INNLAGT PÅ PSYKIATRISK INSTITUSJON

- Snart er jeg innlagt på psykiatrisk

Drea Karlsen (26) har bipolar lidelse.

DREA KARLSEN: - Vil ikke møte blikket til noen jeg ikke trenger å møte blikket til.

DREA KARLSEN: - Vil ikke møte blikket til noen jeg ikke trenger å møte blikket til. Foto: Drea Karlsen

Publisert Oppdatert

Drea Karlsen (26)

  • Bosted: Trondheim
  • Yrke: Fotograf, tidligere journalist og blogger.
  • Blogg: www.dreakarlsen.com

KOMMENTAR:

Ti minutter. Ti minutter på venteværelset. Jeg svetter, men fingrene er kalde. Ryggen og tærne føles også kalde, men ansiktet er klamt og varmt. Jeg ser ned på gulvet, mest for å unngå øyekontakt med behandlerne som med jevne mellomrom kommer inn på venterommet for å se etter pasientene sine. Ti minutter. Ti lange, slitsomme minutter hvor alt jeg tenker på er å løpe ut døra, sette meg i bilen og be mamma kjøre meg hjem igjen. Hjem til meg selv, så jeg kan sitte i min egen sofa, helt alene, uten å måtte verken snakke med eller se noen.

Ikke fremmede, ikke mamma, ingen behandlere, ingen psykologer, ingen leger. Ingen.

Mamma ser på meg. Jeg føler blikket hennes på meg, men jeg møter det ikke. Jeg ser ansiktet hennes så vidt i sidesynet, og jeg vet hun har den bekymrede minen hun har når hun tenker på noe som plager henne. Jeg ser omsider opp, prøver tappert å gi henne et smil, før blikket faller tilbake på gulvet. Jeg føler ikke for å smile. Jeg føler ikke for å være her, jeg føler ikke for å prate, jeg føler ikke for å tenke. Jeg føler ikke engang for å puste. Jeg vil bort, jeg vil bare forsvinne.

Etter ti lange minutter, føler jeg en annens blikk på meg. Han går mot oss. Jeg venter med å løfte blikket. Jeg vil være sikker. Vil ikke møte blikket til noen jeg ikke trenger å møte blikket til.

− Er det du som er Drea, spør han, og jeg kan fremdeles kjenne blikket hans på meg.

That´s my cue. Jeg ser opp. Han er lav, kortere enn meg. Ved siden av ham står en blond kvinne. Hun har runde, markerte briller. Jeg nikker bekreftende på at Drea, det er meg, og reiser meg for å hilse. Føttene mine bærer meg, men bare såvidt. Det føles i alle fall sånn. At det bare er såvidt jeg har krefter nok til å holde meg selv oppe.

Snart er jeg innlagt

Jeg er fremdeles klam, jeg vil fremdeles vekk, jeg vil fremdeles bare forsvinne fra alt og alle. Det hadde ikke gjort meg noe å dø akkurat her og nå, tenker jeg, men før jeg vet ordet av det, følger jeg etter de to menneskene jeg nettopp har hilst på, innover i bygningen.

Vekk fra venteværelse, vekk fra de ti lange minuttene og vekk fra muligheten til å trykke controll + alt + delete på hele dette prosjektet. Nå er det i gang.

Snart er jeg innlagt på et psykiatrisk senter.

Den første samtalen kommer i gang. Mamma sitter ved siden av meg, og foran oss sitter den mannlige psykologen jeg hilste på på venteværelset, og den blonde kvinna med briller jeg ikke helt fikk med meg verken hva het eller hadde for en rolle. Hun sier ikke stort, heller. Psykologen leder samtalen. Jeg ser fortsatt mest ned i gulvet. Kvinnen har rosa tånegler og er i ført flipflopper.

Psykologen har en mild og forståelsesfull stemme. Han forteller at han har lest litt i journalen min, og at han vet at jeg nå nylig har fått diagnosen bipolar lidelse. Jeg nikker bekreftende. Han vet nok mye mer også, men det nevner han ikke. Ikke med det første i alle fall. Noen ting trenger bare ikke bli sagt.

Vi vet alle hvorfor jeg er her. Jeg er her for å få lyst til å leve. Eller i alle fall miste lysten til å ikke leve.

Jeg er her for at jeg fremdeles tenker på det å dø som en befrielse, og ikke en tragedie, for å si det rett ut, selv om det kanskje høres i overkant melodramatisk ut.
Har du tenkt på å ta ditt eget liv?, spør psykologen.
− Ja, svarer jeg kort og ærlig.
− Har du sett for deg måter å gjøre det på? Bare si fra om det blir for mange spørsmål. Vi trenger ikke å ta det nå, altså, om det blir for mye.
Jeg ser ned på blåflekkene på armene mine etter sykehusbesøket før helga.
− Det går fint. Ja.
− Hvordan da?
− Piller og bil, svarer jeg omsider.
Jeg nevner ikke alle de andre måtene jeg også har sett for meg. Jeg vil ikke gjøre mamma mer opprørt enn jeg allerede har gjort.

Jeg merker at mamma reagerer allikevel. Hun gråter. Hun lager ikke lyd, men tårene renner nedover kinnene hennes, bak brillene. Leppene er stramme, som om hun tar seg sammen så jeg ikke skal legge merke til at hun gråter. Jeg ser lenge på henne, og den dårlige samvittigheten er tilbake på plass.

