NRKs Pål Plassen åpner opp: – Livet har ikke bare vært trygt og godt

Var eg ein Gud, ville eg
skapa ei stillare verd.
Der skulle alle elske.
Var eg ein Gud, ville eg
skapa kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Den unge mannen hadde sittet mange ganger og stirret ut av vinduet i klasserommet i Lom. Sett over på stedet der Tor Jonsson vokste opp, den lille husmannsplassen lyrikeren og journalisten selv kalte «Stusseligstugu». 

I likhet med forfatteren bak diktet øverst, «Fattig ynskje», tenkte også den unge mannen på hvor enkelt livet hadde vært hvis det fantes en «stillare verd». En verden der alle skulle elske. Ikke hate, slik den unge mannen følte at mange gjorde.

Tro og tvil 

Blikket er klart. Håndtrykket fast. Smilet bredt. Men selv om Pål Plassen (45) har ledet store direktesendinger på TV, er det først når han åpner munnen at ting faller på plass. At man drar kjensel på ham. 

Den trygge og rolige stemmen, som i over tyve år har strømmet ut av radioer landet over, forbindes først og fremst med magasinprogrammet «Norgesglasset» i NRK P1, og siden 2022 med «Kompass» i nabokanalen P2. 

Disse programpostene har gjort Plassen til en av NRKs store stjerner, ja, uten at han blir gjenkjent på gaten for ofte. Og det er ­akkurat slik han vil ha det.

– Jeg synes det er deilig at jeg ikke er blitt bitt av «rød-­løper-basillen». Kjendiseri har aldri vært en drivkraft for meg, sier han og viser vei innover i NRKs lokaler på Tyholt i Trondheim.

– Sånn, sier han, og setter seg ned bak et bord på møterommet døpt Snåsa, et navn som passer relativt bra til programposten han leder. 

For som det heter så fint på NRKs hjemmesider: «Kompass […] utforskar trua, livssynet og verdiane vi navigerer etter i samfunnet». Plassen sier at han opplever at folk kanskje er mer opptatt av tro og tvil nå, av de store spørsmålene, enn for bare kort tid siden. En mer usikker verdenssituasjon kan nok være en grunn til det.

– Jeg tror vi har truffet tidsånden. Livssynstoff synes å være veldig i tiden akkurat nå. Samtidig er det veldig viktig å understreke at vi på ingen måte lager et forkynnende program.

– Dere driver med journalistikk og ikke forkynning?

– Nettopp. Vi er opptatt av å gi folk taletid, uansett hva de tror eller ikke tror. Vi må ha respekt for gjestene våre – og for lytterne.

– Hvordan er det med din egen tro og tvil?

– Det er kanskje litt gammeldags å si, men jeg verdsetter den objektive journalisten. Jeg er medlem av statskirken – unnskyld, Den norske kirke – men jeg har aldri levd et ­religiøst liv. Det som er bra med det, er at jeg griper an dette stoffet med stor lyst. For dette er jo drømmeprogrammet for en journalist! Så mange spørsmål å stille, så utfordrende – ja, for det er lett å trå feil – iblant føles det nesten som å lese til eksamen i religions­vitenskap!

– Høres krevende ut …

Plassen lener seg tilbake i stolen, retter på skjerfet som henger over skuldrene og ­sukker lykkelig.

– Nei. Jeg elsker det.

Kaffekoker hos Skavlan

Vågå ligger idyllisk til nord i Gudbrandsdalen, omtrent ­ganske midt i Sør-Norge. Her vokste Pål Plassen opp – og allerede fra svært ung alder var han hundre prosent overbevist om hva han ville bli. Han hadde så vidt lært seg alle bokstavene, både de røde og de blå, da han satte i gang med å bruke dem. Til å lage avis.

– Det er sant. Jeg lagde små aviser allerede fra barnehagealder av. Da jeg ble litt eldre, begynte jeg i barneredaksjonen til lokalradioen i Vågå. Så jeg har vært kjempeheldig. Det at jeg alltid har visst at jeg skulle bli journalist har vært en gave, sier han, og legger til at han har vanskelig for å forstå at ikke alle vil bli journalister.

– I hvert fall hvis man er nysgjerrig på folk, på steder, på temaer, ja, på hva som helst, egentlig. Det er jo så ­variert og spennende. Når det er sagt, må jeg kanskje innse at evnen til å fordype seg skikkelig i noe ikke er så god. Men jeg kan litt om veldig mye, så jeg er fin å ha på et quiz-lag, he-he.

Plassen begynte sin proffkarriere hos Fredrik Skavlan. Som kaffekoker.

– Jeg gikk på Danvik folkehøgskole, og vi var invitert til å være publikum under den første sendingen av «Nytt på nytt». Vel, så snart opptaket var over, gjorde jeg noe man selvfølgelig ikke skal gjøre – og som jeg i dag nesten ikke skjønner at jeg turte. Jeg gikk bak kulissene, rett inn på «green room».

