Duli. Og enda flere som hun ikke riktig husker hvem var.

– Det var overveldende – og et øyeblikk jeg vil gjemme dypt i hjertet mitt for alltid. Det var godt og vondt på samme tid, sier Duli tankefullt. 

Rørende, hjertevarmt og skremmende er ord Duli bruker for å beskrive det første møtet med moren og resten av familien etter nesten 50 år. 

– Jeg reflekterte mye over hva jeg har gått glipp av. For den ubetingede kjærligheten jeg ble møtt med, var en kjærlighet så stor som jeg ikke visste eksisterte i denne verdenen. Det var ikke bare kjærlighet fra familien min, men også fra hele byen rundt. Og da mener jeg ikke bare Manikganj, men også Dhaka, forteller Duli. 

Landet ble berørt

Det første møtet ble vist på statskanalen i Bangladesh. 

– Egentlig skulle det bare være én sending, men det utviklet seg til å bli flere fordi hele landet ble så berørt, forklarer Duli. 

Duli og Føyn ble gjenkjent på Banani street i Dhaka, og bengalere i Bodø, der paret bor, har også stoppet dem på gaten. Det ligger mange videoer på nettet, både de som er filmet av TV-kanalen, vloggere og privatpersoner. 

– Det er helt enormt på alle måter, sier Duli og smiler varmt.

Duli og Føyn besøkte familien en gang til mens de var i Bangladesh. 

– Dette var, om mulig, et enda sterkere møte. Uten TV-teamet. Vi fikk pratet mer privat, og jeg fikk høre den egentlige historien, forteller Duli. 

Morens historie

Ifølge Dulis mor er ikke det som står i mappen som ble funnet hos myndighetene riktig. Vi har fått tilgang til dokumentene der det moren fortalte under besøket er oversatt fra bengali til engelsk.

Det står at moren fortalte at hun dro fra landsbyen til Dhaka, til en onkel hun fikk bo i huset til. Med Duli i armene gikk moren fra dør til dør på jakt etter arbeid. Hun lyktes ikke. Moren refererer til at onkelen sa: «La barnet være igjen på et barnehjem. På den måten vil du overleve, og det vil barnet også.»

Videre fortalte moren at hun med tungt hjerte forlot datteren på et barnehjem, og at hun omtrent to uker senere dro for å besøke henne. Da lot ikke de ansatte henne hverken få holde datteren, eller gå i nærheten av henne. Moren fikk beskjed om at hun kunne stå å se på avstand. 

En måned senere dro hun tilbake. Denne gangen fikk hun ikke se datteren, og noen ansatte sa at hun ikke var der lenger. Nok en gang vendte moren tilbake til barnehjemmet, fast bestemt på å finne Duli og ta henne med seg hjem, men ble igjen fortalt at hun ikke var der.

I det oversatte dokumentet fra gjenforeningen, siteres moren slik: Jeg spurte dem desperat: «Hvor er barnet mitt? Hvor har babyen min blitt av?» De svarte kaldt: «Hvordan skulle vi vite det? Vi vet ingenting om barnet ditt.» De erkjente ikke at hun noen gang hadde bodd på barnehjemmet.

Videre fortalte moren at hun gikk knust derfra. I et annet sitat sier moren: Hvis jeg hadde visst at de ville sende deg utenlands, ville jeg aldri ha gitt deg til dem. De fortalte at du skulle studere ved barnehjemmet, og når du ble stor, ville de gi deg en jobb eller arrangere ekteskapet ditt. Det som står i papirene er ikke riktig.

– Jeg fikk en voldsom følelsesreaksjon. Det føltes som om bølger i et stormfullt hav skyllet over meg. Moren min holdt meg i armene sine. Hun strøk og strøk på meg. Det var en berøring som føltes helt ny, og til slutt stoppet tårene å renne. Ingen trøster et barn slik en mamma gjør, og det føltes som å komme hjem etter en veldig lang reise, sier Duli.

Det viktigste i livet

Føyn forteller at måten Duli ble møtt på, har satt dype spor i ham.

