Jeg har aldri helt skjønt hvorfor så mange har beskyldt McLarens MP4-12C for å være litt kjedelig. Det skyldes frykt for å endre innarbeidede holdninger.

Disse holdningene ser ut til å peke på det fenomenet at en superbil - og med det mener vi egentlig den italienske superbilen - skal koste mye. Så mye at de av oss som er velsignet med pengene aksepterer at de er en del av et innvielsesritual. Vi skryter til og med av det.

Superbiler har teite bagasjerom, sjokkerende dødvinkler, idiotisk ekstrautstyr, vriene gir, grusomme servicepriser, forvirrende kontrollprogrammer, liker ikke lav fart og mye annet tøys.

McLaren tilbyr ikke noe av dette, så derfor må den være "lite grann kjedelig".

Men vent litt. En som sier at "superbilen min er flott å kjøre, funker greit og er enkel å eie" trenger ikke å være en dust. Det er en inderlig og ganske ukjent nytelse å bli transportert av en bil med virkelig høy ytelse når den fungerer helt som oppgitt. Og den fungerer uansett ikke helt perfekt, men vi kommer tilbake til det.

=

Alt er bare lekkert

Mens jeg sliter meg oppover Sierra Nevada på den høyeste asfalterte veien i Europa, blir jeg påminnet alt som jeg syntes var herlig med McLaren første gang jeg kjørte den. De utrolig pålitelige girskiftene, den fine balansen, hvor enkelt det er å kjøre skikkelig fort, og den intelligente måten som justeringen av motorstyrken og understellet er adskilt på.

Alt er bare lekkert. Det kan være morsomt å mobbe Ron Dennis og hans selvgode skråsikkerhet hva gjelder detaljer, men vet du hva? Det er mulig at han er inne på noe.

Og nå kan vi si det samme som om Dacia, her kommer GODE NYHETER! McLaren MP4-12C er forbedret.

For det første kan du nå få denne Spider-versjonen, med det anerkjente stive foldetaket. Her er det ikke gjort noen kompromisser når det gjelder stivhet eller bagasjeplass, og den er bare 40 kilo tyngre enn kupeen.

Taket kan tas opp i hastigheter på opptil nøyaktig 24,8548 miles i timen, og er et av de raskeste i bransjen: Det går ned på bare 17 sekunder. Temperaturen ute påvirker tydeligvis den nøyaktige tiden lite grann, jeg vet egentlig ikke hvorfor, men tidsangivelsen er imponerende. Grundige fyrer, dette.

=

=

Fra 600 til 625 hk

Navnet er også endret. Siden McLaren innså at MP4-12C hørtes ut som en avansert tilleggskomponent i en stasjonær pc, kaller McLaren denne bilen ganske enkelt 12C. Så dette er nå McLaren 12C Spider. Med tiden, og når selvtilliten kommer på plass - og særlig fordi dette er den eneste bilen bedriften lager for tiden - vil den bli kjent som bare McLaren Spider. Og den normale bilen vil ganske enkelt bli kalt en McLaren.

Den teite måten å åpne dørene på er også borte. Nå trykker du bare på en diskret knapp. Den funker hver gang, og du trenger ikke se ut som et geriatrisk slangemenneske når du skal inn i bilen. Endringen kom tydeligvis som et "s var på kundenes ønsker". Og ønsket var sannsynligvis: "Fjern det idiotiske døråpningssystemet, ellers kjøper jeg en Lamborghini."

Og det er mer. Motorkraften er økt flere hakk, fra 600 hk til 625, og lyden fra eksosen kan endres uavhengig av motorinnstilling. Programvaren for girskiftene er også blitt lettere omarbeidet for å reagere enda mer sympatisk.

Men 12C Spider taper likevel 1,6 km/t i ren fart sammenlignet med kupeen. Det må ha fratatt Ron nattesøvnen i månedsvis.

=

=

Endelig GPS

Den sentralt plasserte berøringsskjermen har endelig fått GPS. Noe jeg personlig har savnet.

McLarens GPS har vært litt av en mattejobb innen superbil-verdenen, på flere måter. Selskap har nemlig vært oppsatt på å utvikle sin egen programvare i stedet for å kjøpe helt grei ferdigvare, noe som utvilsomt har medført mye finregning. Og i likhet med mine hjemmelekser, er den uferdig.

Det handler ikke bare om at den krasjer iblant, og guider deg til småsteder du ikke har bedt om. Vinkelen på skjermen er slik at når taket er nede og sola står på hvor som helst, kan du ganske enkelt ikke se hva som vises på skjermen. For å se noe som helst må du må legge en ledig hånd over skjermen som skygge. Dermed har du ingen ledig hånd til å trykke på skjermen. Og mens de andre elektroniske grensesnittene er enklere og mer logiske enn i en Ferrari 458, er GPS-en innviklet.

Å lage sitt eget GPS-program i en verden som er overfylt av utmerkede GPS-programmer, er omtrent som å prøve å lage sin egen drill. Det tar uendelig med tid, og den vil neppe bli noe bedre enn den billigste fra Biltema.

Men det er likevel en liten trøst i at selv Ron Dennis ikke er helt perfekt, og at selv hans superbil kan ha noen menneskelige superbil-feil. Selv om det naturligvis er en mulighet for at han gjorde dette bare for å forvirre kritikerne sine.

