KOMMENTAR:

- Jeg har hatt så mye angst. Også foran venner og familie. Jeg skal ærlig talt innrømme at ingen egentlig har klart å si noe særlig beroligende til meg. De fleste gangene har det beste vært at de bare er der, behandler meg mildt og støttende og lar det skure til det går over.

En gang tok jeg noen medisiner jeg håpet skulle være beroligende, men da effekten kom, ble jeg livredd. Munnen ble nummen, kroppen slapp og jeg trodde jeg skulle bli gal. Dette var ikke medisiner legen hadde foreskrevet, men noe en venninne av meg med smerteproblemer hadde gitt meg. Skulle selvsagt aldri rørt de pillene, men hva kan jeg si? Jeg var desperat.

Suzanne Aabel (34)

  • Mamma til Michael (6)
  • Journalist og blogger
  • Medforfatter av boka "Mammarådet -16 kvinnelige bloggere om mammalivet i dag".
  • Kjent fra TV-seriene "Forbindelser" på kanal FEM og "Bloggerne" på TV2 BLISS.

Det som begynte som et lite angstanfall gikk over i fullstendig lammende, hysterisk angst.

To motstridene beskrivelser, men du blir altså lammet av angst at det kan være vanskelig å bevege deg for du hyperventilerer så leddene stivner. Hysterisk ja. Fordi du hyler, gråter og kjemper desperat etter ro. Helt forferdelig.

Angstanfall

Denne ene gangen opplevde jeg heldigvis å få god hjelp.

Mannen til en god venninne av meg hadde sett dette før. Han satte seg ned på gulvet med meg og ba meg klemme så hardt jeg kunne i hendene hans. Så slapp han ikke blikket og var gjentok at dette kun var kjemikalier og at det ikke reelt var noen fare på ferde. Han holdt øyekontakten helt til jeg brått fikk puste igjen.

Så fikk jeg sove på sofaen deres. Venninne min hadde også en mor som er psykiatrisk sykepleier som hun ringte, så vi fikk bekreftet fra en ”profesjonell” at jeg ikke hadde fått i meg noe farlig. Når du har angst er det å ha fine folk rundt deg med andre ord alfa og omega.

Men fine folk kan mene mye godt og samtidig ikke evne å forstå hva det er de står ovenfor.

Derfor har jeg lyst til å komme med noen tips til deg som kjenner noen med angst, om hvilke ting som overhodet ikke hjelper, hvor enn godt ment det er:

1. ”Nå må du roe deg ned.”

Jeg er ingen stor fan av å be folk roe seg uansett hva slags tilstand de er i, kanskje bortsett fra de som er rasende helt uten grunn.

Men tro nå meg når jeg sier at det eneste en med et pågående angstanfall vil er å roe seg ned.

En beskjed om å roe seg ned blir i stedet en pådriver for mer stress og uro. Jeg blir påminnet om frykten for at jeg aldri kommer til å roe meg ned igjen noensinne.

2. ”Men det har jo ikke skjedd noe spesielt i dag.”

Nei, det er meget mulig det ikke har,  men det gjør bare situasjonen enda vondere.

For en helt vanlig dag i en angstpasients liv kan på et nanosekund forvandles til  timer eller dager i rene helvete.

Hva som har skjedd i et annet menneskes liv denne dagen kan du for det første ikke vite. Dessuten skal gudene vite at i kroppen til den som sitter og skjelver foran deg har det skjedd noe helt spesielt.

Dette er angst

  • Personer med angstlidelser opplever vedvarende eller stadig tilbakevendende bekymringer, rastløshet, uro og irritabilitet.
  • Angst har en nær sammenheng med depresjon.
  • Internasjonale undersøkelser tyder på at hver fjerde til femte person i befolkningen opplever en angstlidelse i løpet av livet.
  • Til en hver tid har mer enn 10 prosent av oss en slik lidelse.
  • Den vanligste behandlingen er eksponeringsbehandling, kognitiv terapi eller medikamentell behandling

Kilde: Folkehelseinstituttet

3. ”Går du på medisiner eller?”

Altså…. Det er fullt mulig at vedkommende med angst går på medisiner. Så ikke still ledende spørsmål som antyder at det er disse medisinene sin skyld at jeg sitter og angster.

Det er en arrogant sannhet i at mange uten psykiske problemer stiller seg kritisk til medisiner som skal virke psykisk og ikke fysisk. At det fortsatt er tabu å være medisinert for psykiske problemer.

Ja, det er en kunst å få de rette medisinene som angstpasient, men vis meg en angstpasient som ikke på et tidspunkt har vært redd for sine egne medisiner? Medisiner kan av og til være det som redder livet til vennen din. Beroligende kan til og med virke fra lomma. Så ikke ta fra en angstpasient de små halmstråene vi har mens anfallet er i gang.

4. ”Det er bare oppi hodet ditt.”

Å kjære tid. DET er vi klar over. Det er nemlig hodet vårt som psyker oss ut i så stor grad at det tar over kroppens mekanismer.

Jeg personlig har hatt så angst at jeg har mistet førligheten, jeg har spydd og jeg har fått diare.

De psykosomatiske konsekvensene kan være brutale. Så ja, det er riktig at det er "oppi hodet", men det er ikke bare, bare…

5. ”Noen har faktisk ekte problemer!”

Mange kaller angst og depresjon for i-lands problemer.  Det mener jeg er en nådeløs og nedrig beskrivelse av alvorlige psykiske problemer. I manges tilfelle er dette faktisk selve problemstillingen. Eksistensiell angst.

Du klarer ikke ta innover deg verdens lidelser eller universets storhet.

Alt jeg ikke kan bidra med, alt det grusomme som skjer i verden blir så overveldende at jeg bryter fullstendig sammen.

Susanne Kaluza

Vil du skrive for oss?

Kvinneguiden ønsker å få fram flere kvinnelige stemmer i samfunnsdebatten.

6. ”Du må ikke dyrke det vonde.”

Prøv å si til en anorektiker at han eller hun bare skal begynne å spise. Eller at en overvektig bare skal slanke seg. Det er ikke det at vi dyrker det vonde, men vi har det vondt. Vondere enn du som ikke har hatt angst kan forestille deg.

Frykten for å ha det så vondt gjør at jeg ikke klarer å slippe helt taket på det vonde. Selv når jeg har det godt.

Vissheten om at jeg har vært på psykens mørkeste sted vil alltid være tilstede. Angst for angsten. Det mest meningsløse med hele tilstanden.

7. ”Nå blir jeg redd, du friker meg ut.”

Det som virkelig gjør vondt verre når jeg har det fælt og er full av angst er å sitte sammen med mennesker som opplever det som skummelt. Det kan jo så klart virke overveldende og ekkelt, men det er altså ikke farlig. Verken for deg som bevitner det eller meg som opplever det. Behold fatningen og vit at selv om jeg kan virke helt ute der jeg  sitter er jeg ikke i ferd med å bli gal.

Du må møte angsten med ro og og omsorg.

Forståelse på er fantastisk. Alt en med angst egentlig vil er å bli forstått,- og forsikret om at vi ikke er i ferd med å miste vettet.

Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!