– Det var en gjensidig lengsel der. At familien virkelig brydde seg og møtte henne med kjærlighet, glede og takknemlighet var lett å se. Det var sterkt og ubeskrivelig vakkert da Duli klemte moren, både første og andre gang, sier han.

Føyn ble berørt av den fortvilte moren, som ønsket å forklare at hun ikke visste at datteren ville bli sendt langt bort og adoptert til en helt annen del av verden. 

– Denne reisen har hjulpet Duli mer enn noe annet. Hun har vært i Bangladesh-boblen helt siden vi kom hjem. Å treffe familien, være tilbake i fødelandet og oppleve kulturen, har gjort mye med henne. Hun ser annerledes på livet nå, sier han. 

Ektemannen sier han pushet Duli med tanke på å våge å gjennomføre reisen til Bangladesh.

– Jeg føler at dette er det viktigste jeg har bidratt med her i livet. Selv har jeg reist mye, men ingenting slår dette! Du kan se på «Tore på sporet», men hva det gir å være med på reisen selv er vanskelig å sette ord på.

Føyn understreker at det ikke er gitt at en slik reise ender lykkelig, men at Duli var godt forberedt mentalt. 

– Hun jobber fremdeles med å bearbeide følelsene sine, og det vil hun nok gjøre i lang tid fremover, sier han. 

Lidd en stor urett

– Som familie har vi mistet mye verdifullt, og den som har lidd størst urett er moren min. De sårene hun er blitt påført, er knapt mulig å forstå. Det var godt å gråte sammen med henne, og vi gråter hver gang vi har videosamtaler, forteller Duli. 

Moren strever med å forstå at datteren aldri har vært sint på, eller bebreidet, henne.

– Jeg har bare ønsket å få vite sannheten om livet mitt, og den har jeg nå fått. Foruten barna mine, er det ingenting jeg er mer takknemlig for enn at brikkene i livet omsider har falt på plass. Nå er livet mitt helt og fullkomment, sier Duli.

Duli og Føyn har sagt til moren og familien i Bangladesh at de gjerne vil hjelpe dem på ulike måter. 

– Familien sier at de ikke vil ha noe bortsett fra min kjærlighet, og den har de fått. For alltid, sier Duli. 

Dype røtter

– Jeg har lært mye, og noe av det viktigste handler om betydningen av røttene våre. Gjenforeningen ga meg mulighet til å føle ubetinget kjærlighet fra mennesker jeg deler blod med, og har gitt meg en større forståelse for hvem jeg er.

Dulis syn på seg selv har endret seg. 

– Jeg har trodd at jeg var et menneske som ikke klarte å tilpasse seg omgivelsene. Et menneske som ikke mestret noen verdens ting, og som heller ikke hadde noen særlig verdi. Nå har jeg erfart at dette ikke er riktig, og så smått begynt å være den jeg var født til å være, den jeg egentlig er, sier hun. 

Også det å bli sammen med Føyn har gitt Duli mye styrke. De møttes for bare tre år siden, men begge føler at det mye lenger siden. 

– Duli er den jeg har lett etter hele mitt liv. Jeg var helt sikker på at hun var den rette med en gang. Etter tre dager visste jeg at jeg elsket henne, sier Føyn med et smil. 

Livet har gått sin vante gang etter at paret kom hjem fra Dhaka for et år siden. 

– Jeg har bortimot daglig kontakt med familien i Manikganj. Vi begynte å planlegge neste tur da vi var i Bangladesh den første gangen, og nå blir vi bedre kjent både gjennom tekst- og videochatter. Jeg kjenner at jeg har vunnet gulloddet og endelig kan lene meg tilbake og nyte det livet bringer, sier Duli glad.

Journalist Sharmeen Shahnaz, som laget reportasjene om familiegjenforeningen i Bangladesh, vant nylig en pris for denne jobben. 

Erik taklet ikke at vi fikk et annerledes barn. Nå har han har flyt­tet fra oss