Jeg har sett hva de frykter, og den er oransje. Nøklene sitter i, og saksedøra er åpen. Motoren dunker lykkelig, på den lett grøtete, dempede måten - slik biler gjerne gjør når de står i nysnø. Og alle unngår Aventadoren.

Jeg har sett noen få gå bort til Lamboen, se opp og ned veien, vente noen øyeblikk - for så å gå vekk. Som om en plutselig bevegelse skulle få superbilen til å angripe. Men om du hadde vært her denne morgenen, i 20 kalde, med en full måne hengende på den stivfrosne himmelen, ville du ha forstått.

Veien ned til isbanen er en bakke med snødekte spor som tydeligvis er tygd og spyttet ut av en plog, bevisst utstyrt med ruglete kanter som har etterlatt blåaktige kniver av is langs kantene. Du har under ti centimeters klaring på hver side av den 2,2 meter brede LP700-4.

Grepet er på feil side av marginene, fotgjengerne bedriver en slags lavgravitasjons-subbing med armene og fingrene spredd ut, som fyldige linedansere, og selv biler med pigger spinner villig mens de gnager seg i gang.

Du får følelsen av at kollisjonsrisken bare er et spørsmål om tid, og et spørsmål om hvor store følgene blir. Så de fleste medlemmene av teamet fra Vi Menn Bil Top Gear vil ha noe billigere og mindre brautende og, utemmet den første morgenen på den første dagen. Folk sloss om nøklene til Range Roveren.

=

RØD KLUT: Okse på glatta. Bak skimtes en Ferrari FF. FOTO: Lee Brimble

Skrekkblandet fryd

Men noen er altså nødt til å kjøre Lamboen. Vi er nødt til å finne ut om firehjulsdrift faktisk lar deg bruke en bil som dette i omgivelser som er ekstreme nok til å legge en elg på ryggen. Som man sier like før ting skjer: Hva kan egentlig gå galt her?

Jeg skritter bort til den ventende Lamborghinien med selvsikker mine, sklir på en issvull, går med hodet først inn i den åpne døra, smeller nesa i kanten, og ender opp med beina plassert på gulvet inne i bilen. Jeg ser opp på en av transportsjåførene til Lamborghini. Han har et ansiktsuttrykk som viser både fascinasjon og en anelse skrekk.

"Slo desa! Gladd, iggesant?" forklarer jeg og smiler fåret. Ingen beveger seg. Jeg karrer meg forsiktig på beina, mens mannen fra Lamborghini lurer på hvorfor noen har latt Mr Bean kjøre en bil til et par millioner pluss avgifter ned det som virker som en bob-bane konstruert av en sadist.

Å komme seg inn involverer den vanlige rumpa først-teknikken, og så beina inn i setet, som er mer vrient enn vanlig når man er kledd som Michelinmannen. Jeg er litt bekymret for om jeg kommer til å kjenne pedalene ordentlig i de vanvittige snøstøvlene, men så skjønner jeg at jeg ikke kan føle føttene mine uansett, så det gjør ikke mye fra eller til.

Når jeg først er inne, gjelder de vanlige Aventador-tingene: Du sitter lavt, og ganske utstrakt, i noe som ligner tuppen på en pilspiss. Sikten er grei, men å se bakover er ganske meningsløst: Glassfinnene til motordekslet er nediset, men damper lett nå som motoren varmer seg opp. Sikten i speilene er pittoresk, men med et ganske ubrukelig utsnitt. GPS-en kvitrer, og jeg legger merke til at den har peilet inn på Sant'Agata, Italia. Vi er ikke i Italia, så det bekymrer meg litt.

=

MALPLASSERT: Rådyr på isen, men ingen Bambi. FOTO: Lee Brimble

Lamborghini Aventador LP700-4

Motor: 6,5-liter V12

HK: 700

Dreiemoment: 689 Nm

Girkasse: 7-trinns auto manuell

4WD: Haldex IV AWD med eLSD

Vekt: 1575 kg

0-100 km/t: 2,9 sekunder

Toppfart: 350 km/t

Pris: Cirka 4,4 millioner kroner

33,5 centimeter brede hjul

Første jobb er å rygge ut på veien, og jeg forventer i det minste et lite drama. Men LP700-4 bare kryper pent ut. Det hjelper å behandle gasspedalen som avtrekkeren på en armbrøst som sikter på bjellene mine, men jeg er fremdeles overrasket. En Lambo på snø er tross alt både uvant og spennende, men også skremmende. Her ute er veigrep viktigere enn kraft, men jeg tviler på at den 6,5-liters V12-eren som sitter midt i Aventadoren har lagt igjen noen av de 700 hestene eller dreiemomentet på 690 Nm hjemme. Alle stirrer. Og Aventadoren ser veldig malplassert ut; en cocktail blant halvlitere med pils.

Men vi har en trumfkort som ikke mange andre superbiler har. Aventadoren står på fulle vinterdekk.

Jeg visste ikke engang at det ble lagd Pirelli Sotto Zeroer i 335/30 20. Forhjulene er en litt mindre versjon på 255/35 19, men det er også ganske stort.

For å sette det i perspektiv: Hvert bakhjul på Lamboen er 33,5 cm bredt. Etterspørselen etter sånt gummiutstyr er forståelig nok ikke særlig høy.

