Oisann, to millioner rett i fonna

Vi kommer fra nord. Fra Söta Brors tøffeste snødekte områder, hvor samer og elg og bjørner regjerer, og drar sørover gjennom furuskog, jaget av virvlende snø som piskes opp i kjølvannet vårt. Verken tid eller avstand har noen mening her.

Dette er Nord-Sverige, og det er enormt. Det har sitt eget tempo, en egen rytme, og du kommer bare dit du vil ved å være tålmodig. Ingen grunn til hast.

Noe som ikke passer den latinske halvdelen av superparet vår. Her oppe, på samme breddegrad som Island, er Ferrari FF rastløs.

Styringen vrir seg, V12-eren snerrer og klarer ikke å skrike ut den øvre halvparten av omdreiningene. Både bil og fører har trøbbel med å skjønne at en Ferrari må kjøres annerledes på is.

Til og med denne Ferrarien, med firehjulsdrift. 4RM har gjort at Ferrari fortjener å være her.

Ferraris første 4X4 har ingen mekanisk kobling mellom front- og bakaksel. I stedet tas kraften fra den fremre siden av veivakselen. Et reduksjonsgir sørger deretter for riktig utveksling, før kreftene fordeles ut til hjulene gjennom to elektronisk styrte kløtsjer. Inntil 30 prosent av kreftene kan dermed dirigeres til forhjulene.

Fullstendig avsondret

Bentleyen er mer konvensjonell, men der den dreiemoment-følende differensialen tidligere fordelte kraften fra W12-eren likt foran og bak, gir de nye modellene bakhjulene ansvaret for 60 prosent av jobben. Men slipper den, sendes hele dreiemomentet forover eller bakover etter behov.

Og vi spinner. I løpet av to dagers kjøring er ikke hjulene i berøring med asfalt. Svenskene verken strør, salter eller behandler veiene på noen annen måte. De bare stoler på riktig utstyr: Piggdekk og tusenmetere som skjærer lyssøyler over topper og gjennom trær.

Tidenes råeste familiebil!

Top Gear har prøvekjørt Ferrari FF.

Våre 4x4 grand tourer-biler har ikke noe av dette. Vi har mykt skinn i setene, GPS-er på ruta, dvd-er bak, helt rå lydsystemer og butler-armer som høflig gir deg setebeltet når du setter deg inn. Vi har, kort sagt, luksus og teknologi i et miljø som er konstruert for å herpe og knuse sånt unødvendig krimskrams.

All denne luksusen gjør at jeg føler meg som om jeg ser Sverige gjennom frontruta uten at jeg egentlig er der. Avsondringen mellom livet der ute og livet her inne virker helt enorm. Jeg minner meg selv om det iblant ved å åpne et vindu og la de drøyt 20 kuldegradene ute suge livet ut av de drøyt 20 plussgradene innendørs.

Den bare elsker det

Men dette er akkurat hva en grand tourer-maskin skal gjøre, eller hva? Jobbe seg majestetisk og uanstrengt videre, uberørt av omgivelser og med forakt for veiforholdene. Og dette er Bentley-en spesielt god på

Utrolig at 2,5 tonn kan kjøre så fort

Denne bilen kan du bare drømme om.

Den er mer dempet enn Ferrarien: Motoren rumler og brummer, turen er skånsom, og lydnivået er lavt. Det tar litt tid før jeg skjønner at det hovedsaklig skyldes veidekket. Den halvt komprimerte snøen er som å kjøre på en dyne, og absorberer nesten all hjulstøy.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Når det gjelder raffinement og kjørekomfort, kan det ikke gjøres særlig bedre, og Continental GT elsker det. Den får stille opp farten, og holder den fornøyd i time etter time til jeg går lei, eller tanken går tom.

Hastigheten endres ikke, fordi landskapet ikke gjør det. Nord-Sverige ser akkurat likedan ut som Midt-Sverige. Det har ikke den høye dramatikken som Alpene har, og ikke de majestetiske kurvene til skotsk høyland. Det er mer beskjedent, som om det kunne beseires med et par gode turstøvler. Men det tar ikke lang tid å innse at det ville vært et toskete (og muligens dødelig) foretak.

Sverige biter fra seg, men ikke med høyder eller bratte partier, men gjennom avsideshet.

Fest krokene, killar!

Vi kjører i timevis, og bortsett fra veien ser vi ingen tegn til liv. I den grad at jeg begynner å sette pris på de små ting: Nærheten til de endeløse rekkene av grantrær, og snøfokken som lyser rødt i bakspeilet når jeg trår på bremsen.

Og gjennom alt dette ser jeg de melkehvite svingene framover: Ingen grunn til å skifte gir, og knapt en landsby som forstyrrer det evige.

Landsby er forresten feil ord for disse små klyngene med hus. Det bor kanskje folk i nærheten, men alle disse rødbrune, små stugorna som er begravd av snø opp til vinduene, virker isolerte. Dette er svensk landsbygd på sitt mest øde. Men de små boligene virker koselige på innsiden. Det myke lyset som gløder ut fra vinduene uten gardiner antyder akkurat det, og det samme gjør røyken som kommer fra skorsteinene.