I 1923 ble den britiske fjellklatreren og eventyreren George Mallory spurt av en reporter fra New York Times om hvorfor han absolutt ville klatre opp Mount Everest. Det virket som en umulig oppgave som bare kunne ende med katastrofe, så reporteren ville gjerne vite hvorfor Mallory og teamet overhodet kunne vurdere noe så vanvittig. "H vorfor?", sa Mallory og satte de stålgrå øynene i reporteren. "Fordi det er der".

Nøyaktig nitti år senere sitter jeg i en britiskbygd Bentley Continental GT Speed Convertible med en motor som brummer som en tilfreds bryggerihest, ved enden av en 4,5 kilometers rullebane høyt oppe i den kaliforniske ørkenen.

Hvor rask toppløs?

Jeg skal prøve noe som er like tvilsomt: Å finne ut hvor raskt du kan kjøre i en fireseters kabriolet med taket foldet ned. Grunnen? Fordi jeg kan.

Jeg drar den pent utformede girspaken tilbake i S-stilling. Det kommer et lite klikk bak når eksosventilene åpnes, og lyden fra de doble eksosrørene synker noen toner fra den normale, Barry White-aktige bassen. Bortsett fra å feste sikkerhetsbeltet og legge ned taket, er dette den eneste forberedelsen før det uoffisielle rekordforsøket.

Og det er en av de viktigste grunnene til at jeg liker denne Bentleyen - ja, faktisk alle Bentleyer. Det finnes ikke noe som forteller deg hva du kan eller ikke kan gjøre. Budskapet er klart: Dette er din bil, og du er voksen. Så gjør hva du vil.

Det omfatter også å sette rekorder som ingen engang har tenkt å forsøke seg på. Som den jeg prøver nå.

=

Nesten komisk tempo

Jeg bånner gassen. Den åttetrinns girkassa skjønner øyeblikkelig beskjeden om at det er ønskelig med full fart forover, og tyner hvert eneste gir helt opp til den røde streken. Med firehjulstrekk og en dekkbredde som gir superfeste, kommer det ingen dekkskrik eller voldsomme endringer i oppførselen til den 2,5 tonn tunge bilen.

Vi fyker bare framover mot horisonten, lett oppover, i stadig flere km/t.

Etter fire sekunder når vi 95 km/t. Og siden vekten av bilen nå ikke lenger er et nevneverdig problem, fyker den framover i et nesten komisk tempo. Tallene blir høyere og høyere like raskt som jeg kan si dem: 180, 190, 210, 220, 240, 260.

Og selv uten vindskjermen på plass blir jeg knapt nok påvirket av vinden. En Maxda MX-5 i 100 km/t er verre enn dette. 270, 290, 305. Nå øker den litt tregere, men den har ikke gitt opp. Tanken er ennå ikke tom.

Og mens 320 km/t ligger der framme, kan vi vente litt med resten av turen, og spole litt tilbake for å gå litt mer inn på detaljene til denne helt spesielle kabrioleten.

=

Som en enorm padde

Inntil for noen måneder siden var Bentley Continental GT med V8-er bilen man burde ha i Bentley-serien. Den kombinerte all kraften du måtte trenge med all den britiske gentlemans-luksusen du forventer av en Bentley. Den brukte også mindre drivstoff, og kostet mindre. Så den gjorde bilene med W12-motor overflødige.

Men så dukket den nye 625-hesters W12-drevne Continental GT Speed opp. Og selv før vi satte oss inn, visste vi at den ville være litt mer riktig enn alle andre tidligere Bentleyer. Den ruller på 21-tommers hjul, har stivere fjæring og det stramme og riktige utseendet; som en enorm mekanisk padde som klistrer seg til veien og er klar til å hoppe framover på et blunk.

Deretter kjørte vi den. Og etter noen få kilometer, visste vi at den var rosinen i Bentley-pølsa.

Å gjøre en av dem om til en rallybil - slik James gjorde - kan ha virket drastisk. Men etter at du har kjørt en av dem en stund, virker det overhodet ikke som en dårlig idé. Skulle en Bentley være en rallybil, måtte det være denne. Det er best velbalanserte blant de nye, og har finest styring, de største bremsene og den mest avanserte girkassa. Den har også AWD, så hvorfor ikke prøve det?

=

Superkomfort

Bentley GT Speed Convertible har de samme mekaniske spesifikasjonene som sedanen - pluss de delene som trengs for å nyte ytelsen i friluft. Som et firelags helautomatisk tak, og en manuell vindskjerm.