=

=

For gammel til verdighet

Et annet problem er at vibrasjonene rundt hodestøtten er ganske ekstrem i høye hastigheter. Dessuten er det fortsatt vrient å komme inn og ut av bilen. Det skyldes måten dørene åpnes på, samt hellingen til frontruta.

Jeg fyller snart 50 år, og har for lengst innsett at jeg er for gammel til å kjøre en kabriolet med verdighet. Nå begynner jeg i tillegg å se for gammel ut til å forlate en med verdighet. Kreftene som får oss til å vokse, jobber nå imot meg, og det er deprimerende å oppdage at det å kjøre en superbil avslører dette så grundig.

Samma det. Vi er oppe i fjellene, og taket er nede. Når det er nede, kan området bak setene heves igjen, og der finner du enda et lite bagasjerom. Det loddrette glasset bak setene kan heves og senkes uavhengig av taket. Ha det nede, men la sidevinduene være hevet når du kjører fort. Det virker å gi den behageligste luftstrømmen inne i kupeen.

Varmeapparatet er i gang, og det samme er varmen i setene. Så da drar vi av sted. Velg manuell kontroll, still understell og motor i henholdsvis Sport og Track, og McLaren 12C Spider blir øyeblikkelig levende og villig.

=

=

Svært enkel å kjøre

Det fine med 12C er at den er svært enkel å kjøre. Den er sannsynligvis den mest velvillige superbilen jeg noensinne har kjørt. Noen ønsker riktig nok å bli beundret for sitt mot når de mestrer en Ferrari GTO eller den krevene Aventadoren, men dem om det. Jeg kan utfordre meg selv ved å lære å spille fiolin. Dette er en hyggelig bil, og jeg vil ha hygge. Og det får jeg.

Til å begynne med, og etter nettopp å ha gått ut av en Ferrari 458, syntes jeg at styringen til McLaren var blitt lettere og mer nervøs. Men jeg blir forsikret om at ingenting under bilen er endret, så det må være noe i lufta.

Noe som definitivt er endret, er motoren. Den har alltid stått sentralt i surmulingen om at McLaren er kjedelig, og som en grå mus i selskap med de andre superbil-motorene. Men diverse justeringer i programmene som styrer motoren - gudene vet hvilke, og for en gangs skyld er jeg enig med Clarkson og overhodet ikke interessert - har gjort V8 twinturboen ganske så hylende sprø. De eksemplariske lavfrekvente snøftene blir nå utfylt av den rette typen støy - litt rå, som en skitten latter fra en fyldig hore i en pub på 1600-tallet. Eller noe sånt.

Motoren definerer den grunnleggende karakteren til McLaren, og skiller den markant fra Ferrari 458. De to er svært ulike, og ingen skal påstå at dette er Wokings forsøk på å lage Storbritannias svar på Maranello.

Motoren i Ferrarien er fresende, raspende og sprø. Den oppmuntrer deg til å bruke hele turtallsregisteret. McLaren-motoren er morsk og brummende, og liker kjappe giringer. Ferrarien er en bjeffene terrier, der McLaren er en blodhund med dårlig gemytt. Ferrarien er dramatisk, der McLaren har en litt kremtende og hostende stil. Den er mer vennlig, til tross for at den i utgangspunktet virker å ha en mer klinisk og akademisk uttrykksform.

La oss si det på en annen måte: Ferrarien kan oppleves som ganske kul, og litt kunstnerisk. Den er som å kjøre en herlig utformet statue. McLaren er mer som å håndtere et ekte menneske: Varmere, og mer behagelig. Dette er det stikk motsatte av hva de fleste ville anta om bilen.

=

=

Lettere å komme ut av Ferrarien

Det er ingen hemmelighet at jeg nylig kjøpte en Ferrari 458. Men helt til siste minutt lurte jeg på om McLaren ville vært et mer fornuftig valg. Det lurer jeg fremdeles på, og da en fyr tvitret meg her om dagen for å fortelle at han hadde bestilt bilen som tidligere var kjent som MP4-12C, klarte jeg ikke å svare med noen Ferrari-sentrert kritikk. Det lar seg ikke gjøre. For McLaren er en fantastisk bil.

Jeg opplevde en av disse enestående bilturene på vei oppover fjellene. Veien var skåret elegant inn i fjellsidene som om en snekker hadde gjort jobben med ett eneste sveip med en gigantisk overfres. Skyene som var varslet, rullet oppover de bratte skråningen, skjøvet av sted av de notoriske vindene i Sierra Nevada.

Skyene la seg over veien, og jeg befant meg plutselig kjørende i en tunnel formet som en rettvinklet trekant fra en geometriprøve. Jeg var rammet inn - av den loddrette fjellveggen på den ene siden og en hellende himmel av tett, hvit sky, bare tre meter over hodet. Dette var bilversjonen av det jeg tror heter "piping" innen surfesporten. Jeg har aldri tidligere vært mer fornøyd med å befinne meg i en bil uten tak.

Det var magisk, og varte i kanskje to minutter. Lenge nok til at jeg begynte å lure på om opplevelsen kunne blitt bedre i en annen bil. Jeg tror ikke det, for å være ærlig.

McLaren 12C er nemlig fantastisk, på alle måter. Det eneste som gjør at jeg holder meg til Ferrarien, er at den er lettere å komme inn og ut av.

=

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!