Ingen er bedre kvalifisert til å kommentere nye Range Rover enn jeg er. Jeg har den gamle modellen, og det har veldig mange av vennene mine også.

Nylig var jeg på party, og det sto 27 biler parkert utenfor. Alle var Range Rovere.

Sånn er det på jobben også. Når jeg skal dra for å filme, booker vi kamerafolk og lydutstyr etter at vi har ordnet med en flåte med Range Rovere til å frakte dem rundt med.

Når vi drar på turné med Top Gear-showet, har hver av oss egne ridere i kontrakten. James May insisterer på at det skal finnes en solid forsyning av potetringer med biffsmak. Richard Hammond ønsker noe jeg ikke skal nevne her. Og jeg krever at uansett hvor vi er i verden, skal vi transporteres i en Range Rover.

For den er utvilsomt verdens beste bil. Hammond er enig. Hele produksjonsteamet vårt er enig. Bortsett fra selve produksjonslederen, som har en Mini Countryman, og derfor er gal.

Den er best, fordi ingenting annet kan gjøre like mye, like bra. Jo, en Rolls-Royce er en anelse mer luksuriøs, men den fungerer ikke på et jorde. Toyota Land Cruiser er mer driftssikker, men mye mer ukomfortabel. En Ferrari er raskere, men du kan ikke ha ei sølete bikkje bak i bilen.

Jeg er klar over av de fleste hater den. Syklister. Sosialister. Fotturister. Og selv petrolheads. De lurer høylytt på hvorfor noen ville ønske å kjøre rundt i en hyllest av størrelse og forbruk.

Mange ulike mennesketyper kjøper Range Rovere. Fotballspillere. Konene til fortballspillere. Elskerinnene deres. Dopsmuglere. Bønder. Forretningsfolk. Amerikanere. De har én ting felles: De vil alle være hertugen av Marlborough.

Det samme gjelder om du kjøper en Aston Martin. Du kan si til deg selv at det skyldes stylingen, motoren eller de fine knappene. Men sannheten er at, når du kjører rundt i en Aston, tror du at du er James Bond.

Det er hva som skjer med en Range Rover. Du kan fylle bilen med sko, barneleker, dop - alt du vil. Men i drømmene er den faktisk fylt med to håndlagde britiske hagler og en dum, gammel svart labrador.

Men nylig var jeg sammen med diverse Range Rover-eiere som faktisk hadde bagasjerommet fullt av hunder og døde fugler. Og alle var veldig interessert i å studere den nye modellen. «Motbydelig» var ordet de brukte mest.

Problemet er at sjefen for Land Rovers stylingavdeling ikke er en mann du kan se for deg i sølete slagstøvler, tweed og en 40 år gammel oilskinjakke. Og det synes på bilen han har skapt.

La meg gi deg et eksempel. Når du låser opp dørene, tennes lamper under dørspeilene for å gi deg litt lys. En god idé, som innebærer at du ikke ved et uhell trår i hundedritt.

Men det er trist å måtte rapportere at lyset viser logoen «Range Rover». Det virker ganske enkelt redselsfullt. Det kunne like gjerne stått «Jeg er en dust».

Det er et lignende problem med lysene inni. Det er altfor mye av det. Og så finnes en greie som lar deg bestemme hvilken farge du vil at det skal ha. Rødt. Blått. Lilla. Grønt. Hvitt. Gull. Lista over farger er endeløs. Datteren min syntes at lysshowet veldig gøyalt, og jeg tviler heller ikke på at Lady Gaga vil elske dette. Men de er ikke hertugen av Marlborough.

Og det er mer. Den forrige Range Roveren har luftuttak på rett bak frontskjermene for å slippe ut varme ut fra motorrommet. På den nye modellen er disse uttakene flyttet bakover og satt på dørene. Hvorfor? Hvorfor trenger en dør ventiler.

Sannsynligvis har noen tenkt at ventilene er blitt et kjennetegn på Range Rover, og at de hører med, selv om de helt åpenbart er like mye juks som søylene ved inngangspartiet til herskapsboligene i boligmagasiner.

Men rent teknisk er nye Range Rover et mesterverk. Den er hele 500 kilo lettere enn forrige modell, noe som innebærer at den er raskere og mindre tørst. Men tross den drastiske dietten, føles den fremdeles like solid og tung som britiske puddinger. Jeg er også trygg på at batteriet ikke blir flatt hver eneste gang du vil reise et sted.

Så den er bedre bygget, bedre å kjøre, og en oppdatert versjon av en bil jeg elsker. Men ødelagt av juggel. Samt lakkfarger som kanskje ville passe greit utenfor et fancy diskotek i Cannes. Men de sklir ikke inn i jaktskogen til Hertugen.

Jeg kan forstå grepet. For det går sikker hjem hos 99,9 prosent av kundene. De fleste rike folk har overhodet ikke smak. Men, som tidligere nevnt: De rike folkene som kjøper Range Rovere, kjøper det de tror er en passerseddel til Snobbeland. De ekte snobbene kjøper noe annet.

For å si det på en annen måte: Jeg skjønner hvorfor James Bond-produsenten gjorde Skyfall røff, i stil med bøkene til Fleming. De følte at publikum ønsket det, og salgstallene viser at de hadde rett. Det er en sabla bra film på samme måten som nye Range Rover er en sabla bra bil. Men det er ikke en Bond-film.

Og det som har holdt 007-filmene i gang så lenge, er ikke røffe realiteter. Det er ikke bøkene. Det er den mansjettknappjusterende kulheten til en fyr som aldri blør og som absolutt aldri har vært borti noen homseaffære.

Fortsetter de på denne måten, vil Bond vare like lenge som Bourne. Og det bekymrer meg med denne bilen. Den er grei nå, men ikke for alltid.

Jeg får dessverre ikke lov til å jobbe for et bilfirma. Men om jeg fikk lov, ville jeg bevart DNA-et. Enten de likte det eller ikke.

Første jobb: Fjerne Range Rover-logobelysningen fra dørspeilene.

Jobb to: Fjerne pynteventilene. Jobb tre: Demontere den grelle barbelysningen inne i bilen.

Og jobb fire: Å tilby en serie med klassiske karosserifarger, og ikke noe fra dødsboet til Liberace.

Det er alt som skal til. Fire enkle grep, og Land Rover ville hatt bilen som de ekstremt viktige 0,1 prosentene av målgruppen ønsker seg.

Ellers vil de begynne å kjøpe noe annet; akkurat slik de stoppet å kjøpe Aston da Bond kjøpte seg BMW.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!