– Han er det beste som har skjedd meg

Da hun ble mor, mistet hun nesten seg selv. Hun savnet ikke scenen. Kreativiteten. Hun klarte seg fint uten å skape musikk. 

Hun hadde ikke behov for å synes eller for å være noe for noen andre enn barnet sitt. Det var som å tre inn i et vakkert rom; døren lukket seg bak henne. Alt annet ble stille. Ikke borte – bare uvesentlig.

Lise Karlsnes (46) skulle bare være mamma. I ettertid forstår hun at det måtte bli sånn.

– Jeg mistet meg selv litt i det å bli mamma. Og jeg tror det er akkurat sånn det skal være, sier hun mens hun løfter den gule kaffekoppen.

Det varte en stund. Kanskje et år. Før en rastløshet begynte å melde seg. Ikke som en lengsel etter det hun hadde vært, men som et stille behov for å være mer.

– Og det ble vel kanskje ikke en identitetskrise, men litt sånn … Hva skal jeg nå? Jeg kan bare være mamma, jeg …, men jeg kunne åpenbart ikke bare være mamma.

Veien man går

Men det skulle ikke stoppe der. For selv om hun var tilfreds i mammarollen, begynte det etter hvert å røre seg noe mer i henne.

Sommeren 2023, etter nesten 15 års pause, skulle Briskeby med Lise som frontfigur gjenoppstå for én kveld under «Piknik i Parken» i Sofienbergparken i Oslo – et steinkast fra hjemmet hennes på Rodeløkka. Da hun sto på scenen igjen med bandet, bestevennene hennes, og tok inn publikums overveldende mottagelse, skjedde noe.

– Der sto jeg og kjente: Her er jeg jo.

Stemmen er lav og ettertenksom.

– Det var som om jeg var alle årene fra jeg var 19 til 42 på én gang. Jeg var ikke bare Briskeby-Lise, men også mamma. Kjæreste. Terapeut. Og jeg klarte å romme alt.

Det ble ikke med den ene konserten. Briskeby var kommet for å bli. Men for å forstå hvordan Lise har kommet dit hun er i dag, må vi tilbake til begynnelsen.

– Oi, skal vi helt tilbake dit, ja? sier hun tilsynelatende overrasket, men med et lattermildt blikk over kanten av koppen.

Og det skal vi. Om enn flyktig. Lise Karlsnes ble født i Oslo i 1979 og vokste opp med mor, far og lillesøster Mari. Familien flyttet flere ganger: Oslo, Asker, Luxembourg – før de vendte hjem til Norge og slo seg ned i Husvik i Tønsberg da Lise var ti. Faren tok musikken med inn i huset. Først var det korps, så ble det band.

Da lillesøsteren Mari kom til verden i 1986, ble Lise mildt sagt skuffet. Underholdningsverdien i en fem og et halvt år yngre søster var meget begrenset. De levde parallelle liv, og det var først i voksen alder, da søsteren flyttet til Oslo og de bodde sammen, at relasjonen endret seg.

– Det var det fineste vi noen gang har gjort for forholdet vårt, forteller 46-åringen varmt om søsteren hun er så glad i. 

Les også: Claudia Scott: – Ville vært hyggelig å finne en ny partner

Skilsmissen

Da Lise var 14, revnet noe i det trygge. En opplevelse som formet både blikket hennes på kjærlighet og på seg selv. Foreldrene skilte seg. Lise flyttet med moren og søsteren til Nøtterøy.

– En skilsmisse er traumatisk for de fleste barn. I den alderen tar man sjelden stilling til noe annet enn seg selv. Det er en selvfølge at mamma og pappa er sammen. Man tar ting for gitt. Det var en brutal oppvåkning inn i at verden ikke bare er rulleskøyter på asfalt og sykkelturer til stranden.

– Livet er så stort når man er liten. Man er sårbar og ikke rustet for at fundamentet plutselig forsvinner, filosoferer hun.

Det var da Lise tok en avgjørelse. Hun bestemte seg for at hun ikke skulle ha barn når hun ble voksen.

