Termometeret i bilen viser 54,5 °C mens Amaroken vår støver av sted langs en grusvei over steinørkenen i sørlige Namibia. Det er omtrent den samme temperaturen som i midten på en medium stekt biff.

Så dersom fotograf Wycherley og jeg skulle finne på å kvitte oss med Amaroken her ute, ville vi i løpet av noen få timer bokstavelig talt ende opp som ganske gjennomstekte mennesker. Og deretter relativt raskt bli spist opp av den lokale faunaen.

Vi humper videre i det du kan kalle entusiastisk fart inne i en boble av nedkjølt luft. Kan det virkelig stemme at det er så varmt det ute? Må være tull. Jeg åpner sideruta, og blir truffet av en vegg med brutal, gloheit og tørr luft som fra en vifteovn med turbo som suger fuktigheten ut av øynene og nesten får lungene til å kollapse. Jeg har vett nok til å lukke vinduet igjen, og konkluderer med at Amaroken ikke overdriver. En motorstopp vil utvilsomt føre til en langsom og gjennomstekt død.

Og det ville skjedd uten at en levende sjel ville visst det, eller brydd seg. Vi har ikke sett en eneste bil - eller en eneste sjel - på seks timer. Sist gang vi så en bygning var for 13 mil siden, og den var tom. Det siste butikken vi passerte var for 16 mil siden, og den var stengt. Hva gjør folk dersom de trenger ting her ute? "Stikker bare ut for å kjøpe melk og brød. Tilbake til høsten, kjære."

Ringe etter hjelp? Glem det. Her eksisterer det ikke mobildekning.

Og selv om den fantes; hvem skulle du ringe? NAF? Viking avdeling Afrika? "Hei, vi har motorstopp. Totalt død bil. Hvor vi er? Jo, Namibia. Nøyaktig hvor? Vet ikke helt.

Det er et sted med mye stein. Og sand. Ingen byer, nei. Nei, ingen skilter." Og dersom bilen din har tendenser til å få mekaniske feil, vil disse veiene finne dem: De går fra forræderisk grus og sand til harde, ruglete klipper, humper og dumper, samt kampesteiner på størrelse med bikkjer, for sikkerhets skyld.

=

SANDKASSE: Sand i maskineriet, men grei skuring for Amarok.

Mitt Afrika

Velkommen til Afrika. Bilprodusentenes ytterste grenseland. Vil du erobre det tøffeste bebodde kontinentet med bil, er dette stedet å dra til. Og dersom du heter Volkswagen, er dette hva den nye, blanke pickupen din må overleve hvis du skal fjerne Toyota fra tronen som bilkonge i Afrika. Europas største bilprodusent har blitt store i Kina, og likeså i Sør-Amerika. Men landsbygda i Afrika er en hardere nøtt å knekke.

Her er ikke biler luksus. De er ikke et alternativ til å ta trikken eller å hive seg på sykkelen for å svippe en tur på by'n. De er livsnødvendige. Selv om du er på det ødeste Finnmarksvidda, og bilen legger inn årene, vil det om ikke altfor mange timer dukke opp en annen bil som kan hjelpe deg. Men dersom bilen din gir opp her ute, vil ingen passere på dager, eller uker. Du vil dø. Og du vil bli stekt. Medium rå.

Dette innebærer at man - i det minste utenfor de store byene - holder seg unna alle nye nykker innen bilbransjen. Aktiv fjæring? Stopp-start? Det er bare enda en ting som kan gå i stykker. Glem DAB-radio og trafikkvarsler. Her er det bare pålitelighet og rå mekanikk som gjelder.

=

GANSKE HETT: 54,5 grader.

Toyota-land

Det er derfor Afrika er Toyota-land. Helt siden 1960-tallet har kontinentet vært dominert av Toyota FJ - Japans røffe svar på 1-serien av Land Rover, og kjørt av Hammond i Bolivia - og i de senere årene Toyota Hilux. Årsaken? Fordi de ganske enkelt ikke blir ødelagt. Top Gear har tidligere erklært at Hilux er den mest solide bilen i verden.

Den vil kuske videre uansett om du drukner den, brenner den, eller forsøke knuse den under tonnevis av armert betong. Og det er derfor den er så populær i Afrika. 40 år gamle eksemplarer rakler fremdeles omkring i ørkenene, på savannene og i jungelen etter kontinuerlig misbruk.

