Det finnes omkring 35 millioner biler på engelske veier. De virrer hit og dit i vanvittige hastigheter forbi hus, skoler, gamlehjem, og puber rundt stengetid. Likevel blir kun 3000 mennesker drept i trafikken hvert år. Det er et overraskende lavt tall, som vi bør være stolte av.

I det siste har jeg ofte forfektet denne meningen. Og den provoserer alltid fram svar fra noen som har en sønn som ligger på et likhus fordi en surrete gammel gubbe i en Nissan Micra kjørte hjemmefra uten brillene sine og raste inn i skolebussen.

Jeg vet at bortgangen hans, statistisk sett, var uunngåelig.

Men du kan ikke si det til noen som har så vondt i sjelen sin at de selv ønsker å dø. Du kan ikke komme med rasjonelle argumenter til noen som lider av bunnløs sorg. Noen som ikke klarer å stoppe å gråte. De ønsker lavere fartsgrenser. Grundigere testing av eldre bilførere. Høyere fartshumper. Tøffere straffer for råkjørere. I deres sko, ville jeg også ønsket det.

Jeg hadde en lignende opplevelse da datteren min ble 17, og dermed i samfunnets og lovgivernes øyne var gammel nok til å kjøre bil. Men hvilken?

Når det er datteren din som er i ferd med å sette frontlyktene inn i en malstrøm av svake, gale og blinde trafikanter, må du sjekke spesifikasjonene og gjøre grundige undersøkelser.

Stil? Hastighet? Verdi? Egenskaper? Alt det som vanligvis er viktig, er plutselig uviktig. Jeg ble interessert i sikkerhet. Jeg ville ha 2000 kollisjonsputer. Et hoppeslott med vindusviskere.

Den uavhengige sikkerhetsorganisasjonen EuroNCAP tester nye biler og gir dem karakterer. I teorien veldig nyttig, men ikke i praksis; fordi produsentene nå lager bilene sine slik at de skal klare seg best mulig i spesifikke tester for å kapre stjerner. Men ulykker er alltid sprø, og uforutsigbare. Og en bil som er lagd for å klare en 90-graders påkjørsel kan gå i oppløsning om den treffes i 72. Man vet aldri.

Som et resultat av denne usikkerheten, følger jeg en enkel logikk: Jo mer metall, desto bedre. Jeg vil at datter min skal ha noe helt enormt stort. En Volvo på hormonkur. Den greia som flytter på romferger. Eller en herregård, på hjul. Og støtfangere på størrelse med underleppa til en bortskjemt drittunge.

Men dessverre vil du trenge en stor motor til å drive en sånn, og da blir forsikringsselskapene plutselig vrange. Mitt sa at de egentlig bare ville forsikre bilen dersom den hadde en motor som fikk plass i en fyrstikkeske. Og det betød naturligvis en liten bil.

Slik var det altså. En mann i dress, kanskje fra Frankfurt eller Paris, sa at min datter - det mest dyrebare jeg har - må ut på veiene uten noen som helst erfaring, i en bil som har like mye kollisjonsvern som en bærepose.

Jeg brukte noen øyeblikk på å lure på hvilke lyder han ville lage om jeg dyttet noen cocktailpinner inn i øynene hans, men så begynte å jobbe igjen. Små biler jeg mente kunne passe til datteren min. En Mini? Jo, greit, bortsett fra at den ikke er liten, og dermed trenger til og med grunnmodellene en 1,4-liters motor. For stort for vår venn i Frankfurt, eller Paris.

Du har nøyaktig det samme problemet med lille Alfa og Honda Jazz. Men kanskje Fiat 500? TwiAir er en bil jeg liker svært godt, og motoren er liten nok til å holde forsikringsselskapt fornøyd.

Men det er et problem. Du kan kjøpe en Fiat 500 - gjerne til barnet ditt. Og ungen vil like den svært godt. Men det er min unge vi snakker om her, og beklager, den er bare for liten.

Se det på denne måten. Hvis jeg ba deg kjøre inn i en stolpe i 80 km/t; ville du valgt å gjøre det i en Mitsubishi Warrior pickup eller i en Fiat 500?

Det er et lignende problem med Toyota iQ og disse bitte små franske bilene med navn jeg ikke orker å slå opp. Alle sammen er fine hvis du har erfaring, men de er ikke fine hvis du er nervøs, forvirret og statistisk mer utsatt for å komme ut for en kollisjon.

Etter mye om og men, og undersøkelser, endte jeg opp med å gå for Fiesta. 1,2-liters motor. Greit. Større enn de fleste rivalene. Greit. Og - uten at det har noe å si - den ser også bedre ut. Men likevel ikke så pen som den virker nå.

Datteren min er, i likhet med de fleste andre tenåringer, ikke enormt interessert i biler. Men hun er litt svak for Shelby- Mustangen til en venn. Så jeg bestilte den nye bilen hennes i hvitt, og ba om to blå striper. Dette gjorde at den så helt vanvittig ut. Det var en koalabjørn i en supermanndrakt. En hundevalp med boksehansker. Den så faktisk ut som en albino bison på enhjulssykkel, så for å fikse dette ba jeg om 17-tommers hjul, malt hvite. Legg til tak- og frontspoiler, pluss sideskjørt og sluttresultatet er - om jeg må si det selv - helt fordømt supert. Den er kanskje vel harry, men hva er galt med det når du er 17? Ingen ting.

Den er ganske bra inni også, fordi Fiesta-navnet kommer fram i rød bakgrunnsbelysning i dørkanalene og det sitter en GPSskjerm i sladrespeilet.

Men det aller, aller beste med denne bilen er dette: Den er herlig langsom. I et løp fra 0 til 100 vil den bli slått av tektoniske plater. Gi bånn jern i femte gir i 80 km/t, og det skjer absolutt ingen ting.

Det gjør meg ubeskrivelig glad, fordi det betyr at det ganske enkelt er umulig å kjøre forbi noen. Datter min tvinges til å kjøre rundt i den samme farten som de langsomste greiene på veien. Som James May.

Så dermed er en 1,2-liters Ford Fiesta mitt forslag til den perfekte bilen for barnet ditt. Og det betyr noe at du følger med, for det er barnet ditt vi snakker om.

Og ingenting er viktigere enn det.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!