Tredjevalget ble en stor suksess

Noen år senere, da Lise var 19 og sto på jobb på bensinstasjonen på Teie, ringte telefonen. Hun visste ikke at samtalen skulle endre livet hennes. I andre enden var Claus Heiberg fra bandet Briskeby. De trengte ny vokalist. Lise var den tredje de ringte – og heldigvis hastet det.

Da Briskeby tok form på 90-tallet, gikk det fort. Plutselig kjente alle stemmen hennes. Suksessen var enorm. Den var fantastisk – og krevende.

– Jeg var jo veldig ung. Når jeg ser på 19-åringer nå, får jeg bare lyst til å beskytte dem. På den tiden var det ikke reality-TV eller influensere. Det var manko på kjente personer å skrive om og la seg begeistre av, forklarer hun.

Suksessen kom med et vedvarende trykk. Alltid noe nytt: en låt som klatret, en konsert, en festival, avisoppslag, forventninger, blikk. Til slutt var det som om veggene kom nærmere og nærmere – som om rommet ikke hadde noen dør ut.

– Jeg husker at det ble litt mye. Jeg fikk noia. Jeg følte at alles blikk var vendt mot meg. Det satte seg i kroppen, og jeg begynte å sove dårlig.

Hun trakk seg tilbake, uten helt å forstå hvorfor. Samtidig sto hun midt i en offentlighet som hun opplevde var langt mindre varsom enn i dag.

– Jeg gikk inn i intervjusituasjoner kampklar. Høy beredskap. Klar for å bli tatt.

Å ta seg sammen ble en strategi. En hun mestret – helt til hun ikke gjorde det lenger.

– Når man har tatt seg sammen lenge nok, renner det over, poengterer hun med klart blikk.

På scenen var hun den som sto med hånden i været, bredbent og kul.

– Det var jo ikke sånn jeg gikk rundt de resterende 95 prosentene av tiden. Men det var jo meg, det også.

Les også: (+) Jeg er bekymret for min vanskelige datter

Ungdommelig overmot

– Var du redd for å være sårbar?

– Jeg tror ikke man trenger å være en person som står på en scene for å synes at det å være sårbar er utfordrende. Takk og lov er det noe man kan vokse inn i. Å tåle sårbarheten. Å tåle å feile. Å tåle å skuffe.

Hun trekker pusten.

– Å tåle å være en som ikke sier ja til alt. Jeg har nok vært opptatt av å bli likt, innrømmer hun.

Hun vet hva det kan føre til.

– Er man opptatt av å bli likt, kan man bli litt grenseløs. Grenseløs i den forstand at man ikke nødvendigvis følger sitt eget indre kompass.

Det kan man gjøre lenge.

– Og til slutt sier det bare stopp. Kroppen sier stopp.

Hun smiler litt.

– Når det er sagt, så sto vi ikke med luen i hånden. Vi var dritstolte. Vi spilte hverandre litt kule. Jeg hadde et ungdommelig overmot, men det er jo alltid litt skjørt.

I dag ser hun annerledes på det.

– Det er kanskje noe av det jeg liker best ved det å bli eldre. Jeg går ikke rundt og synes det er kjempe-kult å bli mislikt, men jeg tåler å vite at jeg ikke kan bli likt av alle. Du kan bare være deg. Jeg kan bare være meg. Er ikke det bra nok for noen, så er det helt greit.

Et frø ble sådd

Da hun oppsøkte psykolog tidlig på 2000-tallet, var det ikke med et klart språk for det hun sto i. Kroppen hadde sagt stopp før hun selv gjorde det. Ikke dramatisk. Bare tydelig. Hun hadde vært flink til å tåle. Flink til å ta seg sammen. Nå fungerte det ikke lenger.

– Jeg trengte bare å møte et menneske uten forventninger. Et rom der jeg kunne si ting høyt, uten filter.

Hun beskriver det som en uventet sterk opplevelse.

– Hun som gikk inn døren, og hun som kom ut etter timen, var to veldig forskjellige versjoner av meg, forklarer Lise.

Det handlet ikke om å få svar. Mer om å få rom. Et sted der hun kunne være sårbar uten å forklare eller forsvare seg. Et sted der det overveldende fikk lov til å eksistere, uten å bli pakket bort.