– Det er der de medvirkende holder til når kamera ikke går?

Plassen nikker.

– Vel, der møtte jeg prosjektlederen, som nok ble tatt litt på sengen, da jeg spurte om jeg kunne få ha praksisplass i underholdningsavdelingen.

– Det fikk du. Og senere fikk du jobb i Skavlan-redaksjonen?

– Ja, eller i «Først og sist», som det het da. Og det var den beste starten jeg kunne fått på NRK-karrieren. Fredrik Skavlan lærte meg det som er blitt et slags mantra for meg siden: NRK er som en stor ­organisme der alle er like viktige. Derfor skal alle, uansett status, behandles på samme måte, sier han.

Høres dette kanskje et par hakk for idyllisk ut? At det i NRK, som alle andre steder, selvfølgelig finnes både lagspillere og individualister, for ikke å si primadonnaer og divaer?

Plassen trekker på skuldrene.

– Jo, det gjør det sikkert. Så det kan jo være at jeg har hatt flaks – og fortsatt har det.

Veslevoksen

En meningsløs problemstilling? En ufruktbar diskusjon? Ifølge Pål Plassen er det ­ganske uinteressant å stille spørsmål om hvorfor noen blir mobbet og andre ikke. For det skal ikke ha noe å si hvem ­eller hvordan du er. Det er ­aldri den som blir mobbet sin skyld, uansett, mener han. Og han vet hva han snakker om.

Barneskolen hjemme i Vågå var stort sett idyllisk. Ungdoms­skolen også. Men da han begynte på videregående i Lom, skjedde det noe som var mindre hyggelig. Og det var da, på dager der han følte på utenforskap og fortvilelse, at han satt og stirret ut vinduet på «Stussligstugu» til lyrikeren og journalisten Tor Jonsson. 

– Ikke at det betyr noe, og på ingen måte legitimerer mobbing, men skilte du deg ut fra de andre på noen måte?

– Vel, jeg var nok som ­bestemor Plassen, altså min farmor, sa. Hun sa at jeg var «gammelt gjort». Altså at jeg var veslevoksen. Jeg hadde nok interesser som skilte seg ut. Men … jeg ser ikke noe poeng i å tenke «hvorfor meg», når skylden for mobbing aldri kan legges på mobbeofferet.

Han tenker seg om.

– Jeg tror veldig på at man må være tydelig på å ansvarliggjøre den som utfører mobbing, ikke den som blir utsatt for det. Det var en tid der det liksom var pedagogisk riktig at mobber og offer skulle sitte ned og snakke sammen. Skulle liksom finne ut av det sammen.

– Du har ikke noen tro på det?

– Nei. Barn vil jo bare at noen skal se hva som skjer. At det skal bli slutt på mobbingen. Jeg tror ikke det er lurt at man liksom skal vente på en tillatelse fra den som blir mobbet for å gripe inn. Nei, det må man gjøre helt uavhengig av det.

Støttespillere

Som de aller fleste andre som opplevde mobbing, kom unge Plassen seg gjennom «den vonde tida». Han kunne gå inn i voksenlivet, ikke uten arr, men med tro på fremtiden. Og selv om ungdomstiden var problematisk, var det også massevis av lyspunkter. Og han hadde god backing fra sine nærmeste.

– Jeg har hatt både en farmor og en mormor som så meg veldig godt, på hver sin måte. Farmor, som knapt var oppe i et fly i hele sitt liv, lærte meg masse om å lage mat og om verdien av å arbeide. Og så hadde jeg en mormor som lærte meg andre ting.

– Som hva da?

– Vel, hun kom fra Oslo og hadde giftet seg til en svær gård i Gudbrandsdalen. Leste magasiner, drev butikk, var samfunnsorientert og kjørte sportsbil – med hatt, som hun riktignok pleide å ta av da hun nærmet seg Otta. Så hun levde et slags kontinentalt liv langt oppe i Gudbrandsdalen, sier han og legger til at han håper han har arvet hennes gode smak, både når det gjelder ­interiør og andre ting. Som for eksempel ikke bare å snakke om hva man vil gjøre, men faktisk gjøre det.

– En dag, i den perioden jeg hadde det tungt på videregående, sa hun plutselig: «Nå må du dra hjem og pakke. Jeg har bestilt billetter til oss til Paris.»

– Jøss!

– Ja, ikke sant!? Så vi dro til Paris, der vi bodde på hvert vårt hotellrom, dro kanskje på en liten sightseeingtur på formiddagen, og møttes til middag på ettermiddagen. Ellers utstyrte hun meg med lommepenger og ga meg fri til å utforske byen på egen hånd. Og jeg slukte alt som Paris hadde å gi. Det var fantastisk.