(Teksten fortsetter under bildet)

Sovner før jeg rekker å tenke noe som helst

INNLAGT PÅ PSYKIATRISK: - Vi vet alle hvorfor jeg er her. Jeg er her for å få lyst til å leve. Eller i alle fall miste lysten til å ikke leve.

INNLAGT PÅ PSYKIATRISK: - Vi vet alle hvorfor jeg er her. Jeg er her for å få lyst til å leve. Eller i alle fall miste lysten til å ikke leve. Foto: Drea Karlsen

Hun griper tak i hånda mi og klemmer hardt. Hun har ikke visst om depresjonene mine før nå nylig. Dette er veldig nytt for henne, på tross av at jeg selv tenkte tanken om at jeg var bipolar allerede for tre år siden.
– Bipolar lidelse er en sykdom. Det er ikke noens feil. Det er ikke din feil. Det er faktisk en kjemisk reaksjon i hjernen, til og med! Vi har ressurser til å hjelpe deg her, sier psykologen, fremdeles like mild og vennlig i stemmen.
– Ved hjelp av medisinering, som er et «must» i dette tilfellet, og terapi, så skal du lære å leve med denne sykdommen, legger han betryggende til og smiler.

Kvinnen med flippfloppene og de rosa tåneglene tar over, og informerer om rent praktiske ting. Nøkkel til rommet, omvisning, timeplan. Hun følger meg og mamma til rommet som nå er mitt på ubestemt tid, og sier at det bare er å spørre om vi lurer på noe, før hun forsvinner tilbake til… Hvor enn hun skulle.

Her kan du få hjelp

LFSS

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord tilbyr blant annet støtte- og veiledningssamtaler til ungdommer og pårørende, holder kurs og seminarer og tar spesielt for seg unge mellom 12-30 år. Folk kan også ringe dem om de sliter med selvskading eller selvmordstanker.

Åpningstider og kontaktopplysninger:

Tirsdag kl. 11-19 og drop in 16-19 (uten avtale, for de som ønsker en samtale, veiledning, informasjon eller bare stikke innom for å ta en kaffe).

Onsdag kl. 10-15

Fredag kl. 10-15

Besøksadresse: Storgata 28, inngang Lybekkergata, Oslo

Mobil: 414 69 427

E-post: [email protected]

Les mer på foreningens nettsider.

Mental Helse

Døgnbemanning. Her kan du snakke med noen 24 timer i døgnet året rundt.

Mental Helse hjelpetelefon: 116 123

Du kan også benytte nettsiden Si det med ord.

Her kan du skrive til medarbeidere som kan hjelpe deg og gi gode råd, eller bruke forum og vennetjeneste.

Les mer på foreningens nettsider.


Kirkens SOS

815 33 300, døgnbemannet krisetelefon som besvares av frivillige medarbeidere.

Kan kontaktes uansett hva du sliter med, så lenge du trenger noen å snakke med.

Les mer på foreningens nettsider.

Jeg og mamma står igjen. Hun klemmer meg. Lenge. Så drar hun.

Jeg sitter igjen på rommet alene. Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Jeg ser på klokka som står på hylla over benken ved kjøkkenkroken. Fjorten tretti, og jeg er stuptrøtt.

Jeg legger meg ned på senga som står i hjørnet på rommet, og sovner før jeg rekker å tenke på noe som helst.

Nå har jeg vært her i snart ett døgn

Klokken 11.00 har jeg ny samtale med psykologen fra i går. Jeg ser på klokken med jevne mellomrom, og syns tiden går alt for fort, for jeg gruer meg og vil fremdeles helst ikke prate noe særlig med verken han eller noen andre.

Men jeg møter opp. Tre etasjer opp går vi. Han først, og jeg rett bak.

-  Så bra du har god smak på sko, sier han smilende og nikker mot mine vinrøde Converse.

Selv har han på et par røde.

Han åpner døra til kontoret, vi går inn og setter oss. Ei halvdød flue klatrer sakte oppover vinduet for å finne en utvei, men gir raskt opp og prøver håpefullt på lampa i stedet. Selvfølgelig til ingen nytte. Den slår seg allikevel til ro for en stund, og jeg lar irritasjonen ligge.

Vi prater om depresjon. Hvordan det føles. Hvor lenge jeg har vært deprimert nå. Hvilke medisiner jeg går på, og hva de har gjort (eller rettere sagt; ikke gjort) for meg.
− Det som er mest irriterende av alt… Det er at alle sier at det bare er å tenke positivt. At det bare er å fokusere på de gode tingene. Det fungerer ikke sånn. Jeg vet at jeg ikke har et fælt og vondt liv i seg selv. Jeg vet jeg er heldig, og at det er mange som har det verre. Men følelsene er der allikevel, forklarer jeg.
− Ja, det skjønner jeg godt at må være slitsomt.
− Det er vel ikke at det er så slitsomt i seg selv, men jeg føler meg så dum og håpløs som ikke klarer å gjøre det som «alle» sier er løsningen; å tenke positivt. Jeg føler jeg feiler. Om det er så jævla enkelt som de sier – hvorfor får jeg det ikke til?

Vil du lese flere slike kommentarer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag