Jette og Bjarne bor sammen med barnebarna og oldebarna

Hver morgen blir Jette vekket av glade barnestemmer. Stemmene tilhører oldebarna hennes, som er på vei til barnehagen. Når de kommer hjem senere på dagen, er Jette og mannen Bjarne garantert besøk.

Ekteparet bor i fløyen på en vakker, hvitkalket gård av typen som signaliserer slektsgård. I dette tilfellet må slekt forstås som generasjoner, for gården huser nemlig tre generasjoner: Jette og Bjarne, barnebarnet Natalie og familien hennes, som består av Andreas og de tre barna Ingrid, Carl-Johan og minstemann Philip på åtte måneder.

– Vi nyter å være sammen med oldebarna, og vi har fått et nydelig hjem her, sier 83 år gamle Jette Pedersen.

Se video: Tarjei Svalastog: - Jeg blir kjempeoverrasket om han har gjort det

Paret har sitt eget hus med egen hage og utsikt over rapsåkre og skog. Men roen blir ofte brutt, for det er alltid liv på den andre siden av hekken. Fire år gamle Carl-Johan spiser jordbær, fem år gamle Ingrid tegner, mens lillebror Philip våkner fra formiddagsluren, og hunden Freja tar det hele med stoisk ro.

Hver dag blir porten mellom de to hagene åpnet. Når barna kommer hjem, løper de inn og hilser på oldeforeldrene, og mens Natalie har vært hjemme i foreldrepermisjon, har det også blitt mange kaffekopper.

– Bestemoren min og jeg står hverandre veldig nær og er tett på hverandre hver eneste dag, men vi er flinke til å ta en halvdags pause fra hverandre innimellom. I stedet for å ignorere hverandre, gir vi hverandre bare en klem og avtaler å snakkes, forklarer 35 år gamle Natalie Blach.

Ukentlige samtaler

Natalie har alltid hatt et nært forhold til besteforeldrene. Da hun begynte på videregående skole i Viborg, flyttet hun inn hos Jette og Bjarne, som hadde en stor eiendom med en ekstra leilighet like ved skolen.

– Jeg hadde tre fantastiske år der jeg nøt en viss frihet, samtidig som noen hjalp meg med matpakke og klesvask, forteller Natalie.

Da hun møtte Andreas for tolv år siden, tok Jette og Bjarne imot ham med åpne armer.

– Vi var jo bare 22–23 år og ikke helt voksne, så bestemor og bestefar utviklet også en form for besteforeldrefølelse for Andreas, ler Natalie.

Paret flyttet til København, men Natalie holdt kontakten med besteforeldrene gjennom ukentlige samtaler. Da familien flyttet tilbake til Jylland, begynte de å lete etter en eiendom som også kunne romme Natalies besteforeldre. I 2023 fant de det perfekte stedet, med god plass til alle.

– Jeg ønsket å gi noe tilbake til dem, og jeg ville at de skulle bli kjent med oldebarna sine. Bestemor og bestefar har vært blant de nærmeste menneskene i livet mitt, så det betyr mye at barna mine også får gode minner sammen med dem, sier Natalie.

Heldigvis tente Andreas på ideen. Han vokste selv opp på en herregård der både farfaren og oldefaren hans bodde, så tanken på å bo flere generasjoner sammen var ikke fremmed for ham.

– Det er selvfølgelig noe annet å bo sammen med svigerfamilien, men vi har tilbrakt mye tid hos Bjarne og Jette. På mange måter føler jeg meg også som barnebarnet deres, og det danner hele grunnlaget for bofellesskapet vårt. Selv om vi har god plass og kan trekke oss tilbake, bor vi fortsatt tett, sier 36 år gamle Andreas Blach.

En annen respekt

Bjarne og Jette hadde ingen betenkeligheter, selv om de hadde bodd mange år i Viborg og flyttet fra et stort hus i sentrum til en landeiendom utenfor Langå, der nærmeste nabo er landsbykirken.

– Vi flyttet til noe bedre, sier Bjarne Pedersen (73).

Selv om eiendommen er på 500 kvadratmeter, er det likevel vanskelig å skjule en dårlig dag.

– Det blir en annen åpenhet når man bor så tett. Dette er hverdagslivet, på godt og vondt. Bjarne og Jette opplever barna også når de har hatt en lang dag og er slitne, men vi har funnet en god balanse, sier Andreas.

Storfamilien tror mye av suksessen med bofellesskapet skyldes at det er et generasjonsledd mellom de unge og de eldste – at det er besteforeldre og barnebarn som bor sammen.

