– Jeg hadde en sønn – han het Khaled
Palestinske Amal holdt på å forgå av sorg da sønnen Khaled (7) ble drept i et bombeangrep på Gazastripen. Nå vier hun livet til flyktningsaken.
En smilende, glad og aldeles bedårende gutt med mørke, krøllete lokker, stående med en fot på en fotball og en tommel opp. Den samme gutten, kledd i spiderman-drakt, lykkelig, med et blikk som stråler.
Fotografiene er tatt av en stolt og elskende mor, og de er ikke bare dyrebare. De er minner om livet og dagene med Khaled, sønnen som ble drept i et bombeangrep i Gaza 17. oktober 2023. Han ble bare syv år, tre måneder og ti dager gammel.
– Han var mitt eneste barn, og jeg bærer ham med meg hvert minutt. Når jeg er nær en fotballbane, sier jeg til ham: «Se der, Khaled!». Han elsket å spille fotball! Å snakke om ham gjør godt. Jeg vil dele hva jeg lærte av ham, og hvordan tiden med ham endret meg som menneske, sier Amal AlKhawaja (39) til Norsk Ukeblad.
Historien hennes er delt en gang før, på Flyktninghjelpens hjemmeside i 2024. «Khaled – gutten ingen kan glemme» er tittelen, og det er gripende lesning. Der står det også at navnet Khaled betyr «i evighet».
– Jeg vil være hans stemme og stemmen til alle barn i verden som lever eller har blitt drept i krig eller på flukt fra krig og kriser, sier Amal.
Årets TV-aksjon nærmer seg, og det er i den forbindelsen at hun deler sin historie. I år går de innsamlede midlene til Flyktninghjelpen, en organisasjon hun kjenner godt fordi hun har jobbet for dem i flere år, også i krigsrammede Gaza.
Nå bor hun i Norge og er ansatt her.
Det etterlengtede barnet
Amal, ektemannen Mohammed og Khaleb bodde i Gaza by i en leilighet i første etasje, og sønnen var et etterlengtet barn.
– Jeg traff Mohammed da vi begge studerte på universitetet. Vi hadde vært gift i fem år da vi bestemte oss for å få barn. Å bli gravid ble ikke lett, og det endte med at vi fikk prøverørsbefruktning (IVF). Det tredje forsøket ble vellykket, og vi fikk tvillingene Khaled og Adam 10. juli 2016, oppsummerer hun.
Mesteparten av graviditeten var Amal på sykehuset. For å redde barnas liv måtte hun gjennom flere operasjoner. Flere uker før termin meldte de sin ankomst.
– Det var opprinnelig planlagt at jeg skulle føde på et palestinsk sykehus utenfor Gaza, i Øst-Jerusalem, men det var høytidsdager på den israelske siden akkurat da, og vi fikk vi ikke lov til å reise inn i Jerusalem likevel. I stedet fødte jeg på al-Shifa sykehuset i Gaza, minnes hun.
Fødselen var veldig tøff, men da den nybakte mammaen kom til seg selv, ble hun gratulert med to sønner og fikk vite at de hadde det bra i kuvøsene de var lagt i. De veide bare 1,3 kilo hver, og hun fikk ikke lov til å ta på dem.
– Khaled var den svakeste og var derfor den jeg var mest hos, sier hun.
Selv om Amal fikk beskjed om at det kom til å gå bra med sønnene, var situasjonen tøff å stå i. Da legene sa at hun kunne dra hjem, men at barna måtte bli igjen på sykehuset, nektet hun. Og ting vi i vestlige land knapt kan forstå, skjedde. Som at legene ga beskjed om at bare ett av barna kunne få en vaksine som premature barn får. Det var nemlig mangel på slike i Gaza. Amal nektet. De to sønnene skulle få de samme mulighetene, bli behandlet likt.
Mistet tvillingbroren
Legene gjorde alt for å redde de bitte små guttene, men Adam døde på sykehuset. I all tid etter har Amal visst at han kunne ha blitt reddet om han hadde blitt sendt til Jerusalem. For Khaled overlevde. Han fikk to uker gammel ambulanseskyss ut av Gaza for å få bedre medisinsk behandling i Øst-Jerusalem.