– Bare det å få sette ord på ting, gjorde en stor forskjell. Tanker får en annen tyngde når man sier dem høyt, i et rom som oppleves fordomsfritt og raust, konstaterer hun. 

– Når du sier ting høyt, og kanskje hører dem bli gjentatt tilbake til deg, så kan du plutselig høre dem på en annen måte. 

Det var ikke snakk om noen dyp psykoanalyse. Hun var ikke der.

– Jeg hadde ikke kapasitet til å gå løs på hele isfjellet. Jeg måtte bare finne ut hvor båten lakk – og tette hullene, forklarer artisten. 

Det lille hun gjorde, var nok. Akkurat nok til å få ned beredskapen. Likevel skjedde det noe av varig art i det rommet. Et frø ble sådd.

– Jeg tror det var da jeg forsto hvor kraftfullt et sånt møte kan være – hvis man treffer riktig person.

Det skulle gå flere år før hun gjorde noe mer med det. Hun vendte tilbake til terapien, denne gangen som student. Nå driver hun sin egen praksis som gestaltterapeut ved siden av musikken.

– Det er noe sårbart i å sitte overfor et annet menneske. Å sette ord på noe for aller første gang. Noe man har båret alene – kanskje skammet seg over. Det koster mer enn man tror å komme dit hvor man sier: «Nå trenger jeg faktisk litt hjelp», reflekterer hun.

Les også: Synne Vo: – Jeg har hjemlengsel hele tiden

Trygg mamma

I 2022 var livet blitt noe annet. Lise var i et trygt forhold, jobbet som gestaltterapeut og hadde endret mening om det hun før var så sikker på. Det som én gang kjentes fjernt, føltes plutselig helt riktig. For det året ble hun mamma.

Så mye mer enn det vil hun ikke dele, for privatlivet holder hun helst utenfor offentligheten.

– Jeg har valgt dette livet, det har ikke de som deler det med meg, forklarer hun.

Likevel sier Lise dette om samboeren, uten forbehold:

– Han er det beste som har skjedd meg på flere måter enn jeg kan beskrive. Han lærer meg masse om meg selv. Han har rett og slett gjort meg mer glad i meg.

Og med datteren åpnet det seg et nytt følelsesrom.

– Det er fantastisk. Overveldende. Lærerikt. Og … voldsomt. Frustrerende.

– Jeg har aldri kjent på så mange følelser på så kort tid, men jeg ville ikke vært foruten det et sekund.

Hun kaller datteren sin «den gøyeste lille fisen hun kjenner». Det er sagt med varme og med en slags undring over hvor mye plass et lite menneske kan ta.

Hun prøver å være leken, tålmodig og tydelig, og håper hun kan gi datteren trygghet til å vokse inn i den hun er. Kjærligheten hun føler er vanskelig å beskrive.

– Det er vanskelig å bare kalle det kjærlighet. Det er jo det, men det er også noe mer …

Hun trekker pusten dypt. Blikket blir alvorlig.

– Det er en følelse av at jeg har deg. Jeg kommer aldri til å gå fra deg. Du har meg for resten av mitt liv, presiserer hun. 

Hun vet at hun ikke alltid strekker til, og mener det er viktig å vise.

– Å si: «Det der ble feil. Det var ikke meningen», det betyr noe.

Når hun ser fremover, er håpet enkelt:

– At hun vokser opp med varme og trygghet. Og at hun alltid vet at hun kan komme hjem. Alltid. Uansett.

Hormonell ubalanse

Det er ikke bare morsrollen som har flyttet på noe i henne de siste årene. Plutselig begynte kroppen også å svare annerledes.

– Jeg trodde overgangsalder var at man ble litt varm, og så sluttet å ha mensen.

Hun smiler tørt av sin egen naivitet. For i stedet havnet hun i et uoversiktlig landskap uten kart og kompass. Søvnløse netter, som om hun hadde drukket seks espresso før leggetid. Et temperament hun ikke kjente igjen. En skulder som låste seg, en kropp som ikke responderte på trening slik den alltid hadde gjort. Ord som forsvant midt i setninger. Et indre tempo som ikke lot seg skru av.

