«Sånn kan man gå i blinde ganske lenge, helt til man innser at man har gått glipp av mye av det viktigste i livet»

KOMMENTAR:

Kjære deg som ser bedre enn meg. Du som kjenner alt på kroppen, - menneskene, livet, lydene og tankene. Du som husker alt det kjipe. Jeg vet det føles overveldende, men du har en gave.

Angst, bipolar lidelse, depresjon - alle disse ser jeg på som en reaksjon på det å leve. Vi takler disse reaksjonene ulikt, men vi har dem alle sammen. Noen mer enn andre.

De fleste av oss er flinke til å beskytte oss selv mot det som er vondt eller vanskelig å forstå, tåke det til, fjerne de harde kantene. Vi ser ikke særlig godt, vi merker ikke det unike ved mennesker eller kunsten eller musikken. Vi er opptatt med å fjerne alt vi ikke liker. Vi holder det som er uhåndterbart på avstand. De fleste av oss får dagene til å gå på denne måten. Ved å lukke øynene og late som. Legge et slør over alle følelsene. Fortsette.

Mens du, du som ser bedre, du blir overmannet av kompleksiteten og intensiteten fordi du ikke har dette sløret. Beskyttelsen er fjernet, og du ser godt, med myke sårbare øyne. Ofte gjør det vondt. Det koster ganske mye å ikke ha filteret. Det koster mye å ta innover seg alt.

Les også: - Noen kan oppleve det å vise følelser som at du er bløthjertet og lite seriøs

Jeg er sånn skrudd sammen at jeg ikke husker så mye. Kantene er myke og overgangene slørete. “Guarden” er oppe. Det har fungert bra i livet, og bare låse skuffene og ta på filter. Men ofte skulle jeg ønske at jeg turte å føle like mye som deg.

Korrumperende selvbevissthet

Slik jeg ser det har alle mennesker en medfødt feil, som har manifestert seg i løpet av evolusjonen - vi føler for mye. Vi er forgiftet med selvrefleksjon og selvbevissthet, all denne kapasiteten til å tvile på alt vi er, alt vi tenker, og skammen som følger. Hvordan kan det være meningen at vi skal kjenne på så mye smerte?

Å mestre å være selvrefleksiv er en kunst. Og, noe nesten umulig. Enten er man en av de få som ser og føler alt, ofte følger angst, depresjon, søvnløshet og til og med selvdestruksjon. Eller så stenger man det ute, holder følelser på avstand og passer på at muren er like tykk. Og sånn kan man gå i blinde ganske lenge, helt til man innser at man har gått glipp av mye av det viktigste i livet - de sterke følelsene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Du er ikke alene

Jeg vet det er slitsomt noen ganger å alltid kjenne det i hjertet og magen. Du føler kanskje at du ikke passer inn. Det er fordi vi andre har tatt på skylappene og later som. Vi kaller det overlevelsesinstinkt, eller resiliens - og så kaller vi det midtlivskrise når vi endelig skjønner at vi trenger mer.

Så ære være deg som føler for mye. Du som ikke filtrerer. Hva skulle vi gjort uten deg som skriver så vi gråter, eller lager filmer og musikk vi hater å elske fordi det føles for mye?

Uten deg ville livene våre vært tomme, grå og meningsløse.

Og husk at du absolutt ikke er alene. Og vit at vi forstår deg bedre enn du tror. Vi greier bare ikke å leve livet uten beskyttelse. Akkurat som du ikke greier å leve det med.

Denne saken ble første gang publisert 20/06 2017.