Kjære pappa. Jeg føler jeg har mistet deg til din nye familie

Kjære pappa

En gang for mange år siden trodde jeg at du og jeg, pappa, var uatskillelige. 

Det var før du forlot mamma og flyttet sammen med en annen dame, som hadde to barn fra før. Nå kjennes det som om du er mer glad i dem enn meg, og det er så sårende at ord ikke kan beskrive det. 

Jeg føler meg sviktet og forlatt, jeg også, akkurat som mamma. 

Da jeg var liten, pleide du å løfte meg høyt oppe i luften mens du lo og tullet. Jeg var den lille jenta di som kunne tvinne deg rundt lillefingeren. 

Alle i familien vår pleide å si at jeg alltid fikk det som jeg ville fordi du var så svak for meg. Med andre ord, at du var glad i meg! Jeg følte meg elsket opp til månen og tilbake igjen. 

Jeg var sikker på at den kjærligheten du viste meg, var uovervinnelig og uangripelig. 

Nå ser jeg at jeg var naiv som tenkte det. Ja, jeg var 19 år da du forlot mamma og med det ødela vårt familieliv. Ja, jeg var voksen, teknisk sett. Men det skal du vite, pappa, at inni meg var jeg også et barn fremdeles. 

Selv nå, 22 år gammel, føler jeg barnslig såret når du velger å bli med din stesønn på fotballkamp i stedet for å gå på kino med meg. 

I går hadde du og jeg en avtale om å være sammen. Vi skulle gå ut og spise og prate sammen, for så å avslutte med en god film. Jeg hadde gledet meg lenge til å få alenetid med deg. 

Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp

Du velger å ikke forstå

To timer før vi skulle møtes, ringte du og sa at din stedatter på 14 år også ville være med. «Jeg har bestilt en ekstra billett », sa du, som om det var helt naturlig at jeg skulle bli glad for at vi ble tre. 

Jeg ble lei meg, pappa. Lei meg fordi du enda en gang ødela den stunden vi to skulle ha alene sammen. 

Du vil ikke akseptere at jeg ikke er grenseløst glad i dine to bonusbarn, som er mye yngre enn meg, og som jeg ikke har noe til felles med. Du dytter dem på meg, og det føles belastende og provoserende. 

Jeg trenger deg, pappaen min, og jeg trenger et rom for bare oss to. 

Du bor sammen med de to andre og ser dem hver dag. Meg ser du bare iblant. Kan du ikke prioritere meg og det vi har sammen? 

Da jeg sa at jeg ikke ville gå ut med deg likevel, ble du oppgitt. «Du oppfører deg som et bortskjemt barn», sa du da jeg forklarte at jeg ønsket å være sammen med bare deg. 

Kanskje er det riktig, men vær så snill, la meg få være det iblant. 

De to barna du er blitt glad i fordi du elsker moren deres, er ikke mine søsken. Jeg ønsker ikke å involvere meg voldsomt i deres liv. Respekter det! 

Jeg vet at jeg ikke er alene i dette landet om å føle at jeg har mistet faren min til en dame og hennes barn. Derfor skriver jeg dette brevet. 

Det er mitt håp at fraskilte fedre leser det og tenker seg om. 

Vær så snill, ikke forvent kjærlighet i alle retninger. Jeg er din datter, og jeg trenger deg. Jeg trenger ikke hele din nye familie dyttet på meg. La meg få bli glad i dem i mitt eget tempo, hvis jeg vil! 

Du er fornærmet på meg nå, og jeg vet at du gikk på restaurant og kino med din bonusdatter da jeg trakk meg. Også det føles sårende. 

For du kunne ha sagt til henne at jeg trengte tid med deg alene.

Du gjorde et valg - du valgte henne. Ja, jeg er voksen, men det såret meg. For inni hjertet vil jeg alltid være jenta di. Den eneste du har, sånn på ordentlig.

Jenta di