De fleste superbil-kjørere er inne når føret er av typen snøscooter. De neste kilometerne viser meg hvorfor. Aventadoren har kanskje AWD og vinterdekk, men systemet den bruker kalles for Haldex IV og er ikke det samme knatrende, ultramekaniske 4X4-opplegget du får i for eksempel en Defender.

I Lamboen er det i hovedsak satt opp for å gi grep i høy fart i stedet for å rydde opp når veien blir ultraglatt.

=

FETE SAKER: Bakhjulene er 33,5 centimeter brede. FOTO: Lee Brimble

=

85 prosent til bakhjulet

Jeg blir med ett tvunget til å dytte hekken mot en brøytekant for å få den tilbake til sporet sitt nedoverbakken, husker jeg at Aventadoren i bunn og grunn er en sportsbil med kraften bak (80 % drift bak under hard akselerering) med en kobling som begrenser spinn på drivakselen, og kontrollerer momentfordelingen mellom for- og bakakslene. Spinner det for mye bak, legger den mer kraft foran for å hjelpe til, men krabbing i snøen er den egentlig ikke bygd for.

Systemet har også en eLSD, eller Electronic Limited-Slip Differential, slik at kraften kan overføres på tvers av akslene når én side spinner. Noe som i teorien betyr at 85 prosent av den tilgjengelige kraften kan kastes til det bakhjulet som har grep. Dette fungerer i liten grad når du har sluppet opp gassen og raser nedover en snødekt bakke, med en hekk som gjør solide forsøk på å kjøre forbi fronten.

Jeg tar meg selv i å lage en tynn, klynkende lyd, som om noen har satt fyr på en kattunge. Vi klarer å komme oss uskadde ned til isen på sjøen, og jeg sverger på at folk kan høre at hjertet mitt slår litt roligere.

Her har vi is, men også plass. En rød klut for en oransje okse.

I "testingens" navn spinner jeg rundt noen ganger. Aventadoren rister gjennom rattet og pedalene, og tar opp hver eneste lille ujevnhet.

Den bjeffer ut sinte V12-brøl som gir gjenklang i hele dalen. Det er barnslig, hensiktsløst, bråkete og antisosialt. Det er også storslått. Heaven is a place on Earth, faktisk, og den lukter uforbrent bensin. Og det blir bedre: Nå åpner banen.

=

COCKPIT: Kanskje ikke det mest ideelle førermiljøet når sikt er viktig. FOTO: Lee Brimble

Må stole på den, må stole på den

Sannheten? Aventadoren føles veldig som en bakhjulsdreven bil helt til aller siste sekund.

På veien - om du da ikke farer av gårde i ulovlige hastigheter, eller det øser ned med regn, ville du slitt med å merke de finere egenskapene i drivverket til Lamborghinien.

Men her, på isen, blir systemet fullt synlig. Dette vet jeg fordi jeg på den isbelagte sjøen klarer 6500 o/min i tredje gir, mens rattet dunker lystig mot sperrene på begge sider.

Speedometeret viser 180 km/t. Og for noen ville dette muligens vært starten på en beskrivelse av heroisme innen motorsport. Men vi er på is. Jeg kjører bare i 55. Breisladdene er ikke uten konsekvenser, men mulighetene for å totalvrake Lamboen er minimale.

Du risikerer å gi den en skarpe eller to, men klarer neppe å gjøre Aventadorens karbonskall til en sekskantet likkiste. Dette frister deg kanskje til å dra på enda mer, for å utforske grensene til LP700-4 litt grundigere, og å gjøre ting du aldri, aldri ville turt på en racerbane.

Dermed: Tredjegir på den syvtrinns ISR-kassa, ESP av, Corsa-modus. En rask dytt med gass, og Lamboen kaster seg sidelengs og holder koken, med lyder som en løve som brøler inn i en pute, tydeligvis uten noen kraft fra forhjulene.

Men gi litt mer gass, og nesa dras pent på plass; akkurat da du trodde at alt var over. Man må ganske enkelt bare stole på den, og aldri gi opp. De 1575 kiloene kaster seg til den ene siden, og du begynner å be om flere hender.

Men så kommer de 43/57 prosentene med foran/bak-fordeling og får deg til å behandle rattet på en måte som jeg bare har sett i en Bruce Lee-film. Noe som betyr at du må stole på forutanelser for å holde bilen i riktig retning. Og riktig rytme.

=

4WD: Aventador har firehjulstrekk med Haldex-teknologi. Ikke ultramekanisk og permanent firehjulstrekk der i gården. FOTO: Lee Brimble

En fin vinterbil

Nå har jeg egentlig rytme, men dette er rytmen til en dement bjørn som holdes innesperret i et én meter bredt bur i en dyrepark i Somalia. Så det ble til at jeg brukte brøytekantene litt for å dytte Aventadoren på plass igjen.

Du ville digget det synet, med mindre du er PR-fyr fra Lamborghini.

Så hva har vi lært? At Aventador LP700-4 er en fin vinterbil. At den kan takle forhold der en bakhjulsdrevet superbil ville feie rett ut. At den fyller lufta med drama uansett hvor den drar. At du, uansett hvor du kjører den, kanskje ikke har plass nok til virkelig å teste ut grensene til oksen.

Og at verden er et bedre sted, bare fordi denne bilen finnes. Godt gjort, Lamborghini. Godt gjort .

Les hele saken

Se flere saker fra: De råeste bilene vi har kjørt

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!