 – Jeg kjente meg ikke igjen i meg selv. Og dette var før overgangsalderen. Perimenopausen kan starte allerede i 30-årene, forteller hun. 

Hun var sint, overveldet, lei seg – uten helt å forstå hvorfor. Småbarnsliv og hormonkaos gled over i hverandre, og kroppen hun hadde tatt for gitt, sluttet å gå på autopilot.

– Jeg skammer meg over hvor lite jeg visste om egen syklus og egen helse som kvinne. 

Det var først da hun kom i kontakt med en spesialist og begynte på hormonbehandling at noe falt på plass.

– Det tok ikke mange dager før jeg tenkte: «Er det sant?»

Kunnskap ble et vendepunkt, en innsikt hun mener mange leger mangler, og som gjør at kvinner lider unødvendig.

– Å forstå hva som faktisk skjer i kroppen, gir både makt og ro, mener artisten.

Les også: (+) Da jeg flyttet sammen med Svein, oppdaget jeg en ny side ved ham

Helvete på skjermen

Som en forlengelse av det å forstå kroppen og ta den på alvor, meldte hun seg selv på «16 ukers helvete» på TVNorge. 

– Jeg kjente at jeg ikke tålte like mye som før. Vi kvinner mister muskler raskt, slår hun fast.

Hun trengte bare en dytt, ikke en åpenbaring. Det ble hardt arbeid. Mat og trening måtte få plass i et småbarnsliv der hun ofte satte egne behov sist.

– Jeg liker å bli dyttet ut av komfortsonen, erkjenner hun. 

Resultatene har kommet. Kroppen er sterk igjen og responderer. Hun føler at hun tåler mye mer. 

– Dette burde vært på blå resept for alle. Jeg tror sykefraværet ville rast hvis alle fikk denne muligheten. Det er en opplevelse jeg er evig takknemlig for, erkjenner hun. 

Så blir hun stille et øyeblikk, som om hun kjenner godt etter i kroppen.

– Og at dette er et verktøy jeg kan hente frem når jeg trenger det. Jeg er ikke like streng som under de 16 ukene, men jeg er i bedre form. Jeg har savnet den følelsen.

Den jeg er

Noe har falt på plass igjen. Kanskje ikke bare fysisk, men også i uttrykket – i måten å være seg selv på. For Lise har klær alltid vært en måte å vise frem sider av seg selv på – både på og utenfor scenen. Opp gjennom årene har garderoben endret seg.

– Med to hunder, en treåring og hyttetun på landet må klærne fungere, ler hun.

Det betyr imidlertid ikke at uttrykket er borte.

– Jeg liker klær med særpreg – en rar farge, en uvanlig form. Det blir litt kjedelig når alt blir mainstream, beskriver hun og nevner i samme åndedrag to av favorittdesignerne: norske Envelope1976 og Byjuliaah.

– Men en god jeans, en kasjmirgenser eller en hvit skjorte funker alltid, slår hun fast.

Hun kan fortsatt få behov for glittersko eller en neonbody før en opptreden.

– Det er en del av rollen. En rolle jeg savnet i de årene vi ikke spilte sammen. Å være frontfigur i Briskeby er noe av det jeg kan best. Den rollen rommer jeg og kjenner jeg – en rolle jeg kjenner meg trygg i.

Likevel var pausen fra scenen avgjørende. Hun ser tilbake på det som en gave.

– Da bandet var fra hverandre, mistet jeg mye av den jeg hadde identifisert meg som. Men hadde vi ikke hatt den pausen, hadde jeg ikke gått gjennom den voldsomme prosessen jeg trengte. Alle erfaringene, stå på egne ben, ta egne valg. Å prøve og feile. Det ble en katalysator, forklarer hun.

Det var da noe begynte å lande.

– Jeg ble den jeg er nå. Og det tok tid å bli glad i meg selv, legger hun til.

Blikket blir mykt – hun stanser opp.

– Da jeg først våget å se etter, oppdaget jeg at jeg var mer enn bare Lise Karlsnes, frontfigur i Briskeby. Det var ganske sårbart – å bare være det ene, når jeg egentlig var så mye mer.