Da Tore ble far, gikk det opp for ham at han måtte forlate barnas mor
I starten syntes jeg bare det var sjarmerende at Karoline var så opptatt av hvordan vi hadde det hjemme. Men da vi fikk barn, endret alt seg.
For åtte år siden møtte jeg Karoline - en herlig og intelligent, men også ganske stilsikker kvinne som hadde kontroll på alt.
Jeg var 29 år, og etter flere år med mye jobb og skiftende kjærester var jeg klar til å stifte familie, og det var Karoline også.
Jeg flyttet inn hos Karoline, og det ble raskt klart at hun var mer enn vanlig opptatt av orden og interiør. Både jeg, familien min og vennene mine var ganske imponert når hun dekket opp til middag eller fest.
For ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Bordet var snorlige, det var pyntet, og ingenting lå feil. «Så gjennomført og perfekt» var ord som gikk igjen blant gjestene våre, og Karoline elsket rosen.
Jeg har selv alltid vært et ordensmenneske, og det var nettopp det Karoline trakk fram i talen sin under bryllupet vårt ni måneder senere: «Endelig møtte jeg en mann som ikke slenger sokker, underbukser og våte håndklær overalt.»
Jeg syntes det var litt merkelig at hun sa noe slikt i en tale, men jeg syntes også det var morsomt og tok det som et kompliment.
I starten var det jo bare oss to, så det var lett å holde hjemmet vårt pent og ryddig. Jeg overlot også trygt innredningen til Karoline da vi kjøpte hus.
Boligmagasinene ble flittig lest her, og hun fikk stadig nye ideer. Det passet meg fint. Jeg syntes bare det var hyggelig, og det var deilig når vennene roste det smakfulle hjemmet vårt.
Da Karoline ble gravid, jublet vi begge. Det var planlagt, og vi gledet oss helt vilt. Hun gikk straks i gang med å planlegge barnerommet, men overrasket meg ved å si at vi var nødt til å vite kjønnet før vi kunne male og innrede.
- Hvorfor det, da? spurte jeg undrende.
- På grunn av fargene. Man maler jo ikke lyserosa til en gutt, slo hun fast.
Jeg syntes det var litt gammeldags, men jeg ville ikke ødelegge gleden hennes, så jeg lot det ligge.
Ultralyden viste at det ble en gutt, og barnerommet ble innredet deretter. Veggene ble malt lyseblå etter at Karoline hadde vurdert utallige fargeprøver for å treffe akkurat den riktige blånyansen.
Møbler og klær ble også nøye valgt ut, slik at alt passet sammen. Det så flott ut, men lignet ærlig talt mer på en steril utstilling fra et boligblad enn et koselig barnerom.
Da storesøsteren min, som er mor til tre gutter, så det gjennomførte rommet, sukket hun bare og sa: - Så fint det er, Tore ... men hva gjør dere når det faktisk flytter inn en aktiv liten gutt?
Kort tid etter kom Simon til verden. En fantastisk liten gutt som jeg elsket fra første sekund. Han spiste godt og sov raskt gjennom natten.
- Det er jo ingen sak å ha barn, sa Karoline, og jeg var enig med henne.
Vi ble derfor raskt enige om å få nummer to, slik at de kunne ha glede av hverandre.
Ida kom til verden et par år senere. På det tidspunktet hadde Simon blitt en glad, men også temmelig vill tumling. Til Karolines store frustrasjon var han overalt.
Han satte fettfingre på vinduer og møbler og plukket på alt han kunne få tak i. Karoline løp konstant etter ham med en klut.
- Slapp nå av, verden går ikke under fordi det er litt rotete, sa jeg, men slike kommentarer gjorde henne bare enda mer irritert.
Å gå fra null barn til plutselig å ha to småbarn var en enorm omveltning. For meg handlet det om å omfavne kaoset og få det beste ut av hverdagen, men for Karoline var kaos uakseptabelt.
Jeg prøvde å forklare henne at det var en endeløs oppgave å rydde uavbrutt og kjefte - barna bodde jo også her, og de var altfor små til å rydde opp etter seg selv.
Men Karoline holdt hardnakket fast ved at hjemmet skulle være strøkent. Om kvelden var hun utslitt, mutt og snerrende, og ventet bare på at barna skulle sovne, slik at hun kunne gjenopprette den ordenen hun var så avhengig av.
Barneklærne ble lagt i snorrette bunker, fettflekker ble fjernet, og vaskemaskinen gikk døgnet rundt. Etterpå kollapset hun av utmattelse - bare for å begynne på nytt neste morgen. Da kjeftet hun, mens barna ble stadig mer forvirret og lei seg på grunn av det dårlige humøret hennes.
- De er jo bare barn, og de oppfører seg akkurat slik barn skal, gjentok jeg gang på gang, men hun ville ikke høre.
Til slutt gikk det for alvor opp for meg hvor ekstremt det sto til. Hver eneste dag gjallet Karolines skingrende og sinte stemme gjennom huset.
De trekkene jeg en gang hadde funnet så sjarmerende ved henne, gjorde meg nå bare trist. Kona mi forsto overhodet ikke barnas naturlige trang til å leke. Et plettfritt hjem betydde mer for henne enn barnas trivsel.
I barnehagen skilte barna våre seg også ut, fordi de alltid møtte opp pyntet til det ytterste. Jeg syntes ærlig talt at det var pinlig - særlig når Karoline kjeftet på dem ved henting hvis de hadde blitt skitne på lekeplassen.
Dråpen kom i fjor, da vi var på middag hos søsteren min og mannen hennes. Også der hadde Karoline det travelt med å irettesette barna og kjefte så snart de sølte på de fine pastellfargede klærne sine.
- Helt ærlig, Tore, sa søsteren min da vi sto ute på kjøkkenet. - Barna deres er ikke små dukker. De er for faen barn.
Ordene hennes traff meg hardt. Jeg tenkte over glansbildet vi hadde skapt hjemme, og spurte meg selv om det egentlig gjorde meg glad. Hjemmet til søsteren min var langt fra stilrent eller gjennomført, men det oset av varme og hygge - det var laget for mennesker, det var ikke hjemmet vårt.
Derfra begynte jeg for alvor å sette foten ned mot Karolines rengjøringsmani og beinharde ordensregler. Men Karoline kunne verken eller ville forandre seg, og til slutt var det ingen annen utvei enn å flytte.
I dag bor jeg derfor i en leilighet og har barna annenhver uke. Og vi har det fantastisk. Her er det lov å leke og rote, og jeg elsker å se hvordan ungene senker skuldrene og bare er seg selv.
Selvfølgelig oppdrar jeg dem - ikke for å få dem til å passe inn i en steril kulisse, men for at de skal kunne omgås andre. Og det klarer de to herlige ungene mine heldigvis helt uten problemer.
Denne artikkelen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en redigert versjon.
