VANSKELIG Å GI BESKJED: - Ofte identifiserer vi oss med den andre det gjelder, og da synes vi at det vil oppfattes som pinlig og degraderende på den andres vegne, sier Knud Knudsen, professor ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet på Universitetet i Stavanger.

VANSKELIG Å GI BESKJED: - Ofte identifiserer vi oss med den andre det gjelder, og da synes vi at det vil oppfattes som pinlig og degraderende på den andres vegne, sier Knud Knudsen, professor ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet på Universitetet i Stavanger. © UIS.

AVHENGER AV FLERE TING: Ellen Andenæs, førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur på NTNU, mener at det avhenger av både person, relasjon og situasjon om man skal si ifra eller ikke.

AVHENGER AV FLERE TING: Ellen Andenæs, førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur på NTNU, mener at det avhenger av både person, relasjon og situasjon om man skal si ifra eller ikke. © Privat.

Hva om du etter to timer ute på shopping kom hjem og oppdaget en svær sjokoladebart på overleppa etter bollen du inntok mellom butikkene?

Ville du ledd av deg selv i speilet og sendt en snap til venninnene dine med bilde av hvordan du har vandret rundt i gatene siste timene?

Eller ville du blitt griseflau og forbannet samtlige du møtte på din shoppingvei?

Hvorfor var det ingen som sa ifra til deg slik at du fikk tørket det bort fra ansiktet?

Pinlig for begge

Vel, det kan det ha vært flere grunner til; noen var sikkert redd for å blande seg, andre var sikkert redd for å såre deg, mulig at noen syntes det var morsomt også.

Tenk deg selv; dersom kollegaen din har dårlig ånde, mannen på bussen har matrester i skjegget, dama på t-banen mangler to knapper hvor skjorta egentlig skulle ha dekket til bh-en, eller en butikkansatt har masse leppestift på tennene sine - vil du si ifra?

Knud Knudsen, professor ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet på Universitetet i Stavanger, tror sjansen er liten for at man vil gi beskjed.

- Ofte identifiserer vi oss med den andre det gjelder, og da synes vi at det vil oppfattes som pinlig og degraderende på den andres vegne. Det er gjerne fordi vi ville synes det var pinlig å selv få påpekt slike forhold, sier Knudsen til Kvinneguiden.

Terskelen er, forståelig nok, gjerne høyere for å gi beskjed til fremmede om de går rundt med fuglebæsj på bukserumpa, men burde man ikke gi beskjed til kollegaen at han kanskje skulle pusse nesa før lunsj på grunn av busemannen som titter utenfor?

Egentlig ikke, mener Knudsen.

- Vanligvis trenger man ikke å si ifra, etter min mening. Jeg syns at kravet til perfekt utseende, god lukt og flotte manerer er overdrevne i vår tid. Trolig ville vi få et bedre samfunn om vi evnet å slappe litt av på slike krav, sier professoren og formaner;

- Vi burde altså tåle litt krøll i dressen og smuler i skjegget!

Uhøflig eller godhjerta tjeneste?

Ellen Andenæs, førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), mener at de normene, som ofte er usynlige, er kompliserte, og de signalene vi sender ut om hvordan vi skal oppfatte sosiale situasjoner og personer, er ganske subtile.

- Det er ikke ett signal, men kombinasjoner av flere signaler, som får betydning - for eksempel for om jeg er tilgjengelig eller ikke, om temaet er interessant eller ikke, om jeg liker deg og så videre, sier Andenæs til Kvinneguiden.

Det finnes altså ikke ett svar på hva som er sosialt korrekt å gjøre, eller hvordan man går fram.

- Det avhenger av både person, relasjon og situasjon. En 'kollega' er generelt. Har vi en personlig relasjon også? Hvordan er tonen mellom oss? Det dreier seg alltid om hva slags person jeg blir oppfattet som, sier hun videre.

Så handler det om vår intensjon i situasjonen, og fortolking. For eksempel kan personen som tenker at det er mest taktfullt ikke å si ifra om de åpne knappene, at personen det gjelder kan synes at det er flaut om man sier ifra om det. Samtidig kan personen som har mistet to knapper synes at det var skikkelig dårlig gjort å ikke få beskjed.

GI BESKJED?: Syns du det er OK å si ifra til en nær eller fjern kollega om at hun har leppestift på tennene? Tenk over hva du ville ønsket om det gjaldt deg!

GI BESKJED?: Syns du det er OK å si ifra til en nær eller fjern kollega om at hun har leppestift på tennene? Tenk over hva du ville ønsket om det gjaldt deg! © Thinkstock.

DÅRLIG ÅNDE: - Man må nok kjenne noen ganske godt for å sifra om dårlig ånde. Hvis jeg har dårlig ånde, håper jeg inderlig at noen vil ha mot til å gi beskjed, så jeg kan få gjort noe med det. Men jeg vet ikke om jeg kan stole på at de gjør det, reflekterer Andenæs.

