Jeg havnet ved siden av en ukjent kvinne i et 40-årslag. Det hun sa om min far, sjokkerte meg

Da faren min kom innom for å hente barna til overnatting i går, klarte jeg ikke å se ham i øynene. Han løftet opp Magnus og tøyset med ham, og han klappet Martine på hodet og sa at mormor hadde en overraskelse til henne. Jeg lot som om jeg var veldig stresset, og sa kort at jeg håpet at de fikk en fin helg.

– Hils mamma, sa jeg idet jeg lukket igjen døren.

Jeg har fått en etterlengtet frihelg og har ingen andre planer enn å være hjemme. Jeg tenker. Hodet mitt er fylt med tanker, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det som nå har blitt mitt store dilemma.

Jeg har fått informasjon jeg gjerne skulle ha vært foruten, og som jeg må prøve å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til.

Blir kvalm av tanken

For en uke siden ble jeg bedt i et 40-årslag til en kollega. Hun hadde leid et lokale og invitert mange gjester. Jeg kjente ikke så mange, bare et par av de andre kollegaene våre, og jeg ble sittende ved siden av en ukjent, flott kvinne, som viet meg mye oppmerksomhet.

Hun pratet og hun spurte meg ut om forskjellige ting. Om jeg hadde barn, om jeg var gift, ja slike ting. Jeg følte at vi fikk en god kontakt, og svarte villig vekk på alt hun lurte på.

Utover kvelden ble hun ganske beruset, og hun spurte om jeg ville være med utenfor for å trekke litt frisk luft. Jeg ble med, intetanende om hva hun hadde på hjertet.

– Jeg må være ærlig mot deg, sa hun snøvlende.

Så fortalte hun at hun visste godt hvem jeg var.

– Egentlig vet jeg veldig mye om deg, fortsatte hun og la ut om hytta vår på Sørlandet, om at jeg en gang drev med turn, om min brors interesser for hunder og om min lange interrail­ferie som 18-åring.

Jeg ble helt målløs. Hvordan kunne hun vite så mye om meg og min familie? For hun snakket videre om våre familietradisjoner og visste godt at moren min drev med frivillig arbeid i utlandet.

Jeg ble stående og måpe, for alt hun sa var riktig! Tusen tanker fór rundt i hodet mitt. Det var en helt merkelig situasjon at et vilt fremmed menneske kunne stå foran meg og fortelle meg om livet mitt på denne måten. Til slutt tok hun meg i armen og sa at den hun kjente aller best, var faren min.

– I åtte år var han en del av livet mitt, fortalte hun videre.

Fra hun var ti til hun var 18 år hadde moren hennes vært min fars elskerinne. Hun la ut om at hun og moren hadde vært med pappa på jakt om høsten, de hadde vært på helgeturer mens mamma var på sine utenlandsturer, og pappa hadde hjulpet henne med leksene mens vi trodde at han var på en av sine lange skiturer.

Hun fortalte om mange episoder, og at hun hadde blitt veldig lei seg den dagen forholdet deres var over. Hun hadde virkelig blitt knyttet til faren min, hun som ikke hadde noe kontakt med sin egen far.

– Moren min fant en annen mann, sa hun, og jeg så at øynene hennes ble blanke.

– Det er like greit at du får vite det, selv om dette er noen år tilbake, la hun til.

Jeg spurte henne om hva moren hennes het, og hun fortalte meg det. For meg var dette et helt ukjent navn. Jeg dro hjem fra festen etter denne samtalen. Jeg måtte nesten klype meg selv i armen for å forstå at jeg virkelig hadde fått vite alt dette. Det handlet jo om min egen far, han som alltid har stilt opp for mamma og meg, og som har vært den største tryggheten i livet mitt bestandig. For meg var det vanskelig å fatte.

I løpet av denne uken har jeg tenkt tilbake, og alt denne kvinnen fortalte meg, stemmer. Pappa dro ofte på lange skiturer, og han var i perioder mye borte, enten det var overtid, seminarer med jobben eller andre ting. Jeg husker at jeg alltid gledet meg til at han skulle komme hjem igjen, slik at jeg kunne krype opp i fanget hans og bli tøyset med. Akkurat slik han tøyser med mine egne barn nå. Men tanken på at han har bedratt mamma og meg, gjør meg kvalm. Det er nesten så jeg ikke kan fatte det.

Jeg har funnet telefonnummeret til denne kvinnen, og hun eksisterer. Mest av alt har jeg lyst til å ringe og snakke med henne. Om ikke annet så for å få bekreftet at dette er sant, selv om jeg forstår at det faktisk er det. Jeg er fylt med skuffelse, og på vegne av mamma er jeg sint. Utad har alltid foreldrene mine vært mine rollemodeller. De har alltid vist hverandre kjærlighet, de har gått hånd i hånd, de har snakket til hverandre med respekt i stemmen, og jeg vet at mamma elsker pappa høyere enn alt her i verden.

Et stort svik

Deres kjærlighet har vært min inspirasjon, selv om jeg ble skilt etter et kort ekteskap. Det forholdet mine foreldre har til hverandre, er et slikt forhold jeg bestandig har lengtet etter selv. Nå vet jeg at det ligger mye under denne fasaden, men hva mamma vet, aner jeg ikke.

Jeg lurer på hvem faren min egentlig er, han som jeg alltid har stolt på. Jeg har delt mye med både ham og mamma, fordi jeg har ansett dem begge som kloke og oppegående mennesker som er i stand til å se verden fra ulike perspektiver. At min egen far har vært utro og fungert som en farsfigur for en annen jente under oppveksten min, hadde jeg aldri drømt om. Ikke han, av alle fedre. Så hva gjør jeg nå?

Dilemmaet mitt er om jeg skal snakke med pappa først og fortelle det jeg nå vet om ham. Eller skal jeg gå til mamma og la henne få vite at det finnes en kvinne der ute som har hatt pappa i livet sitt gjennom åtte år? At mamma er blitt bedratt og løyet for gjennom alle disse årene. Og hvem vet, kanskje han fant seg en ny elskerinne etter at dette forholdet tok slutt. Kanskje han fortsatt lyver og bedrar?

Jeg er så uendelig skuffet og føler at noe av tryggheten i livet mitt har smuldret opp under føttene mine. Nå vet jeg ikke engang hva min egen far står for av verdier og moral. Jeg aner ikke hva han egentlig er i stand til.

For meg er dette et stort svik, og jeg vet at jeg ikke vil klare å gå rundt og bære på denne informasjonen og late som ingenting. Jeg merket det godt da pappa hentet ungene, jeg hadde mest lyst til å skrike til ham at jeg vet hva han har drevet med bak ryggen vår. Vil mamma gå fra pappa hvis hun får vite om dette? Eller vil det komme frem flere ting som er blitt skjult opp gjennom årene? Uansett er ikke lenger familien min den familien jeg trodde den var.

Jeg tenker på mamma, som er så familiekjær og omtenksom av natur. Hun fortjener ikke dette. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg aldri hadde fått vite dette. Noen ganger er det nok bedre å leve i uvitenhet. Jeg aner virkelig ikke hva dette vil bringe med seg for familien min, jeg vet bare at jeg ikke klarer å late som ingenting.

Mamma ble min bestevenninne – til slutt måtte jeg si stopp