– Vi har en annen respekt for hverandre enn foreldre og barn har. Jeg tror ikke det hadde vært så enkelt hvis det ikke hadde vært et generasjonsledd mellom oss, sier Bjarne.

– Ja, avstanden mellom generasjonene gir større romslighet og et annet ansvar, fordi vi har ulike roller. Jeg vil likevel påstå at barna våre har et tettere forhold til dere fordi dere er så fysisk nær. Vanligvis har ikke barn et fullt så nært forhold til oldeforeldrene sine, og vi føler oss utrolig privilegerte som kan gi dem dette, legger Andreas til.

Moren til Natalie bor fortsatt i Viborg og føler seg på ingen måte tilsidesatt fordi hun ikke er en del av storfamiliekollektivet.

– Mamma og søsknene mine er bare takknemlige for at vi tar vare på mormor og morfar. Jeg vil påstå at jeg er den i hele familien som kjenner dere best, sier Natalie og smiler til mormoren og morfaren sin.

Oldemors kjøttgryte er best

I begynnelsen spiste alle sammen, men det tok slutt fordi ønskene sprikte når det gjaldt både spisetider og menyer.

– Det fungerer bedre å ta ettermiddagskaffen sammen og spise middag hver for seg, konkluderer Natalie.

Ingrid og Carl-Johan har uansett funnet ut at oldemors potetmos og kjøttgryte er best, og døren står alltid åpen.

– Jeg har selv vokst opp med å bli skjemt bort av besteforeldrene mine, men vi har måttet ta en prat om at det ikke kan serveres is og kake hver eneste dag. Det må være et snev av hverdag her også, selv om barna selvsagt skal få lov til å bli skjemt bort av oldeforeldrene sine, understreker Natalie.

– Vi respekterer at det må gå en grense, men jeg klarer nesten ikke å la være å skjemme dem bort, unnskylder Jette.

Natalie smiler til mormoren sin.

– Og jeg kan vel bare slå fast at vi ikke er helt i mål ennå. Kanskje rundt 25 prosent, ler hun.

Det er et helt spesielt bånd mellom Carl-Johan, Ingrid og oldeforeldrene. Jette forteller om samtalen hun hadde med Ingrid utenfor kirken under Philips dåp:

– Hun sa til meg at når jeg en gang lå på kirkegården, skulle hun komme med blomster til meg, for hun vet at jeg er så glad i blomster. Det rørte meg dypt.

Natalie smiler:

– Jeg ser at Ingrid har overtatt rollen jeg selv hadde overfor besteforeldrene mine. Jeg kunne også tvinne morfar rundt lillefingeren, ler hun.

Vi hjelper hverandre

Listen over fordeler ved å bo nær mormor og morfar er lang, men det finnes ett punkt på minussiden. Det er blitt svært tydelig for Natalie at besteforeldrene begynner å dra på årene. Jette sliter med hjertet og har plager med ryggen.

– Før sto de liksom stille i tid i hodet mitt, men nå har jeg innsett at de ikke lenger er 50 år og at alderen setter begrensninger. Det synes jeg er vanskelig å forsone meg med. Heldigvis bor vi nær hverandre og kan hjelpe til, men det er blitt så altfor tydelig at de en dag ikke er her lenger – og at den dagen ikke er hundre år unna, sier Natalie.

Bofellesskapet med oldebarna bidrar likevel til å holde Jette og Bjarne i gang. De får et innblikk i hverdagen til en moderne småbarnsfamilie som trenger en håndsrekning for å få kabalen til å gå opp. Samtidig kan de, med historier fra en svunnen tid, vise oldebarna at det faktisk fantes et liv før nettbrett og smarttelefoner.

– Tid er en knapp ressurs, så det betyr enormt mye at Jette og Bjarne kan hjelpe oss litt. Samtidig ser barna hvordan vi samarbeider i hagen og hjelper hverandre. Dette samholdet husker jeg godt fra min egen barndom, og det har jeg lyst til å videreføre. Det er utrolig givende, sier Andreas.

Det er på tide å ta bilder, og journalisten spør om de har en siste kommentar.

– Jeg vil bare si at jeg er så glad i deg, sier Jette og smiler til barnebarnet sitt.

– Jeg er kjempeglad i deg også, mormor, svarer Natalie og tar mormoren sin i hånden.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk, men er gjengitt med tillatelse. Dette er en redigert versjon. 

Selda Ekiz: – Jeg har nok litt kort lunte som mamma