DÅRLIG ÅNDE: - Man må nok kjenne noen ganske godt for å sifra om dårlig ånde. Hvis jeg har dårlig ånde, håper jeg inderlig at noen vil ha mot til å gi beskjed, så jeg kan få gjort noe med det. Men jeg vet ikke om jeg kan stole på at de gjør det, reflekterer Andenæs. © Thinkstock.

Dårlig ånde er sårt

Andenæs mener at vi balanserer mellom normer hele tiden, og ofte bryter vi dem.

Det har konsekvenser for både en selv og de andre.

- Har jeg noe med om medpassasjeren har mat rundt munnen? I dette tilfellet er det blant annet balansen mellom nærhet og distanse. Trår jeg for nær, kan jeg risikere å bli oppfattet som pågående, innpåsliten, frekk og sosialt ubegavet. Men gjør jeg det ikke, kan jeg bli oppfattet som kjølig, uinteressert, distansert, uvennlig, sier hun videre.

Andenæs tror samtidig at det mest følsomme antakelig er å si ifra om dårlig ånde, for det er intenst personlig.

- Kroppslukter er tabuisert, og vi har en slags sosial plikt til å være luktfri, eventuelt parfymert velduftende. Det er forskjell på om det er dårlig ånde 'i dag' - et uhell, eller 'hver dag' - et slags varig trekk ved ens person.

- Man må nok kjenne noen ganske godt for å si ifra om dårlig ånde. Hvis jeg har dårlig ånde, håper jeg inderlig at noen vil ha mot til å si ifra, så jeg kan få gjort noe med det. Men jeg vet ikke om jeg kan stole på at de gjør det, reflekterer hun.

Andenæs har selv et morsomt eksempel fra egen erfaring;

- Jeg sto og holdt forelesning for tretti personer i en time - med åpen buksesmekk. Jeg skulle jo ønske at noen hadde sagt fra, naturligvis - ikke minst fordi sånt kan ødelegge litt for konsentrasjonen, men jeg er ikke det minste forundret eller forarget over at ingen gjorde det. For ved en sånn anledning finnes det få muligheter til å gi et diskret hint. Og det kunne jo kanskje vært en smule pinlig å trekke opp glidelåsen i alles påsyn også. Sånt får man bare til hvis man ikke tar seg selv høytidelig. Samtidig må man vise respekt for normen og for de andre menneskene - det kunne jeg for eksempel ha gjort ved å si et lite "Ups!" eller "Oida!", som demonstrerer overraskelse, og så trukket opp og bare gått videre med det jeg holdt på med, sier hun.

Linn Merete Rognø

Hjelp, så flaut!

Hvis du noen gang har gått skikkelig på trynet, sjekk her.

Opptatte av hvordan andre oppfatter oss

Det er liten tvil om at vi alle er opptatt av hvordan andre mennesker rundt oss oppfatter og ser på oss som enkeltindivider.

Uansett hvor hardbarket du eller vennene dine påstår at dere ikke bryr dere om hva andre tenker og syns om dere, er dette ikke, som mennesker, til å unngå, skal vi tro ulike sosiologer.

Michael Schudson forteller i sin avhandling "Embarrasment and Erving Goffman's idea of human nature" om den kanadiske mikrososiologen, samfunnsforskeren og forfatteren Ervin Goffman (1922 - 1982).

Goffman skrev mye om hvordan kategorier som flauhet, ansikt og høflighet virker inn på sosial interaksjon, og alt som skjer når vi er i hverandres nærvær.

Goffman's sosiologi er forankret i antagelsen om at forlegenhet er av fundamental sosial og moralsk betydning.

Han mente at mennesker er skapninger som lever et liv hvor vi er helt avhengige av hvordan andre ser oss, og at vi unngår, for enhver pris, å bli utsatt for, eller utsette andre for forlegenhet.

Slik kan du gi beskjed

Det kan hende at du tenker at du selv ville satt stor pris på at noen ga beskjed til deg om du hadde dårlig ånde eller at vaskelappen i genseren hang på utsiden.

Det er jo snilt å bry seg, skulle man tro.

Andenæs tror at det kommer an på hvor uknappet blusen til dama på t-banen er. For å si ifra må du være ganske sikker på at det ikke er med vilje!

- Jeg ville nok lage en litt 'privat' situasjon - lene meg mot henne, dempe stemmen - ikke rope " puppen din henger ut, assa!".

Men altfor privat må man heller ikke gjøre det, for da gjør man det enda mer pinlig.

- Poenget er jo å vise at dette er et hendelig uhell, det kan skje hvem som helst. Sånn er det antakelig også for han som har satt seg i fuglebæsjen. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, men kanskje ville jeg nærmet meg og sagt for eksempel "jeg ser du har vært så uheldig å sette deg i en fuglebæsj, kanskje du vil ha litt tørkepapir?" .

Andenæs tror at man aldri kan ha noen garanti for at vi gjør 'det rette' i sosiale situasjoner.

- Vi må rett og slett ta sjansen, og gjøre så godt vi kan. Vi kan nesten ikke leve uten å ta sjansen på å dumme oss ut på den ene eller andre måten, sier hun.

Les også:

Sosial angst kan vare hele livet

Dette hjelper mot rødming

Frykt kan utløse forelskelse

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!