Tanjas mor var bare 13 år da hun fødte henne, og måtte gi henne fra seg mot sin vilje

– Da jeg så henne, føltes det som om verden holdt pusten.

Tanja Haugen Neefjes (49) smiler ved tanken. Kvinnen med varme brune øyne tar imot oss hjemme på Fjerdingby, men vi blir raskt med tilbake til året 2016. Da hun endelig sto der utenfor sin biologiske mors hus på en prærie i Nord-Amerika. 

– Denne gjenforeningen etter hele fire tiår er en helt unik historie, sier Tore Strømøy, som sporet opp Tanjas biologiske mor.

– Da hun kom ut og gikk mot meg, klemte vi hverandre – uten å si et eneste ord. Det føltes som om vi kjente hverandre, beskriver Tanja.

Se video: Jenny Jenssen sier hvorfor dans er hennes favoritt treningsform

Hun stryker en hånd over nesen sin og smiler mykt.

– Den lille buen her – den har hun også. Jeg har aldri vært helt glad i nesen min. Før jeg møtte henne.

Ung mor

Tanja ble født 21. februar 1977 i byen Brooks i Alberta. Moren var bare 13 år, en skolejente fra byen Bassano som ikke forsto hvorfor hun plutselig fikk sterke magesmerter.

På sykehuset fikk hun vite at det skyldtes rier. At magen hennes var blitt enda rundere, hadde hverken hun eller andre reagert på.

Den nydelige babyen kom høyst uventet, men familien nølte ikke: De ville beholde barnet. 13-åringen visste allerede hva hun skulle hete – Rachel.

Slik ble det ikke.

Sosialmyndighetene grep inn. Barnevernet sa: «Da vil både mor og barn bli fjernet fra familien.» Til tross for sterke protester og mange tårer, ble den nyfødte tatt fra dem. Den unge moren fikk aldri holde datteren.

Som en del av urfolket – First Nations, inuitter og métiser – kjente familien godt til undertrykkende assimileringspolitikk. Men mot slutten av 70-tallet begynte de verste formene for direkte fysisk fjerning av barn å avta. Familien valgte å flytte til et reservat i La Ronge. Sorgen over å miste «Rachel» ble med dem.

Glade adoptivforeldre

Et annet sted i landet – i Edmonton – bodde et ungt, barnløst ektepar: Norske Elisabet Haugen (78) og nederlandske Gerry Neefjes (nå død).

De kunne ikke få barn og ønsket å adoptere. I mars 1977 ringte telefonen. De kunne hente en nyfødt jente om to dager.

Slik fikk «Rachel» navnet Tanja.

– Jeg vokste opp i en varm og trygg familie, sier hun og roser sine foreldre.

Tanja fikk også en bror med røtter i urfolket. Foreldrene sørget for at barna vokste opp med kjennskap til sin opprinnelige kultur – selv etter at de flyttet til Norge.

– Da jeg var tre år, bygde mamma og pappa hus i hagen til bestemor og bestefar på Fjellhamar. Jeg var en heldig jente, både under oppveksten og som voksen, sier Tanja og låser blikket i ektemannen Einar (46), som – blid som ei sol – sørger for servering ved stuebordet.

– Jeg ble gift med bestekompisen til broren min, er nå mamma til tre fine barn, og bonusmor til to.

– Straks jeg så Tanja, visste jeg: «Hun vil jeg gifte meg med en dag,» røper Einar kjærlig.

Hun smiler mot ham, men forteller også om en annen side ved det å bli sett.

– Det var ikke mange med mitt utseende på Fjellhamar. Hele oppveksten spurte folk: «Hvor kommer du fra?» Kanskje det plantet det samme spørsmålet i meg – en voksende rastløshet.

Nysgjerrighet

Undringen ble sterkere etter at hun fikk barn.

– Mikkel (20) er prikk lik meg. Jeg hadde jo aldri sett noen som lignet på meg. Han ga meg en ny indre ro.

Da datteren Ellie (12) ble født, meldte nye tanker seg.

– Hun så på oss med store, blå øyne og hadde lyseblondt hår. Selv ikke Einar har de fargene. «Her må det være noe mer i genene,» tenkte jeg. Hun vekket nysgjerrigheten: «Hva er egentlig bakgrunnen min?»

Etter enda en oppfordring fra bestevenninnen, skrev Tanja en e-post til Tore Strømøy i NRK – selveste «Tore på sporet». Hun la ved adopsjonspapirer og babybilder.

– Jeg skrev i halvannen time uten å stoppe og trykket «send».

Tore svarte etter elleve minutter.

– Da jeg skjønte at han ville prøve å finne min biologiske mor, gråt jeg som et barn. Jeg tenkte: «Nå skjer det.»

Togturen

Det gikk noen måneder. Så, en ettermiddag da Tanja satt på toget hjem fra jobb, ringte Tore igjen.

– Han sa: «Jeg har funnet navnet på moren din – Beatrice Flora Adams.»

– Der og da falt noe på plass inni meg. Togkupeen var full, men jeg enset ingen. Tårekanalene gikk av for fulle sluser. Endelig visste jeg hvem min biologiske mor var – hun fantes.

Tore fortsatte jakten og fikk hjelp av folk der Tanja ble født. Blant annet ordføreren i Bassano og en cree-skuespiller. Cree er en av de største urbefolkningsgruppene i Canada. Etter mange blindspor fant han på Facebook broren til Beatrice – onkel Ralph.

Han brakte budskapet videre: «Jenta fra 1977 leter etter sin biologiske mor.»