På den lange og krevende reisen med Khaled var hun først og fremst knust etter tapet av Adam og livredd for at noe skulle skje med Khaled. Ennå hadde hun ikke fått holde ham i armene sine.
– Da jeg endelig en dag skulle få lov til å holde barnet mitt første gang, var det følelsessterkt. Han var så liten, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Alt var nytt.
Hun var lykkelig da de etter to måneder skulle få reise hjem. Før hjemreisen handlet hun bitte små klær til ham, som hun la i en eske.
– Hjemme i leiligheten vår i Gaza står den esken fortsatt. Jeg har tatt vare på alle Khaled-tingene.
Amal løfter hodet, smiler. Hun husker da de kjørte taxi fra sykehuset til grenseovergangen Erez med en venn og kollega, som var med for å støtte henne. Da de kom ut på den palestinske siden, sto Mohammed, familien deres, venner og kolleger med ballonger og gaver.
– Jeg gråt av glede over å komme hjem med Khaled, forteller hun.
Tøff tid
Det daglige livet med Khaled begynte da. Han måtte skjermes fra bakterier og virus i seks måneder og ble derfor ikke tatt med ut. Fra han var åtte måneder gammel dro de jevnlig til Al-Quds sykehuset for å få blodoverføringer.
Legen som utførte dette ble i november 2023 drept i et bombeangrep på Al-Awda sykehus i nord. Ennå bærer Amal med seg det legen sa: «Om et år kommer han til å være akkurat som alle de andre».
For legen fikk rett. Ett år gammel kunne Khaled endelig kunne få være ute. Da feiret de med en stor festlunsj farfaren lagde for ham. Flere enn hundre mennesker kom. De sang, danset og spiste masse god mat, omringet av vakre blomster.
Khaled gikk på den internasjonale skolen og snakket engelsk flytende. Men det viktigste for mammaen var at han fikk leke og være lykkelig. Han elsket å spille fotball, være med venner, snakke med mennesker. Overalt sa folk at han var helt spesiell.
– Jeg tok ham med meg når jeg gikk rundt for å hjelpe fattige mennesker. Det var viktig for meg at han lærte medmenneskelighet, sier mammaen.
Amal fikk korona og ble veldig syk. Khaled sto i døråpningen og snakket med henne mens hun lå i sengen. Han var tydelig bekymret. Mammaen hadde lært ham å si: «Jeg er vakker, sterk og modig!». Plutselig sa han de samme ordene til henne: «Mamma, si: Jeg er vakker, sterk og modig». Og så holdt han hånden sin over hjertet sitt og la til: «Alt kommer til å bli bra».
Hver gang Khaled sa noe, glemte hun alt det triste. Hver gang hun så ham, snakket med ham, var med ham, følte hun glede.
Skjemte ham bort
Noen mente hun brukte for mye tid på Khaled og var for snill.
– Hvis jeg prøvde å straffe ham ved å lage en eller annen konsekvens, klarte jeg ikke å gjennomføre det.
Han fikk frokost på sengen og kanskje var det imot alle prinsipper, men ikke en dag har hun angret på det. Det ga henne glede. Hun hadde bare ett barn og ville leve med ham som om hun hadde tre.
– Jeg tenkte at han en dag ville komme i tenårene og kanskje lukke døren og kreve at jeg banket på for å komme inn. Jeg ville skjemme ham bort frem til det.
Amal stopper opp, sier at hun ikke for noe i verden ville ha vært uten årene med sønnen.
– Kanskje kan en mor lære noe av historien min, muligens bare gjennom å gi flere klemmer. Jeg sa hver morgen: «God morgen! Jeg elsker deg. Nå må du våkne. I dag blir det en fin dag. Vi skal …». Mens han lå i sengen snakket jeg om alt det fine vi skulle gjøre den dagen.