Denne konverteringen legger til 175 kilo på tørrvekten, og reduserer toppfarten med 5 km/t til 325 km/t, og gjør at 0 til 100 tar noen tideler lengre (4,1 sekunder), og øker forbruket av drivstoff. Men bagasjerommet er fremdeles brukbart stort. Noe som er mer enn man kan si om baksetene, som er altfor trange.

Forsetene gjør imidlertid opp for det. Der sitter du superkomfortabelt. I tillegg til en eksepsjonell polstring med eminent brodert søm, har de utallige innstillinger i alle tenkelige retninger, oppvarming, nedkjøling og massering, pluss en helt ny sak: Et "skjerf" som dirigerer luft med enhver ønsket temperatur til nakken din. Så uansett hvor kravstor du er, vil du kunne finne en innstilling som passer til deg og været.

=

Irriterende bremser

Den viktigste delen av de bedre ytelsene til Bentley Speed, er at de ikke påvirker bilens evne til å suse av sted i skikkelig Bentley-stil. Still demperne på Comfort, pakk sammen taket, så vil den nærmest sveve på veien på en herlig og luksuriøs måte.

I normale hastigheter er det ikke mer enn en hvisking fra vinden i kupeen; med eller uten vindskjermen på plass. Det eneste lille irritasjonsmomentet er pipingen fra bremseklossene med racing-belegg. Men jeg er sikker på at du kan velge bort både dem og støyen.

De virkelig imponerende tingene skjer når du tar i bruk Speed-delen av navnet til bilen. I stedet for å gli umerkelig gjennom girene, har den åttetrinns ZF-girkassa og motorstyringen blitt stilt inn slik bilen fikser girskift fra åttende til så lavt som fjerde nesten øyeblikkelig.

Vi har kjørt med denne girkassa i alt fra nye Jaguarer til Jeeper, og den fungerer alltid bra - tydeligvis takket være 99 programmeringsmuligheter. Men den har aldri fungert vakrere enn i denne store Bentleyen. Ingen betenkning eller nøling; bare fart når du vil ha det.

=

Mer luft i dekkene?

Ved 314 km/t akselererer vi ennå, og slutten på stripa nærmer seg med nesten 100 meter i sekundet. Jeg ser ned på speedometeret, og der, skrevet med Bentleys egne fonter, står det en høflig advarsel fra gutta som har produsert bilen.

Jeg husker ikke setningen nøyaktig, men det var noe slikt: "Fryktelig lei for å forstyrre deg, men jeg tenkte at du kanskje ville vite at dersom du skal fortsette i denne farten, burde du kanskje vurdere å fylle litt ekstra luft i hjulene dine. Bip-bip."

Hjulene, ja. Jeg har glemt å justere trykket til kjøring i høy hastighet - det eneste som du må ut av bilen for å gjøre. Akkurat nå har P Zero-dekkene omkring 1,03 bar lavere trykk enn anbefalt.

Det kan også være årsaken til at Bentleyen har fått en bitteliten vingling. Jeg har skyldt på sidevinden, men når jeg ser den høflige beskjeden skjønner jeg hva det er. Kanskje er det på tide å roe ned og slå av setevarmen. Men når jeg skal justere den, ser jeg at den ikke er på.

=

Som et hangarskip

Selv om bremsestøyen kan være irriterende når du vil redusere farten ned til et fornuftig nivå, med taket nede, er det ikke det du legger merke til når du er oppe i nærmere 320 km/t. Den største bekymringen - særlig på denne høyfriksjons-overflaten - er at øyeeplene skal løsne. Bare et hangarskip har mer stoppkraft enn denne bilen.

Jeg kjører tilbake til startstreken og pumper litt mer luft inn i hjulene for å prøve dette en gang til. Farten er mer normal og avslappet på returen. Det har gått med et titall liter bensin bare på ett forsøk, men motortemperaturen er uforandret, og alt virker normalt. Det føles som om jeg kan fortsette hele dagen. Og siden jeg er like fysisk uberørt, gjør jeg nettopp det.

Så i ånden til George Herbert Leigh Mallory fortsetter vi. Han nådde aldri toppen av Everest i 1924, men vi klarer å komme opp i over 320 km/t - det uoffisielle målet vårt - flere ganger.

Men hvorfor? Ikke for noen annen grunn enn at til forskjell fra alle andre 2500-kilos fireseters kabrioleter, kan du gjøre det med en Bentley Continental GT Speed Convertible. George ville ha likt det.

=

=

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!