Les også: Lise Karlsnes: – Han er det beste som har skjedd meg

Ny start 

Menn er i sin beste alder hele livet, heter det i et gammel­modig munnhell. Som selvfølgelig ikke kunne vært fjernere fra sannheten. Menn sliter også med å innse at livet går i én retning.

– Jeg tenker at noe av det mest fantastiske ved oss mennesker, ved siden av evnen til å sette nye mennesker til verden, er hvordan vi psykisk klarer å holde ut vissheten om at vi skal dø. At vi klarer å leve med det hengende over oss er ganske vanvittig å tenke på.

– Hvor komfortabel er du med å bli eldre?

– Vi må slutte å tulle bort førtiårskrisen, selv om «krise» er et litt dustete ord å bruke om noe sånt, slik som verden er i dag. Men, man blir jo førti, og det går opp for en at livet ikke varer evig. Man skjønner at man snart må forholde seg til gamle og syke foreldre. Og man må innse at man ikke lenger er den yngste og mest lovende på jobben. He-he.

Plassen forteller at han hadde forberedt førtiårsdagen sin lenge. Og den skulle bli stor. Minneverdig. Så kom pandemien. Men våren 2023, altså da han nærmet seg 43, hadde han en sterk opplevelse. En slags vårløsning, både i naturen og i seg selv.

– Jeg husker at jeg satt på hytta, så på at snøen begynte å smelte. Pandemien var historie, «Kompass» gikk så det suste, jeg var blitt venn med å ha rundet førti og jeg tenkte: Nå. Nå er tiden inne for å starte på et nytt kapittel.

Kjeks og singelliv

Ifølge Statistisk sentralbyrå bor én av fem alene i dag. Fram til relativt nylig var Pål Plassen en av dem. Han er ikke det lenger, men det betyr ikke at han har sluttet å snakke om utfordringene ved det. TVert imot.

– Jeg har bestemt meg for å nevne dette temaet hver eneste gang muligheten byr seg. Single er en gruppe som glemmes oftere enn man skulle tro. Det er mange ting som følger med, ting som folk i mer tradisjonelle konstellasjoner ikke tenker på.

– Som hva da?

Plassen trekker pusten.

– For eksempel at det er mye dyrere å bo alene. Det finnes ikke noen rabatt på husleie, boliglån eller kommunale avgifter, liksom. Få eller ingen matvarer selges i «singelpakker». En annen ting er at ­single ofte ligger i en slags konstant planleggingsmodus. I hvert fall hvis man er sosialt innstilt, slik som jeg er.

–  Å hele tiden planlegge hvor og hvem man skal feire 17. mai, jul og nyttår med. Hvordan du skal avvikle ferier. Og så er det andre ting, som at man ofte er alene med alle nedturer. Og oppturer. Det er jo godt å kunne dele dem med noen.

Han smiler.

– Og så er det selvfølgelig også noen ting som er stas ved å være singel. Jeg hadde det veldig gøy fordi jeg hele tiden kunne gjøre akkurat som jeg ville. Samtidig kan man bli litt sær av å bo alene. Jeg har i hvert fall hatt godt av å få et lite korrektiv inn i livet.

«Korrektivet» heter Sebastian, kommer opprinnelig fra Sverige, men har hatt felles adresse med Plassen i snart tre år. Å date er risiko­sport, det vet alle som har ­drevet med den slags. Og det finnes noen uskrevne regler det som regel er lurt å følge. Som for eksempel ikke å gå for fort frem. Akkurat på det punktet hadde ikke det ny­bakte paret noe valg.

– Herregud! Må jeg fortelle det, da?

Plassen, som synlig viser at han er ute av komfortsonen nå, teller på fingrene. Tenker seg om. Så lar han det stå til.

– Ok. Det var date nummer to, og vi hadde bestemt oss for å reise på hyttetur.

– Litt tidlig å gjøre det?

– Tja, jo, jeg vet. Men vi hadde god tone, og tenkte at en helg på hytta skulle vi nok klare. Men, så ble det, skal vi se … en uke.

Ble godt kjent

I starten av august 2023 bestemte værgudene seg for å demonstrere hvor mye faenskap de kunne stelle i stand når de følte for det. Ekstrem­været Hans førte til ras, oversvømmelser, innstilte tog og stengte veier. Hver morgen sjekket det nybakte paret ­muligheten for reise hjem fra hytta den dagen. Med samme resultat.

– Det var som å være i en rar film. Vi fikk nødnummer å ringe og fikk streng beskjed om ikke å røre på oss. Ganske absurd, men samtidig ganske koselig.

– Dere ble i hvert fall godt kjent?

Plassen smiler.

– Ja. Vi ble ekstremt godt kjent. Som var fint.

– Du jobber jo daglig med tro og tvil. Er dette noe som kan få en nøktern og nøytral journalist som deg til å tro på skjebnen?

Plassen trekker på skuldrene. Tenker seg om et øyeblikk.

– Ja. Det er faktisk sånt som kan få meg til å begynne å tro på skjebnen.