Khaled kunne ta buss til skolen, men mammaen ville kjøre ham. I løpet av de ti minuttene de fikk sammen, hadde de morgenbønner. Hun holdt ham i hånden og sa: «Vær så snill, Gud, beskytt Khaled for meg. Jeg vil ikke ha noe annet i livet enn Khaled. Gi ham helse og styrke og gode venner».
12 i familien drept
Livet på Gazastripen har «bestandig» vært krevende. De var vant til å mangle essensielle ting og være på vakt. Angrepet på Israel 7. oktober 2023 gjorde det enda vanskeligere. Amal tok med seg Khaled til storfamilien i Rafah lenger sør. De fikk bo i foreldrenes store hus og trodde at de var tryggere der.
Krigen eskalerte, de var omgitt av katastrofer, død. En morgen skjedde det som endret livet for alltid.
Da det smalt første gang, trodde hun at de slapp unna. Men plutselig var alt kaos, og hun tenkte først at de kom til å dø. Hun hørte stemmen til moren som sa: «Be, for nå dør vi». Da svarte hun: «Vi dør ikke».
Da Amal ble hentet ut av ruinene, ville de sende henne med ambulansen til sykehuset. Hun sa at hun ikke ville kjøres dit før Khaled ble med, og de sa at han var der allerede.
– Men Khaled var ikke der, og jeg dro tilbake for å se etter ham selv om jeg var skadet. Jeg tenkte at han ikke kunne være død. Han hadde jo vært på badet sammen med meg noen timer tidligere.
Håpet om å finne ham i live dro henne til ruinene om natten, selv om det var farlig. «Khaled! Du må være sterk!», ropte hun. I to netter gikk hun dit. Slektningene hentet henne. Men gang etter gang klarte hun likevel å komme seg dit.
24 mennesker ble drept den dagen, og tolv av dem var i Amals familie. De første hun fikk vite om, var faren, broren, svigersøsteren og to nieser på to og ti år.
Amal så slektningene bli båret ut av ruinene. Hun sier adet er umulig å forestille seg hvordan det føles å se sine kjære ligge drept og kledd i hvitt. Og så få beskjed om at sønnen din er funnet død.
– Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å finne meg selv igjen. Noen ganger tror jeg at jeg skal klare det, andre ganger ikke.
Ektemannen var på jobb i Tyrkia da Khaled ble drept. Han har siden det vært flyktning i Hellas, Amal i Norge.
– Jeg jobber og jobber for å flykte fra savnet, sorgen og de vonde følelsene. Det eneste som hjelper, er å jobbe for at krig og nød ikke skal ramme flere uskyldige mennesker, sier hun.
Det nye livet
Krig rammer uskyldige kvinner, menn og barn som lever fredelige og gode liv, som ikke gjør noen noe vondt. De tvinges på flukt.
Amal vet hvordan det er å bli fordrevet. Hun har kjent på kroppen hva krig forårsaker av lidelse. Når vi snakker om TV-aksjonen, reflekterer hun rundt visjonen å gi flyktninger en ny fremtid. Er det mulig å finne et nytt hjem? Klarer man å gi folk en ny fremtid?
– Hjemmet som konsept finnes ikke i min hverdag nå, men jeg trenger ikke å være redd, og det gjør meg til en privilegert person. Jeg jobber, lever i trygghet utenfor krigssonen. Det betyr at jeg er heldigere enn de som fortsatt bor i land med krig, resonnerer hun.
Det hender hun våkner om morgenen og tenker at hun har verdens verste liv. Da minner hun seg selv om at mange lever under angrep.
– I fortvilelse er det vanskelig å finne håp, men det er alltid godt at noen åpner armene og hjelper deg med å få dekket grunnleggende behov. Derfor skal vi hjelpe, sier hun.
Sin egen sorg har hun laget et bilde av.
– Jeg møter personer som har mistet armer og ben gjennom krigshandlinger. Barn kan ikke lenger spille fotball, mødre må lære seg å leve med bare en hånd. Min amputasjon er i hjertet. Den store biten Khaled mangler, og derfor er det blitt vanskelig å bruke hjertet fullt ut, forklarer hun.