Men selv de nyeste Hiluxene er langt fra luksuriøse. De er enorme, gretne neshorn-aktige greier som brummer seg av sted, og kupeen er designet så den lett kan spyles ren dersom du for eksempel skulle få en kudu i fanget.

Men her kommer Volkswagen. Wolfsburg håper at Amarok kan gi en anelse avansert bilfølelse til et marked som synes at digitale instrumenter og el-vinduer er nyheter. Bilen kommer med Volkswagens nyeste og stilleste diesel, og en flott 8-trinns automat, samt en omfattende liste med ekstrautstyr.

Den er stille og ganske så avansert, og holder motorveifart uten at det gjør veldig vondt i ørene. I teorien er dette fint, men alt det fancy utstyret er null verdt i det villeste Namibia dersom pickupen du er avhengig av ikke kan overleve katastrofene som er dagligdagse her. Så Amarok: Bevis at du tåler juling, så skal vi beundre de fine lærsetene og klimakontrollen etterpå.

=

DUELL: Den etablerte og utfordreren.

Fjellvegg av grus

Derfor har vi tilbragt en uke i et av Afrikas røffeste utkanter, og etter beste evne forsøkt å mose Amaroken til fillebiter. Hittil har vi ikke klart det, selv om vi har gjort vårt beste. Bortsett fra å kjøre den utfor et stup eller hamre hull i den med en Kalashnikov, har vi gjort alt i vår makt for å knuse denne pickupen.

I går kjørte jeg opp en 45 graders fjellvegg av grus, med knivskarpe steiner som spratt ut fra dekkene og klasket inn i undersiden av Amaroken. I morges slapp jeg folkevogna 150 meter ned det som føltes som en loddrett sanddyne, og skrek som en stukken gris hele veien.

Amaroken taklet begge deler med den samme roen som en dopet kamel. Sand, klipper, steinsletter: Amaroken har fordøyd alt sammen, på standard hjul med fullt lufttrykk. Jeg er svært imponert.

Og innimellom all denne slåssingen mot vrien geografi har vi tilbakelagt tusenvis av kilometer på den typen ujevn og sleip "vei" som vi koster av gårde på nå, med en hale av støv som strekker seg to kilometer bak vogna vår.

Å takle disse veiene på en vettug måte er ikke en avslappende jobb. Den ruglete overflaten endrer seg for hvert sekund. Dyp sand trekker hjulene ut av veien, og grove ujevnheter gir minimalt med bakkekontakt. Og for å gjøre det hele enda mer interessant, har vi sidevind på 80 km/t som sender sand over veien og ypper med mekanikken i Amaroken.

Det er en konstant jobb å finne grep, flytte bilen følsomt tilbake på rett spor, forsiktig jobbe med rattet. Og det viktigste: Ikke kræsj.

=

LEGENDEN: Dette er Hilux-land.

=

Avanserte greier her nede

Jeg vet egentlig ikke hva fartsgrensen er her. Det virker ganske uviktig. På disse veiene ligger ikke fartsbegrensningene i hvor mange prikker du får på førerkortet, men behovet for å holde seg i live. Sjansene for at en annen bil plutselig skal komme inn fra høyre eksisterer knapt: Du ser andre biler på mils avstand på grunn av støvet de virvler opp.

Og mennesker? Finnes ikke på ti mils avstand. Hvis du driter deg ut - nyser og skjener ut av veien og treffer en kampestein - er du ferdig. Stekt flesk i hermetikk. Jeg aner ikke hvor mye adrenalin og dyktighet som kreves for å kjøre Formel 1 på en kjapp bane, men jeg tviler på at det er særlig mye verre enn å kuske en diesel-pickup langsetter en afrikansk vei.

Mens vi snakker om diesel: Amaroken har en fin en. Dette er VWs nye toliters firesylindrede turbo med 180 hester og dreiemoment på 419 Nm. Du vil aldri forveksle den med en silkemyk rekkesekser, men i sin klasse er dette en vennlig og fin sak.

Og ikke minst er den ganske upåvirket av steking på 50 grader. En firesylindret turbodiesel er ganske dagligdags hos oss, men her nede er det avanserte greier. Da vi fylte opp bilen for noen dager siden i Kotzenshoop på grensen til Sør-Afrika, dukket det opp et par nysgjerrige lokale innbyggere (kakikledde og med rosa hud) for å granske bilen grundig.

=

UTFORBAKKE: Første til venstre, annen til høyre og der er det.

=

- Tørst, eller?

- Amarok, brummet den største og kraftigste av de to mens han så på merket. Han hadde voksen bart og en sterk afrikaans-aksent som får den mest uskyldige ytring til å høres ut som en fornærmelse.

- Det er en turbo, eller hva?

Før jeg kunne bekrefte spørsmålet hans, brøt den enda mer rosa og litt mindre kakikledde inn aggressivt:

- Og hva erre som er feil med det?

Han hadde skotsk aksent med et innslag av afrikaans, noe som virket like sprøtt som du kan tenke deg det. Han pekte på sin skamslåtte Land Rover Defender 110, hvor hver eneste plate så ut som om den hadde vært gjennom betydelige lokale ulykker.

- Den har en turbo, og den har trillet en halv million kilometer uten problemer.

- Sliter på motoren, svarte kjøttberget med myndighet.

- Og kan du reparere den når den ryker? spurte han og viftet med en pølsearm mot den solsvidde Hiluxen sin. Den var så bulkete at Defenderen virket splitter ny.

- Ingen turbo på den, 750 000 kilometer, og tett som rompa til ei and, fortsatte han. Afrikaans er ikke et poesispråk.

- Og hva drikker den kjerra di, snøftet den skotske afrikaneren.

- 2,7, er det ikke? Det blir litt ekstra suppe gjennom året, det. Land Roveren klarer seg med litt over det halve. Det er problemet med dere Toyota-folk; dere er stolte av at bilen er tørst. Hva gjør du når du går tom langt pokkerivold ute i bushen? Det er forskjellen mellom liv og død her ute.

=

GRILL: Motorstopp vil føre til død ved grilling.

=

Krabbegir unødvendig

Mens de to fortsatte diskusjonen sin, dro jeg inn for å kjøpe litervis med drikkevann og noen kilo biltong; tørket sørafrikansk kjøtt som er laget av kuer som går på en diett av stortingsproposisjoner og grøpp. Da jeg listet meg forbi paret ti minutter senere, var de fremdeles i full gang med diskusjonen.

Sannsynligvis var det riktig av meg å holde kjeft om at Amaroken ikke bare hadde en moderne turbodiesel, men også automatgir.

Og i tillegg et veldig bra sådan: Den åttetrinns ZF-en - som er en kasse vi allerede har latt oss begeistre over i Touareg, Phaeton og andre - er så bra som slike kan være for tiden. Den girer nesten telepatisk, og nekter å la seg overrumple av selv de røffeste steinblokkene og sanddynene.

Å legge sånn teknologi inn i en ørkenbil kan virke som oppskriften på en katastrofe, men VW sier at automaten faktisk tilføyer, vel, enkelhet. Årsaken er at åtte gir kan dekke et større spekter, og gjør krabbegir unødvendig. Denne kassa skal ha bare fem bevegelige deler (noe som slett ikke ser ut til å være nok), og fordi den kan holde dieselen på riktig turtall hele tiden, blir slitasjen på motoren mindre.

Får vi håpe. Jeg har ikke lyst til å være med i den neste dokumentaren til David Attenborough som et halvspist og uttørket lik.

=

ATTRAKSJON: Dette er Namibias eneste veiskilt. Folk reiser milevis for å beundre det.

=

KUDU: Pass deg for kuduen.

Pass deg for kudu

En trøst er at du neppe vil bli angrepet av løver eller leoparder her ute. Dette golde, livløse landskapet kan ikke brødfø nok byttedyr til å holde liv i store rovdyr, så de største av disse menneskeeterne holder seg til de fruktbare savannene. Men likevel vandrer det små flokker av villhester, springbukker og sebraer i dalene.

Og selv om de stripete, pysjamaskledde småhestene kan se fredelige ut, har jeg en snikende følelse av at de gjerne ville gå bort fra tilværelsen som veganer dersom de fikk valget mellom å spise tørre gresstrå eller en saftig, småfeit brite.

Pass deg også for kuduen. Kuduen er en stor og velbygd hjort med vridde, barberbladskarpe horn som er halvannen meter lange. En kudubukk kan veie opp mot 300 kilo, med all vekten balansert i frontrutehøyde oppå noen lange, tynne bein. Derfor har du ikke veldig lyst til å treffe en kudu.

Den lokale visdommen sier at det er to metoder for å unngå at dette skjer. De dreier seg ikke om å holde oppmerksomheten på topp hele tiden, for en kudu er 1: imponerende kamuflert, 2: veldig rask, og 3: lar seg lett skremme av biler, noe som gjør at de har den uvanen at de fyker rett ut i veien foran deg.

Så den første strategien er å kjøre veldig sakte, og passe på at du kan klare å stoppe helt opp dersom en kudu skulle sprette fram på veien. På disse grusveiene betyr det at du må kjøre i omkring 30 kilometer i timen. Overalt. Strategi to er å kjøre så fort som mulig, og håpe at du kan passere kuduen før den bestemmer seg for å fyke over veien. Vi valgte naturligvis strategi to.

=

SANDKASSE: Sand, sand og atter sand.

=

En farlig kombinasjon

Problemet med strategi to er at den virvler opp ganske store mengder støv. Det er fint som mel, og kommer seg inn over alt, sniker seg opp i alle kriker og kroker, binder seg til all fuktighet, og blir en klissete, slipende grøt. Og jeg snakker ikke bare om bilen; støvet finner en vei inn i hjørner av kroppen som du aldri ville tro skulle bli støvete. Jeg lar resten av den historien ligge.

Mellom den brennheite sola, det invaderende støvet og det døde landskapet er det vrient å skjønne hvordan mennesker overlever her. Men det gjør de, og klamrer seg fast på dette røffe stedet. I går kjørte vi gjennom en puslete bosetning; en rotete samling av to eller tre tusen små røde hytter som klynget seg fast til en forbrent og støvete åsside.

De fleste av dem var knapt nok hytter, men snarere skrøpelige skjul; en primitiv skjerm for å skygge for den verste sola. Ikke innlagt vann, ingen kloakk, bare flettede hytter og noen få butikker av bølgeblikk. Blant annet "L IVING2GETHER BAR AND DRIVING SCHOOL" - utvilsomt den farligste butikk-kombinasjonen siden Freddys Våpen og Rare Sopper.

Jeg slo av en prat med en fyr ved navn Albertus Seister. Han kunne fortelle meg - like selvfølgelig som om han leste en rutetabell - at begge foreldrene hans var døde, og at han forsørget søstrene sine ved å samle inn papiravfall for en eller to dollar om dagen. Han betraktet seg selv som en av de heldige, fordi han hadde en jobb.

Jeg vet at du ikke leser dette bladet for å få en dose med sosialrealisme, men det ville være feil av meg hvis jeg ikke nevnte at det å selge biler i Afrika dreier seg om å handle med den lille og hovedsakelig hvite minoriteten som kan drømme om å ha råd til en ny en. De fleste av lastebilene som ruller på veiene her har vært på flere hender, i år og tiår, før de har havnet her.

Det er veldig lenge til noen i den byen vil kjøre en Amarok.

=

FIN KOMBO: Her formidles sunne verdier på veien.

Takler jobben

Men vil den store folkevogna fremdeles trille omkring i 2030, og rakle av sted med et syvsifret tall på klokka? Ganske sikkert. En uke med vår sedvanlige hardkjøring i verdens tøffeste ørken kan ikke erstatte 20 år og 750 000 mil med misbruk av namibiske farmere, men denne greia virker så solid som det går an.

Den er i stand til å overleve alt du kan utsette den for. Naturligvis er ikke hele Afrika like tørr og avfolket som sørlige Namibia, men store deler av kontinentet er røft, og veier er ofte ikke-eksisterende. Så dersom bilen din streiker, vil det ta NAF veldig lang tid å finne deg der ute.

Amaroken ser ut til å kunne takle jobben. Mens den krafser seg opp en lang og støvete skråning, slår det meg hvor gode biler er til å, ja, overleve. Og spesielt store, røffe pickuper som denne.

De gjør det i hvert fall bedre enn mennesker. Sett den i 50 graders varme eller 20 graders kulde, og den jobber videre uansett. Det gjør ikke mennesker.

Når vi kommer over toppen, får vi plutselig en helt utrolig utsikt. En enorm, kilometerbred kløft er skåret tvers over landskapet, og faller 500 meter loddrett ned mot en elv som slynger seg der nede.

Senere finner jeg ut at dette er Fish River Canyon; verdens nest største fjellkløft etter Grand Canyon. Det finnes ingen skilter, ingen informasjonstavler, og ingen advarsel om at du er i ferd med å rase utfor en av verdens naturlige underverker. Ingenting. Og det liker jeg. Her er du overlatt til deg selv.

Vil du overleve? Pass på at bilen holder mål. Og pass deg for mordersebraene.

=

STERK SOL: I går var den skinnenden blank og ny.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!