Da Beatrice fikk beskjeden, brøt hun sammen i gråt. Hun var aldri i tvil om svaret sitt: «Be henne kontakte meg.»

Magisk møte

Høsten 2016 banket Tore på døren hos Tanja.

«Du skal til Canada om tre uker. Billettene er bestilt,» overrasket han henne med å si.

Hun sov knapt i forkant.

– Tankene spant: «Hvordan ser hun ut? Kommer hun til å like meg? Hva sier man til en ukjent mor?»

Tanja, Tore og et kamerateam reiste via Edmonton, videre til Saskatoon, og med buss nordover til Saskatchewan – tre lange timer.

– Da det flate landskapet åpnet seg, virket det uendelig, husker hun.

– Det føltes som om vi var ved verdens ende.

En yngre dame kom ut av huset til Beatrice, hennes adopterte datter. Tanja fikk beskjed om å vente ute. Moren var ikke klar. Hun hadde sittet oppe hele natten for å fullføre et slektsalbum til sitt savnede barn.

Så åpnet døren seg.

– En lav, tettbygd, mørkhåret kvinne tittet nølende ut, spent og nervøs, og gikk mot meg. Vi fant hverandre i en spontan, lang klem. Det føltes som verden ventet.

De fant mange likheter.

– Foruten en lik nese, har vi begge en føflekk her ved munnen, forteller Tanja og peker mot sin.

– Latteren vår er også lik – og mimikken. Det var utrolig rart å oppleve.

Den varme lyden i stemmen får husets firebente sjarmør, Georg, til å søke mer kos. Hun stryker den svarte pelsen og sier rørt:

– Hun luktet så godt – og kinnene var silkemyke.

Einar har lagt det forseggjorte albumet foran oss på bordet. Det rommer bilder av flere generasjoner på Beatrices side. En kjærlighetsgave fra henne som aldri sluttet å tenke på «Rachel».

De to søte døtrene på Flateby, Ellie og Aimie (11), kommer inn i stuen for å lytte. Morens historie er jo også en del av dem.

– Det var mange som ville møte meg, forteller Tanja.

– Slektningene strømmet til. Tanter, onkler, søskenbarn. Én tante hadde bakt seksten paier! Det ble klappet opp bord og stoler, og gavene hopet seg opp.

For å få med alt hjem måtte hun kjøpe en ny bag.

– Jeg ble overveldet. Det var nesten i meste laget – men du verden, for en mottagelse. All den kjærligheten!

«The Woman that Return»

Under besøket på sine forfedres gamle fangstplass, Morning Lake, kom Tanja i prat med en eldre medisinkvinne. Hun hadde mye å fortelle om familiens historie.

– Mens jeg satt der som fjetret og lyttet, svevde en ørn over innsjøen. Det var ennå et ubeskrivelig sterkt øyeblikk, sier hun stille.

Medisinkvinnen ga henne også et nytt navn: «The Woman that Return».

– Da fikk jeg frysninger, husker hun smilende.

Moren Beatrice ble aldri gravid etter Tanja. De tror hun ble tvangssterilisert etter fødselen som 13-åring.

– Hun har i stedet viet livet sitt til å hjelpe mange barn, forteller Tanja stolt av henne.

– Mamma Bea, som jeg kaller henne, jobber med fosterbarn og kjemper for å gi dem gode liv.

Tanten fortalte henne noe rørende: Hver februar, rundt Tanjas bursdag, pleide Beatrice å trekke seg stille tilbake. Å ha mistet jenta si har vært tungt å bære.

Året etter den første gjenforeningen reiste Tanja tilbake. Denne gangen med Einar, barna, bonusbarna og foreldrene sine.

– På nytt var jeg nervøs. «Tenk om vi ikke fikk samme kontakt?»

Det ble det motsatte. Det ble bål, fisking, matlaging, latter og varme. De laget bannock – brød stekt over åpen flamme. Barna kastet seg inn i den nye kulturen med åpne øyne.

– Da mamma Bea møtte barnebarna sine, gråt hun av glede.

– Det ga henne fred. Og meg en følelse av å være mer hel.

Det vakreste minnet? Hun må tenke seg om. Det er så mange å velge mellom.

– Jo, da mine to mødre – Elisabet og Bea – møttes. Å se de to kvinnene finne tonen … Det var så vakkert. Det gjorde godt. For dem. Og for meg

Norgesbesøk

Sommeren 2018 kom mamma Bea, onkel Ralph og hans kone Lily på besøk til Norge.

– Sammen med foreldrene til Tanja og barna våre dro vi på en fantastisk biltur i Norge, forteller Einar ivrig.

– Oppover Gudbrandsdalen, til Lom og Stryn, helt til Geiranger.

– For de besøkende ble det troll for alle pengene, ler Tanja.

– Vi lærte mye mer om hverandre. Som at både mamma Bea og jeg sliter med migrene, gnisser tenner og har samme temperament. Enda flere brikker falt på plass.

Siden har de ikke møttes, men snakker ofte på telefon.

– Jeg er dypt takknemlig for at Tore fant min biologiske mor, og at møtet mellom oss ga en «happy ending». Det er dessverre ikke alle adopterte forunt å oppleve, understreker Tanja.

– Nå vet mamma Bea at «kvinnen som kom tilbake» er lykkelig i Norge. Hun vet at valget som ble tatt ga meg et liv mange bare kan drømme om. Og – i dag er vi bare et tastetrykk unna hverandre. 

Jeg holder ikke ut min brors dominerende kjæreste